Personlighet vs et problem - hvor går grensen?

[Vhanja]

Jeg er en veldig introvert person som trenger mye alenetid. Jeg er også høysensitiv (hvis det er et begrep som er gyldig, vet det har vært litt diskusjoner omkring dette). Jeg har også et snev av sosial angst i visse situasjoner.

Jeg merker at jo eldre jeg er, jo mer behov for alenetid har jeg. Spesielt nå som jeg ikke har hjemmekontor for tiden, men må reise på kontoret hver dag. Da merker jeg at behovet for å ikke ha planer på kveldene og i helgene har blitt enda større.

Jeg merker at når jeg ikke har planer etter jobb og ikke har planer i helgene, så slapper jeg mye mer av, er mindre stresset og er generelt sett lykkeligere. Jeg vil jo etterhvert treffe venner og gjøre ting, men ikke så ofte. Jeg kjenner f.eks at å ha planer i helgene 1-2 ganger i måneden er mer enn nok, og minst mulig i ukedagene siden jeg bare har noen få timer før jeg skal i seng og opp tidlig på kontoret igjen. 

Inni her kommer også trening, som gir meg mye, men som samtidig også spiser av min dyrebare hjemmetid. Jeg har derfor valgt å kutte ned der også, fra å trene to ting (karate og styrke) til å nå midlertidig bare trene styrke. Det å kombinere begge blir rett og slett for mange planer i ukedagene.

Jeg har i perioder vært en del aktiv med sosiale planer, to typer trening osv, som har gjort at jeg kanskje har maks to ukedager uten planer og planer annenhver helg. Jeg kjenner på hele meg at det er rett og slett for mye.

Det er jo mye snakk om på nett at man skal respektere at folk er forskjelige og at noen er mer introverte og hjemmekjær enn andre. 

Men hvor går grensen for når det er et personlighetstrekk som jeg bør ta hensyn til for egne velvære, og når bikker det over til å bli usunt fordi man isolerer seg?

Vil også understreke at jeg merker godt når min snev av sosial angst spiller inn, fordi den har jeg utfordret mye de siste årene. Så dette handler ikke om jeg "ikke tør", men at jeg "ikke vil", fordi jeg trenger tid hjemme for å lade opp og slappe ordentlig av.

[AnonymBruker]

Det vil jeg si handler om hvordan man har det i situasjonen. F. Eks om du ikke har noen venner, ingen planer noen gang og bare sitter hjemme alene, MEN du er selv fornøyd med det da er det ikke noe problem. 

Problemet oppstår hvis du er alene, men er ensom og trist fordi du er alene. 

Anonymkode: ac767...21e

[Vhanja]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Det vil jeg si handler om hvordan man har det i situasjonen. F. Eks om du ikke har noen venner, ingen planer noen gang og bare sitter hjemme alene, MEN du er selv fornøyd med det da er det ikke noe problem. 

Problemet oppstår hvis du er alene, men er ensom og trist fordi du er alene. 

Anonymkode: ac767...21e

For meg er det stikk motsatt - jeg kjenner jeg blir glad av tanken om at jeg ikke har planer etter jobb. For meg er det luksus. 

Jeg er sånn sett heller ikke alene og isolert - jeg har samboer, jeg har kontakt med min familie, jeg har venner som jeg snapper og chatter med nesten hver dag. Jeg legger ut ting på sosiale medier, får kommentarer, kommenterer andre osv.

Jeg er også sosial og treffer venner, men sjeldnere enn hva som er vanlig for mange, vil jeg tro. 

[AnonymBruker]

Vhanja skrev (1 minutt siden):

For meg er det stikk motsatt - jeg kjenner jeg blir glad av tanken om at jeg ikke har planer etter jobb. For meg er det luksus. 

Jeg er sånn sett heller ikke alene og isolert - jeg har samboer, jeg har kontakt med min familie, jeg har venner som jeg snapper og chatter med nesten hver dag. Jeg legger ut ting på sosiale medier, får kommentarer, kommenterer andre osv.

Jeg er også sosial og treffer venner, men sjeldnere enn hva som er vanlig for mange, vil jeg tro. 

Det er jo ikke rart du blir glad av å ikke ha noen planer etter jobb når du er på 2 type treninger i uka, er med venner så ofte osv. Da skjønner jeg godt at du bare syns det er godt når du endelig ikke har noen planer. 

Men dersom du trives med å ikke ha planer hvorfor lager du deg så mange planer og møter så mange da? Kanskje du egentlig liker det? 

Anonymkode: ac767...21e

[Sokk]

Vhanja skrev (35 minutter siden):

Det er jo mye snakk om på nett at man skal respektere at folk er forskjelige og at noen er mer introverte og hjemmekjær enn andre. 

Jeg synes dette har mye for seg. Vår (amerikaniserte) kultur favoriserer ekstroversjon i veldig stor grad (bare les en jobbannonse). Men mange er introverte og har de samme behovene som deg. Det er jo fantastisk at du har funnet ut hva som gjør deg godt og er i stand til å lytte til de behovene - og å oppfylle dem.

Jeg tenker at man ikke trenger å forsøke å skvise seg inn i samme ekstroverte «full kalender»-form som utad synes å være normalen. Selvsagt hører man mer om denne typen livsstil fordi de som lever den er mer høylydt og mer aktive. Det betyr ikke at det er representativt for alle. Jeg tipper det er mange som under pandemien innså verdien av færre planer og mindre mas, men som ikke har klart å unngå å bli sugd inn i hamsterhjulet igjen.

Jeg tenker det sier mer om at det er noe galt med samfunnet enn at det er noe galt med deg, når du lurer på om preferansene dine er uheldige personlighetstrekk. Jeg tenker det er veldig flotte trekk, jeg 😊

[Vhanja]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Det er jo ikke rart du blir glad av å ikke ha noen planer etter jobb når du er på 2 type treninger i uka, er med venner så ofte osv. Da skjønner jeg godt at du bare syns det er godt når du endelig ikke har noen planer. 

Men dersom du trives med å ikke ha planer hvorfor lager du deg så mange planer og møter så mange da? Kanskje du egentlig liker det? 

Anonymkode: ac767...21e

Det er en kombinasjon av at jeg har jo lyst å være sosial og jeg har jo lyst å trene og være aktiv for å komme i form. Men jeg har ikke mental kapasitet til å gjøre det så ofte som "vanlige" folk.

For meg er ikke det å ha planer noe som bare opptar den tiden jeg har en avtale. Hvis jeg f.eks har avtale å treffe ei vennine kl 18 en lørdag, så er jeg ubevisst litt mer stresset hele uka fordi jeg ikke har helgen uten planer som jeg kan slappe av på. Jeg får heller ikke gjort noe særlig på dagen den lørdagen, fordi jeg hele tiden vet jeg har planer og klarer dermed ikke slappe av og kose meg. 

Men hadde jeg ikke hatt planer den helgen, kunne jeg f.eks spontant funnet ut at jeg hadde lyst til å treffe ei venninne lørdagskvelden. 

Men bare det å vite at jeg ikke har planer, selv når det er hyggelige planer som jeg vet kommer til å kose meg med, gjør at jeg slapper mye mer av.

Så jeg har begynt i det siste og høre mer på den delen av meg og gjøre det som gjør meg mer avslappet og lykkelig, og det er å ha mye færre planer. 

Men da slo det meg om det egentlig er et sunt valg.

[UtakknemligDiva]

Samfunnet har fått oss til å tro at vi må være ekstorverte og opptatt hele tiden. Dette har med tiden roet seg og det er mer aksept for å være mer stille og ikke ha planer hele tiden. 
Men hjernevasken er ikke helt over. Den har bare akseptert en større grad av introversjon enn det var tidligere. 

Når det blir et problem tenker jeg er opp til en selv og andre. 
Broren min lever fint sier han. Men for mamma er det et problem. Litt for meg og. Ikke sånn at jeg går og tenker på det og prøver å forandre han. Men vi skulle ønske han var mer engasjert i familien, folk rundt seg og samfunnet. 
Jeg skulle ønske. Men jeg vet at å mase på han vil ikke gjøre noe bedre. Han må se det selv. Men så lenge han har det bra nok, så tenker jeg det er bedre enn at han hadde følt seg ensom. 

[Vhanja]

Sokk skrev (1 minutt siden):

Jeg synes dette har mye for seg. Vår (amerikaniserte) kultur favoriserer ekstroversjon i veldig stor grad (bare les en jobbannonse). Men mange er introverte og har de samme behovene som deg. Det er jo fantastisk at du har funnet ut hva som gjør deg godt og er i stand til å lytte til de behovene - og å oppfylle dem.

Jeg tenker at man ikke trenger å forsøke å skvise seg inn i samme ekstroverte «full kalender»-form som utad synes å være normalen. Selvsagt hører man mer om denne typen livsstil fordi de som lever den er mer høylydt og mer aktive. Det betyr ikke at det er representativt for alle. Jeg tipper det er mange som under pandemien innså verdien av færre planer og mindre mas, men som ikke har klart å unngå å bli sugd inn i hamsterhjulet igjen.

Jeg tenker det sier mer om at det er noe galt med samfunnet enn at det er noe galt med deg, når du lurer på om preferansene dine er uheldige personlighetstrekk. Jeg tenker det er veldig flotte trekk, jeg 😊

Takk!

Jeg vet at det å være introvert ikke er et problem og noe man burde respektere og akseptere i seg selv, men det jeg lurer på er graden av hvor mye man kan være alene før det kan sies at det blir mer usunt enn noe man har godt av fordi det passer ens personlighet.

I så måte var koronatiden noen av de beste årene for meg, rent mentalt sett. Fordi jeg hadde ikke det mentale presset på at jeg "burde" være sosial eller "burde" trene. Jeg kunne droppe alle tanker om forpliktelser, forventninger og "burde" og bare nyte fullt ut å være alene. Det var helt fantastisk. 

[Vhanja]

 

UtakknemligDiva skrev (3 minutter siden):

Samfunnet har fått oss til å tro at vi må være ekstorverte og opptatt hele tiden. Dette har med tiden roet seg og det er mer aksept for å være mer stille og ikke ha planer hele tiden. 
Men hjernevasken er ikke helt over. Den har bare akseptert en større grad av introversjon enn det var tidligere. 

Når det blir et problem tenker jeg er opp til en selv og andre. 
Broren min lever fint sier han. Men for mamma er det et problem. Litt for meg og. Ikke sånn at jeg går og tenker på det og prøver å forandre han. Men vi skulle ønske han var mer engasjert i familien, folk rundt seg og samfunnet. 
Jeg skulle ønske. Men jeg vet at å mase på han vil ikke gjøre noe bedre. Han må se det selv. Men så lenge han har det bra nok, så tenker jeg det er bedre enn at han hadde følt seg ensom. 

Ja, jeg vet min familie tenker litt det samme om meg. Spesielt det med å besøke min gamle mor, jeg er nok den i familien som besøker henne sjeldenest (jeg bor også lengst borte og de andre bor i samme bygd, men er jo ikke snakk om mer enn 20-25 min med bil uansett).

Det er jo flere grunner til akkurat det, skal innrømmes, men mitt behov for å være alene er en stor del av det.

[AnonymBruker]

Vhanja skrev (5 minutter siden):

Det er en kombinasjon av at jeg har jo lyst å være sosial og jeg har jo lyst å trene og være aktiv for å komme i form. Men jeg har ikke mental kapasitet til å gjøre det så ofte som "vanlige" folk.

For meg er ikke det å ha planer noe som bare opptar den tiden jeg har en avtale. Hvis jeg f.eks har avtale å treffe ei vennine kl 18 en lørdag, så er jeg ubevisst litt mer stresset hele uka fordi jeg ikke har helgen uten planer som jeg kan slappe av på. Jeg får heller ikke gjort noe særlig på dagen den lørdagen, fordi jeg hele tiden vet jeg har planer og klarer dermed ikke slappe av og kose meg. 

Men hadde jeg ikke hatt planer den helgen, kunne jeg f.eks spontant funnet ut at jeg hadde lyst til å treffe ei venninne lørdagskvelden. 

Men bare det å vite at jeg ikke har planer, selv når det er hyggelige planer som jeg vet kommer til å kose meg med, gjør at jeg slapper mye mer av.

Så jeg har begynt i det siste og høre mer på den delen av meg og gjøre det som gjør meg mer avslappet og lykkelig, og det er å ha mye færre planer. 

Men da slo det meg om det egentlig er et sunt valg.

Alt det du skriver er jo helt normalt og vanlige tanker. Jeg tror ikke folk flest trener mer enn 1 gang i uken. De fleste nordmenn trener vel ikke fast i det hele tatt på treningssenter? Jeg tror heller ikke det er så vanlig blant godt voksne folk over 25år å treffe venner så fryktelig ofte. Ja når man er ungdom så henger man med venner flere ganger i uken,men når man er blitt voksen så blir det vanlige kanskje annenhver uke eller 1 gang i måneden. Men dette har jo også med at man gjerne har fått seg samboer og kanskje barn også så da vil de fylle det sosiale behovet man har også. 

Anonymkode: ac767...21e

[Vhanja]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Alt det du skriver er jo helt normalt og vanlige tanker. Jeg tror ikke folk flest trener mer enn 1 gang i uken. De fleste nordmenn trener vel ikke fast i det hele tatt på treningssenter? Jeg tror heller ikke det er så vanlig blant godt voksne folk over 25år å treffe venner så fryktelig ofte. Ja når man er ungdom så henger man med venner flere ganger i uken,men når man er blitt voksen så blir det vanlige kanskje annenhver uke eller 1 gang i måneden. Men dette har jo også med at man gjerne har fått seg samboer og kanskje barn også så da vil de fylle det sosiale behovet man har også. 

Anonymkode: ac767...21e

Ja, du har noen gode poeng her.

Mange av vennene jeg har er yngre enn meg. Flere av dem er også single og ganske ekstroverte.

Jeg hadde et helt annet sosialt behov da jeg var ung og singel. Nå som jeg har samboer, og 100% jobb så får jeg det meste av mitt sosiale behov dekket i hverdagen allerede.

Men reagerte litt på at du sier at det er helt normalt og vanlige tanker, dette med å ikke helt klare å slappe av hvis man vet man har planer. Regner ikke med det er så vanlig eller normalt? 

[AnonymBruker]

Vhanja skrev (1 minutt siden):

 

Men reagerte litt på at du sier at det er helt normalt og vanlige tanker, dette med å ikke helt klare å slappe av hvis man vet man har planer. Regner ikke med det er så vanlig eller normalt? 

Jo det er helt normalt. Sikkert ikke blant de ekstroverte, men oss andre. Dette har jeg hørte veeeldig mange skrive om/snakke om før deg. 

Anonymkode: ac767...21e

[stjernestøv]

Vhanja skrev (1 minutt siden):

Men reagerte litt på at du sier at det er helt normalt og vanlige tanker, dette med å ikke helt klare å slappe av hvis man vet man har planer. Regner ikke med det er så vanlig eller normalt? 

Vet ikke om det er normalt jeg heller men hele dagen min blir ødelagt hvis jeg har en avtale klokken fem f.eks. Og hvis jeg har avtaler hos lege og eller sykehus, kan ikke slappe av før etter avtalen. 

[Vhanja]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jo det er helt normalt. Sikkert ikke blant de ekstroverte, men oss andre. Dette har jeg hørte veeeldig mange skrive om/snakke om før deg. 

Anonymkode: ac767...21e

Det er faktisk en stor lettelse å høre (lese). 😃

[Vhanja]

stjernestøv skrev (Akkurat nå):

Vet ikke om det er normalt jeg heller men hele dagen min blir ødelagt hvis jeg har en avtale klokken fem f.eks. Og hvis jeg har avtaler hos lege og eller sykehus, kan ikke slappe av før etter avtalen. 

Ja, det var en av grunnene til at jeg mistridves med å jobbe ettermiddag/kveldsvaker i butikk, en jobb jeg hadde for en del år siden. Hvis jeg begynte jobb kl 15, så satt jeg egentlig bare å ventet til jeg skulle reise og fikk ingenting verken kjekt eller fornuftig ut av formiddagen.

[stjernestøv]

Vhanja skrev (2 minutter siden):

Ja, det var en av grunnene til at jeg mistridves med å jobbe ettermiddag/kveldsvaker i butikk, en jobb jeg hadde for en del år siden. Hvis jeg begynte jobb kl 15, så satt jeg egentlig bare å ventet til jeg skulle reise og fikk ingenting verken kjekt eller fornuftig ut av formiddagen.

Ja sånn er det, derfor vil jeg helst bli ferdig med avtaler tidlig. det er noe herk. 

[UtakknemligDiva]

Vhanja skrev (1 time siden):

 

Ja, jeg vet min familie tenker litt det samme om meg. Spesielt det med å besøke min gamle mor, jeg er nok den i familien som besøker henne sjeldenest (jeg bor også lengst borte og de andre bor i samme bygd, men er jo ikke snakk om mer enn 20-25 min med bil uansett).

Det er jo flere grunner til akkurat det, skal innrømmes, men mitt behov for å være alene er en stor del av det.

Dette er et vanskelig dilemma egentlig. Du på din side har et behov for å være alene. Jeg har vært sånn mer før, og er det fremdeles av og til. 
Har også en kusine som har sine perioder. Og så broren min som er sånn hele tiden.

Da jeg var under myndighetsalder så maset mamma på at vi skulle være med og sosialisere. Jeg husker det var veldig irriterende. De snakket bare voksenprat likevel! Hvem som var født hvor og hvilken gård de var fra var gjerne noe som gjentok seg.. 

Andre ting er når det er mas om å være med på ting som vi ikke trengs for, bare for å være med. Lurer nesten på om det er folk som er direkte redde for å være alene! 

Ja det irriterer meg når jeg vil finne på noe, mens svaret alltid er at de må sitte inne og strikke noe eller game. Man bare vet at det er svaret. Men jeg kan ikke tvinge. Voksne folk må ha lyst og glede av det de skal være med på. 
Selv klarer jeg å være sosial når jeg har en avtale, skal på jobb eller må. Men jeg MÅ ikke ut og gjøre noe hele tiden. 

[Osten]

Vhanja skrev (2 timer siden):

Det er en kombinasjon av at jeg har jo lyst å være sosial og jeg har jo lyst å trene og være aktiv for å komme i form. Men jeg har ikke mental kapasitet til å gjøre det så ofte som "vanlige" folk.

For meg er ikke det å ha planer noe som bare opptar den tiden jeg har en avtale. Hvis jeg f.eks har avtale å treffe ei vennine kl 18 en lørdag, så er jeg ubevisst litt mer stresset hele uka fordi jeg ikke har helgen uten planer som jeg kan slappe av på. Jeg får heller ikke gjort noe særlig på dagen den lørdagen, fordi jeg hele tiden vet jeg har planer og klarer dermed ikke slappe av og kose meg. 

Men hadde jeg ikke hatt planer den helgen, kunne jeg f.eks spontant funnet ut at jeg hadde lyst til å treffe ei venninne lørdagskvelden. 

Men bare det å vite at jeg ikke har planer, selv når det er hyggelige planer som jeg vet kommer til å kose meg med, gjør at jeg slapper mye mer av.

Så jeg har begynt i det siste og høre mer på den delen av meg og gjøre det som gjør meg mer avslappet og lykkelig, og det er å ha mye færre planer. 

Men da slo det meg om det egentlig er et sunt valg.

Jeg skjønner deg godt. Elsker å ikke ha planer i helgene. Det er mer enn nok med jobb. 
Noen ganger når jeg har planer om besøk o.l. , så kan jeg ta meg i å håpe at noen må avlyse 🤪

[Vhanja]

Osten skrev (48 minutter siden):

Jeg skjønner deg godt. Elsker å ikke ha planer i helgene. Det er mer enn nok med jobb. 
Noen ganger når jeg har planer om besøk o.l. , så kan jeg ta meg i å håpe at noen må avlyse 🤪

Jeg får en intens lykkefølelse når noen avlyser planer. 😄

[AnonymBruker]

Jeg har også blitt sånn. Delvis også pga psyken. Jeg jobber ved siden av AAP og jeg trener også. Det koster og gir noe tilbake. Også må man holde huset rent og ryddig, som man også må ha krefter til.

Jeg prøver å ikke presse inn alt for mange avtaler i løpet av en uke. Har jeg noe, sørger jeg for å ikke gjøre så mye de andre dagene/helgene.

Nå er jeg i en avklaringsprosess siden jeg går på AAP så må også i samarbeid med lege og NAV finne ut av hvor mye jeg tåler å jobbe og det kommer til å ta tid.

Det jeg har erfart er at å ringe til venner og familie er helt fantastisk, så det gjør jeg hver uke. Da får man snakket litt og det er mye lettere enn å møtes ute.

Anonymkode: 45ee0...699