Øyekontakt og selvbevissthet

[AnonymBruker]

For ca 3 år siden fant jeg ut at det var lurt å prøve å lese andres ansikter for å finne ut hva de syntes om meg. Det angrer jeg veldig på...

Det jeg tror skjedde er at folk ble ukomfortabel når jeg prøvde å lese dem ved å nistirre dem inn i øynene. Dette gjorde at jeg følte alle ble ukomfortabel av å snakke med meg. Den dag i dag klarer jeg fortsatt ikke å ha en samtale med noen uten å tenke på dette. Jeg er blitt så utrolig selvbevisst og det drar meg veldig langt ned når jeg ikke kan være tilstede i samtaler uten å tenke at jeg får den andre til å kjenne ubehag. 

Er det noen som har vært gjennom noe lignende? Tar gjerne imot tips til hvordan jeg kan bli bedre. Det er veldig slitsomt å ha det sånn, spesielt når jeg jobber med kundebehandling og snakker med folk hele tiden i jobbsammenheng.

Anonymkode: 51ad7...738

[Everybody]

Man trenger jo ikke nistirre inn i øynene. Det holder med å bare se på personen.

Det høres som om du har blitt veldig selvbevisst. Men hvorfor synes du det var lurt å lese andres ansikter for å finne ut hva de syntes om deg?

[AnonymBruker]

Everybody skrev (18 minutter siden):

Man trenger jo ikke nistirre inn i øynene. Det holder med å bare se på personen.

Det høres som om du har blitt veldig selvbevisst. Men hvorfor synes du det var lurt å lese andres ansikter for å finne ut hva de syntes om deg?

Ja, det holder. Men jeg klarer ikke la være virker det som. Nesten som jeg soner ut når jeg ser på folk fordi jeg er i andre tanker og ender opp med å stirre.

Jeg ble usikker på hva folk tenkte om meg. Jeg hadde sluttet på anti depressive fordi jeg hadde hatt det bra lenge. Gikk på laveste dose med brintellix (10mg) og sluttet etter samtale med lege. Etter det følte jeg litt at jeg hadde gått rundt med en maske i mange år og måtte prøve å finne ut hvem jeg egentlig var på nytt igjen. Jeg følte jeg hadde mistet meg selv helt. Visste ikke hvem jeg var selv, hva jeg likte osv. Havnet i en skikkelig krise rett og slett. Jeg har enda ikke landet helt, men har det mye bedre nå, men dette med øyekontakt sliter jeg masse med. De få gangene jeg klarer å være tilstede under samtaler har jeg det veldig fint. Jeg har forresten startet på brintellix igjen for et år siden, men kommer meg liksom ikke tilbake dit jeg vil være..

Anonymkode: 51ad7...738

[Folb123]

Hei, dette er det faktisk veldig vanlig å streve med og det kan virke veldig komplisert. Jeg hadde store problemer med dette selv, du får en følelse av at du plager folk med at du ser på dem. Kan gi noen tips til deg: du kan se hvor du vill, øyne eller nese, munn. Lett å tro at det har noe å si og det er en av fellene. Du tenker mye på dette og det stresser hjernen og den får beskjed om at dette er farlig. Derfor får du ubehagelig blikk kontakt. Klarer du å roe ned hjernen ved mindre overtenking, metakognitivnterapi med eller uten medisin så får du bedre øyekontakt, og med bedre øyekontakt så får du bedre å bedre selvtillit på område og ting begynner sakte men sikkert å normaliserers. Etterhvert kan du fokusere på samtalen å vite at du gjør det rett og at angsten er enten håndterbar eller helt vekke. Jeg brukte mange år på å lære dette! Men forstod det tilslutt! 
nå kan folk bli urolig uten at jeg tar ansvar for det, jeg håndtere meg selv og det er nok. Lykke til ! 

[Steeve Fais]

Folb123 skrev (På 13.11.2024 den 15.01):

Hei, dette er det faktisk veldig vanlig å streve med og det kan virke veldig komplisert. Jeg hadde store problemer med dette selv, du får en følelse av at du plager folk med at du ser på dem. Kan gi noen tips til deg: du kan se hvor du vill, øyne eller nese, munn. Lett å tro at det har noe å si og det er en av fellene. Du tenker mye på dette og det stresser hjernen og den får beskjed om at dette er farlig. Derfor får du ubehagelig blikk kontakt. Klarer du å roe ned hjernen ved mindre overtenking, metakognitivnterapi med eller uten medisin så får du bedre øyekontakt, og med bedre øyekontakt så får du bedre å bedre selvtillit på område og ting begynner sakte men sikkert å normaliserers. Etterhvert kan du fokusere på samtalen å vite at du gjør det rett og at angsten er enten håndterbar eller helt vekke. Jeg brukte mange år på å lære dette! Men forstod det tilslutt! 
nå kan folk bli urolig uten at jeg tar ansvar for det, jeg håndtere meg selv og det er nok. Lykke til ! 

At man kan se hvor man vil tror jeg du har rett i, det skal jeg ta med meg. Godt å høre at du har klart å løse det. Må innrømme at jeg har det litt bedre, men tankene kommer fortsatt.

Takk for svar

[Folb123]

Steeve Fais skrev (8 timer siden):

At man kan se hvor man vil tror jeg du har rett i, det skal jeg ta med meg. Godt å høre at du har klart å løse det. Må innrømme at jeg har det litt bedre, men tankene kommer fortsatt.

Takk for svar

Hei, var det deg steeve som skrev innlegget  i starten? Jeg har mye råd her om du trenger flere. 

[Steeve Fais]

Folb123 skrev (4 minutter siden):

Hei, var det deg steeve som skrev innlegget  i starten? Jeg har mye råd her om du trenger flere. 

Ja, det var meg. Tar gjerne imot flere tips 😊

[Folb123]

Steeve Fais skrev (4 minutter siden):

Ja, det var meg. Tar gjerne imot flere tips 😊

Okey , jeg er ikke 100% frisk nå. Jeg var så og si kvitt problemet men tenkte ofte over det selvom. Trappet så ned medisin til 0 og da bygget den der angsten for øyekontakt seg opp igjen! Jeg ønsket ikke å øke medisin så mye så presset meg mye i 2 år. Men angsten vokste bare, så jeg måtte tilslutt alseptere store doser ssri igjen ! Og da fikk jeg mere kontroll igjen. Jeg er utadvendt og god sosial og alltid vært det, men klarte å gå den fellen som du har gjort! Det er en jevlig følelse når den kommer, fordi du føler at du psyker ut den du prater med? Og du blir psyket ut selv! Jeg tror det handler en del om følgende: 

1. fasade - tør ikke vise dette og prøver å skjule det. ( fordi vi føler selv at vi plager den andre) 

dette blir så gale at vi blir redd, fyrer opp nervene, fyrer på med negativ selvsnakk, katastrofe tanker, ser svart på fremtid, tror aldri det skal bli bedre. 
 

hva skjer videre da? Jo der har du angst! Negative tanker og grubling, skremsel tanker fyrer nervene dine og da blir du ekstremt sensitiv på det du plages med. 
 

2 høres rart ut, og dette er ikke lett: klarer du å droppe grublingen, legge ballen død, la det ligge! Da får nervesystemet dit hvile. Her er metakognitiv teknik god! 
 

3 noen trenger medisin for å klare dette, andre ikke. Jeg er en grubler å overtenker så ikke overasket av at jeg trengte medisin ! Men jeg har klart å trives med øyekontakt før, så jeg vet hva som skal til! Men at det er lett? Nei, men vi får det til når den positive eksponeringen begynner! 
 

For å forklare deg hvorfor dette er fakta:

når du er fyllesyk, da er det litt vanskeligere sosialt og med øyekontakt. Lite søvn også. Snur du døgnet mye så blir det også slik. Alt som stresser nervene påvirker øyenkontakten. Når du får roet ned så kommer positiv eksponering frem! Og da blir dine tanker lysere, som igjen roer nervene! 
 

dette ble langt men jeg tror det er slik, og ønsker deg lykke til!! 

[snusmumeriken96]

AnonymBruker skrev (På 16.7.2024 den 22.32):

For ca 3 år siden fant jeg ut at det var lurt å prøve å lese andres ansikter for å finne ut hva de syntes om meg. Det angrer jeg veldig på...

Det jeg tror skjedde er at folk ble ukomfortabel når jeg prøvde å lese dem ved å nistirre dem inn i øynene. Dette gjorde at jeg følte alle ble ukomfortabel av å snakke med meg. Den dag i dag klarer jeg fortsatt ikke å ha en samtale med noen uten å tenke på dette. Jeg er blitt så utrolig selvbevisst og det drar meg veldig langt ned når jeg ikke kan være tilstede i samtaler uten å tenke at jeg får den andre til å kjenne ubehag. 

Er det noen som har vært gjennom noe lignende? Tar gjerne imot tips til hvordan jeg kan bli bedre. Det er veldig slitsomt å ha det sånn, spesielt når jeg jobber med kundebehandling og snakker med folk hele tiden i jobbsammenheng.

Anonymkode: 51ad7...738

Jeg har ikke øyekontakt engang jeg, liker det bare ikke. 

[snusmumeriken96]

snusmumeriken96 skrev (Akkurat nå):

Jeg har ikke øyekontakt engang jeg, liker det bare ikke. 

Blir liksom for personlig

[Steeve Fais]

Folb123 skrev (48 minutter siden):

Okey , jeg er ikke 100% frisk nå. Jeg var så og si kvitt problemet men tenkte ofte over det selvom. Trappet så ned medisin til 0 og da bygget den der angsten for øyekontakt seg opp igjen! Jeg ønsket ikke å øke medisin så mye så presset meg mye i 2 år. Men angsten vokste bare, så jeg måtte tilslutt alseptere store doser ssri igjen ! Og da fikk jeg mere kontroll igjen. Jeg er utadvendt og god sosial og alltid vært det, men klarte å gå den fellen som du har gjort! Det er en jevlig følelse når den kommer, fordi du føler at du psyker ut den du prater med? Og du blir psyket ut selv! Jeg tror det handler en del om følgende: 

1. fasade - tør ikke vise dette og prøver å skjule det. ( fordi vi føler selv at vi plager den andre) 

dette blir så gale at vi blir redd, fyrer opp nervene, fyrer på med negativ selvsnakk, katastrofe tanker, ser svart på fremtid, tror aldri det skal bli bedre. 
 

hva skjer videre da? Jo der har du angst! Negative tanker og grubling, skremsel tanker fyrer nervene dine og da blir du ekstremt sensitiv på det du plages med. 
 

2 høres rart ut, og dette er ikke lett: klarer du å droppe grublingen, legge ballen død, la det ligge! Da får nervesystemet dit hvile. Her er metakognitiv teknik god! 
 

3 noen trenger medisin for å klare dette, andre ikke. Jeg er en grubler å overtenker så ikke overasket av at jeg trengte medisin ! Men jeg har klart å trives med øyekontakt før, så jeg vet hva som skal til! Men at det er lett? Nei, men vi får det til når den positive eksponeringen begynner! 
 

For å forklare deg hvorfor dette er fakta:

når du er fyllesyk, da er det litt vanskeligere sosialt og med øyekontakt. Lite søvn også. Snur du døgnet mye så blir det også slik. Alt som stresser nervene påvirker øyenkontakten. Når du får roet ned så kommer positiv eksponering frem! Og da blir dine tanker lysere, som igjen roer nervene! 
 

dette ble langt men jeg tror det er slik, og ønsker deg lykke til!! 

Her forklarer du akkurat sånn jeg har det. Dette startet da jeg gikk av medisin også. Jeg hadde hatt det bra lenge og tenkte at jeg ikke hadde behov for medisin lenger. Legen sa også at medisinen bare hadde placeboeffekt siden jeg gikk på laveste dose. Prøvde 3 år uten medisin, det gikk litt og litt bedre, men var langt unna der jeg ville være, så da begynte jeg på laveste dose igjen. Ble ikke så bra som jeg ville da heller, så nå har jeg trappet opp enda litt til, så får jeg se om det kommer seg. 

Helt enig i det du sier med fyllesyke. Generelt når jeg er sliten kjenner jeg ekstra på disse følelsene. 

På en måte litt godt å ikke være aleine om det, men samtidig unner jeg ingen å ha det slik. Veldig takknemlig for svar hvertfall

[Steeve Fais]

snusmumeriken96 skrev (44 minutter siden):

Blir liksom for personlig

Kan forstå hva dere mener, men man får også veldig god kontakt med folk om man har øyekontakt (hvis det føles bra). Savner å kunne ha det sånn.

[Folb123]

Steeve Fais skrev (17 minutter siden):

Kan forstå hva dere mener, men man får også veldig god kontakt med folk om man har øyekontakt (hvis det føles bra). Savner å kunne ha det sånn.

 

Steeve Fais skrev (19 minutter siden):

Her forklarer du akkurat sånn jeg har det. Dette startet da jeg gikk av medisin også. Jeg hadde hatt det bra lenge og tenkte at jeg ikke hadde behov for medisin lenger. Legen sa også at medisinen bare hadde placeboeffekt siden jeg gikk på laveste dose. Prøvde 3 år uten medisin, det gikk litt og litt bedre, men var langt unna der jeg ville være, så da begynte jeg på laveste dose igjen. Ble ikke så bra som jeg ville da heller, så nå har jeg trappet opp enda litt til, så får jeg se om det kommer seg. 

Helt enig i det du sier med fyllesyke. Generelt når jeg er sliten kjenner jeg ekstra på disse følelsene. 

På en måte litt godt å ikke være aleine om det, men samtidig unner jeg ingen å ha det slik. Veldig takknemlig for svar hvertfall

Helt enig, godt å se at det er en menneskelig følelse og at man ikke er alene. Går du på medisin nå i hovedsak for dette problemet? 

[Steeve Fais]

Folb123 skrev (1 minutt siden):

 

Helt enig, godt å se at det er en menneskelig følelse og at man ikke er alene. Går du på medisin nå i hovedsak for dette problemet? 

Nja, depresjon og angst tar jeg det for. Det har hjulpet litt på dette med øyekontakt også. Hvis jeg føler meg bra så tenker jeg ikke så mye over det. Går på brintellix nå.

[Steeve Fais]

Steeve Fais skrev (Akkurat nå):

Nja, depresjon og angst tar jeg det for. Det har hjulpet litt på dette med øyekontakt også. Hvis jeg føler meg bra så tenker jeg ikke så mye over det. Går på brintellix nå.

Men hadde jeg ikke hatt dette symptomet hadde jeg kanskje ikke hatt angst og depresjon..

[Folb123]

Steeve Fais skrev (2 minutter siden):

Men hadde jeg ikke hatt dette symptomet hadde jeg kanskje ikke hatt angst og depresjon..

Forstår, det er ikke gøy når man kjenner på det der, jeg ble helt satt ut de første gangene jeg følte på det. Ble livredd og husket ikke hva jeg gjorde før jeg fikk symptomet, så i begynnelsen så jeg alltid rett i øynene i samtale, måtte etter mange år begynne å tørre å se i hele ansiktet, ved øynene og hele ansiktet. Var helt krise, men å se i øynene er hvertfall ikke feil ! Med lite angst så er det jo behagelig i øyne også. Jeg kommer til å stikke innom dette forumet ukentlig fremover, så har du flere spm eller om jeg skulle lurt på noe så er jeg her 😀

[Folb123]

Steeve Fais skrev (På 15.11.2024 den 22.28):

Men hadde jeg ikke hatt dette symptomet hadde jeg kanskje ikke hatt angst og depresjon..

Håper det går bedre med deg fremover, vi trenger kanskje litt medisin, men en ting jeg ville si, det at den du prater blir urolig. Det er det som trigger oss, og hjernen leter etter de signalene når vi er litt nede i kjelleren. Jeg tror 90% av det ikke handler om oss, men at det er der vi lurer oss selv og så forsterker vi symptomene og begynner med negative tanker som igjen fyrer nervene våre!