Kan man bli dårlig(ere) psykisk om man aldri uttrykker følelser?

[AnonymBruker]

Hva tenker du om det?

Anonymkode: 6ac69...fa3

[AnonymBruker]

  AnonymBruker skrev (På 19.8.2024 den 14.56):

Hva tenker du om det?

Anonymkode: 6ac69...fa3

Ekspander  

Det kan bygges opp en demning av vonde følelser som brister til slutt,  tenker jeg. 

Anonymkode: 33dec...fbc

[AnonymBruker]

Det er jo mange teorier om det. At man holder følelser inne og undertrykker dem og så blir det utslag i psykdom.

Derfor jeg stiller meg litt tvilende til metakognitiv terapi 

Anonymkode: cab3c...c15

[AnonymBruker]

  AnonymBruker skrev (På 19.8.2024 den 15.02):

Det kan bygges opp en demning av vonde følelser som brister til slutt,  tenker jeg. 

Anonymkode: 33dec...fbc

Ekspander  

Ja, det tror jeg også.

  AnonymBruker skrev (På 19.8.2024 den 15.11):

Det er jo mange teorier om det. At man holder følelser inne og undertrykker dem og så blir det utslag i psykdom.

Derfor jeg stiller meg litt tvilende til metakognitiv terapi 

Anonymkode: cab3c...c15

Ekspander  

Hvorfor stiller du deg tvilende til metakognitiv terapi? Er det fordi de ikke tror på det at dersom en holder inne og undertrykker følelser kan man bli psyk eller har jeg forstått det rett da?

Anonymkode: 6ac69...fa3

[AnonymBruker]

  AnonymBruker skrev (På 19.8.2024 den 15.15):

Ja, det tror jeg også.

Hvorfor stiller du deg tvilende til metakognitiv terapi? Er det fordi de ikke tror på det at dersom en holder inne og undertrykker følelser kan man bli psyk eller har jeg forstått det rett da?

Anonymkode: 6ac69...fa3

Ekspander  

Mkt handler jo om å ikke forholde seg til og kjenne på følelser osv.

Blir jo en form for undertrykking?

Anonymkode: cab3c...c15

[nachnoo]

Kan - ja.

Må - nei.

[AnonymBruker]

 Noen som har prøvd «journaling»? Det skal være bra for å få ut og prosessere ting. Jeg har ikke prøvd 

Anonymkode: cab3c...c15

[AnonymBruker]

  nachnoo skrev (På 20.8.2024 den 8.13):

Kan - ja.

Må - nei.

Ekspander  

Og dersom det er tilfelle. Hva mener du er best behandling?

Anonymkode: cab3c...c15

[Kashmir]

Jeg tror heller at det er smart å ikke uttrykke dem alltid jeg da. Er det ikke godt nok å være ærlig mot seg selv og innrømme dem uten å nødvendigvis uttrykke dem? 

Endret 20. august 2024 av Kashmir

[XbellaX]

  AnonymBruker skrev (På 19.8.2024 den 14.56):

Hva tenker du om det?

Anonymkode: 6ac69...fa3

Ekspander  

Jeg ble egentlig litt itvil om du mener uttrykke verbalt eller uttrykke gjennom følelser (altså vise gråte/sinne/glede osv). Jeg tar utgangspunkt i det første. Jeg er langt på vei enig i det Kashmir skriver og tenker at det reflekterer en god porsjon modenhet å romme eget følelsesliv uten å på død og liv skulle uttrykke det hele tiden. Det er også noe flott og selvhevdende i det å kunne sette ord på sine følelser i møte med andre, det gjør relasjoner til andre mennesker en god del enklere (men alt med måte...).

[Gjest Emoji]

Mine følelser var ikke påskrudd før jeg startet i terapi i 30-årene. Jeg ble alvorlig deprimert og møtte veggen som 30-åring, men jeg tror ikke det var avskrudde følelser som gjorde meg syk. 

[AnonymBruker]

  XbellaX skrev (På 20.8.2024 den 14.36):

Jeg ble egentlig litt itvil om du mener uttrykke verbalt eller uttrykke gjennom følelser (altså vise gråte/sinne/glede osv). Jeg tar utgangspunkt i det første. Jeg er langt på vei enig i det Kashmir skriver og tenker at det reflekterer en god porsjon modenhet å romme eget følelsesliv uten å på død og liv skulle uttrykke det hele tiden. Det er også noe flott og selvhevdende i det å kunne sette ord på sine følelser i møte med andre, det gjør relasjoner til andre mennesker en god del enklere (men alt med måte...).

Ekspander  

Jeg tolka innlegget som at man undertrykker tanker og følelse. Men skjønner jg kanskje misforstod da

Anonymkode: cab3c...c15

[XbellaX]

  AnonymBruker skrev (På 20.8.2024 den 15.53):

Jeg tolka innlegget som at man undertrykker tanker og følelse. Men skjønner jg kanskje misforstod da

Anonymkode: cab3c...c15

Ekspander  

Det er ikke rart du tolket det slik, det kan godt være det som er det riktige.

[krøll9]

Kanskje ikke for å ikke uttrykke dem men å undertrykke dem? Hvis man blir overveldet så kan man skru av og kanskje bli borte. 

[AnonymBruker]

  krøll9 skrev (På 21.8.2024 den 21.45):

Kanskje ikke for å ikke uttrykke dem men å undertrykke dem? Hvis man blir overveldet så kan man skru av og kanskje bli borte. 

Ekspander  

Hva mener du med bli borte?

Anonymkode: cab3c...c15

[krøll9]

  AnonymBruker skrev (På 22.8.2024 den 6.02):

Hva mener du med bli borte?

Anonymkode: cab3c...c15

Ekspander  

Å miste kontakten med egen identitet. 

[AnonymBruker]

  krøll9 skrev (På 22.8.2024 den 15.55):

Å miste kontakten med egen identitet. 

Ekspander  

Jeg føler litt jeg har det sånn faktisk. Tenker du depersonaliseing?

 

Anonymkode: cab3c...c15

[AnonymBruker]

  krøll9 skrev (På 22.8.2024 den 15.55):

Å miste kontakten med egen identitet. 

Ekspander  

Føler det litt sånn. Mener du depersonalisering?

Kan man finne tilbake til seg selv igjen?

Anonymkode: cab3c...c15

[krøll9]

  AnonymBruker skrev (På 26.8.2024 den 6.25):

Føler det litt sånn. Mener du depersonalisering?

Kan man finne tilbake til seg selv igjen?

Anonymkode: cab3c...c15

Ekspander  

Ja. Det kan hende. 

Det går kanskje an å komme tilbake til seg selv men jeg har ikke gjort det. Dvs. Fortsatt (!) oppdager jeg at følelsene ovenfor barna blir sterkere og sterkere igjen som tid går, enda jeg trodde jeg egentlig var i mål for to år siden, så har det vist seg at jeg ikke var det allikevel. 

Opplever at jeg har kontakt med følelser jeg ikke hadde tilgjengelig i repoirtoiret på flere år. Det er merkelig å oppdage dem igjen. Det gjelder følelser rundt tilknytning og empati, også glede. Sikkert mer. Noe annet som har blitt bedre er at det i flere år har vært gitt for meg at jeg selvsagt hadde valgt å ikke leve om jeg hadde kunnet velge fritt. At det finnes noen som ikke med største selvfølgelighet hadde valgt døden fremfor livet, om man fikk en mulighet uten konsekvenser (altså sørgende familie osv.) Det har ikke engang noe med livssituasjon å gjøre - samma om ensom eller i flokk, fattig eller rik. Jeg har overhodet ikke kunnet skjønne at noen frivillig ville valgt å velge å leve videre. Nå har jeg mer forståelse for at denne tankegangen er mulig og er ikke lenger overbevist (ikke alltid i alle fall) hva jeg ville valgt. Med mer kontakt med følelsene, barna, empati m.m. er det lettere å bære vissheten om at jeg så og si MÅ videre enn da jeg mer bare eksisterte og handlet mest etter innfall og stemning der og da. 

Har ikke blitt meg selv i identitet igjen. Vet ikke hvem jeg er lenger og synes min egen historie virker fremmed. Det har vært ulike epoker på en måte. Men jeg har i alle fall følelser igjen. 

[AnonymBruker]

  krøll9 skrev (På 27.8.2024 den 19.50):

Ja. Det kan hende. 

Det går kanskje an å komme tilbake til seg selv men jeg har ikke gjort det. Dvs. Fortsatt (!) oppdager jeg at følelsene ovenfor barna blir sterkere og sterkere igjen som tid går, enda jeg trodde jeg egentlig var i mål for to år siden, så har det vist seg at jeg ikke var det allikevel. 

Opplever at jeg har kontakt med følelser jeg ikke hadde tilgjengelig i repoirtoiret på flere år. Det er merkelig å oppdage dem igjen. Det gjelder følelser rundt tilknytning og empati, også glede. Sikkert mer. Noe annet som har blitt bedre er at det i flere år har vært gitt for meg at jeg selvsagt hadde valgt å ikke leve om jeg hadde kunnet velge fritt. At det finnes noen som ikke med største selvfølgelighet hadde valgt døden fremfor livet, om man fikk en mulighet uten konsekvenser (altså sørgende familie osv.) Det har ikke engang noe med livssituasjon å gjøre - samma om ensom eller i flokk, fattig eller rik. Jeg har overhodet ikke kunnet skjønne at noen frivillig ville valgt å velge å leve videre. Nå har jeg mer forståelse for at denne tankegangen er mulig og er ikke lenger overbevist (ikke alltid i alle fall) hva jeg ville valgt. Med mer kontakt med følelsene, barna, empati m.m. er det lettere å bære vissheten om at jeg så og si MÅ videre enn da jeg mer bare eksisterte og handlet mest etter innfall og stemning der og da. 

Har ikke blitt meg selv i identitet igjen. Vet ikke hvem jeg er lenger og synes min egen historie virker fremmed. Det har vært ulike epoker på en måte. Men jeg har i alle fall følelser igjen. 

Ekspander  

Er der angst eller depresjon du har hatt?

Anonymkode: cab3c...c15