Hvordan kan man hjelpe seg selv uten å søke hjelp?

[AnonymBruker]

Jeg opplevde altså for en kort tid siden ett voldsomt panikkanfall eller noe lignende (ikke noe jeg sliter med til vanlig) og der og da og i en god stund etter føltes dette som noe av det værste jeg kunne oppleve og jeg tok nok litt på vei kanskje? Altså, jeg valgte å be om så og si å be om akutt hjelp fra både behandler som følger meg opp, fastlege og akutt ambulant team. 

Men nå i ettertid når jeg har kommet meg så føler jeg på at jeg overreagerte? Eller i alle fall at andre tenker at jeg hadde overreagert (selv om ingen har sagt noe om det til meg da). For objektivt sett så tenker jeg at dette ikke var så mye å søke akutt hjelp for? Selv om det for meg føltes veldig skremmende, akutt og uoverkommelig og noe jeg følte jeg trengte hjelp fra profesjonelle helsepersonell til å takle...

Men dersom noe lignende skulle skje meg senere hvordan takler jeg det selv? (Som dere skjønner så har jeg litt skam og flauhet over at jeg faktisk ba om akutt hjelp og også av så mange instanser også). 

Anonymkode: c889f...54d

[AnonymBruker]

I hvilken situasjon fikk du panikkanfall og hva ble du redd for? Hva er du redd for i det daglige?

F.eks jeg fikk en form for panikkanfall da jeg skulle fly en gang, fordi jeg er redd for å fly. Men dette er noe jeg gjør så sjelden, og har aldri fått panikkanfall i ettertid, så det er noe jeg ikke har bedt om hjelp for.

Anonymkode: 2af49...66e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

I hvilken situasjon fikk du panikkanfall og hva ble du redd for? Hva er du redd for i det daglige?

F.eks jeg fikk en form for panikkanfall da jeg skulle fly en gang, fordi jeg er redd for å fly. Men dette er noe jeg gjør så sjelden, og har aldri fått panikkanfall i ettertid, så det er noe jeg ikke har bedt om hjelp for.

Anonymkode: 2af49...66e

Jeg holdt på med en fysisk hobby jeg har sammen med andre mennesker. Er litt usikker på hvorfor jeg plutselig fikk dette panikkanfallet, men mulig alt den uka ble for mye og det var siste dråpen. At jeg hadde stresset hele uken med forskjellig og det var første uke tilbake på jobb fra ferie osv, også er jeg i tillegg ny i hobbyen og er ikke noe flink og det stresser meg også litt til vanlig. Jeg ble redd for å ha gjort noe galt (husket ikke alt som skjedde før jeg fikk panikkanfallet), også ble jeg redd for å bli psykotisk og/eller ta selvmord. Jeg har da altså både vært psykotisk og forsøkt å ta selvmord før altså. 

Anonymkode: c889f...54d

[Eva Sofie]

AnonymBruker skrev (50 minutter siden):

Jeg opplevde altså for en kort tid siden ett voldsomt panikkanfall eller noe lignende (ikke noe jeg sliter med til vanlig) og der og da og i en god stund etter føltes dette som noe av det værste jeg kunne oppleve og jeg tok nok litt på vei kanskje? Altså, jeg valgte å be om så og si å be om akutt hjelp fra både behandler som følger meg opp, fastlege og akutt ambulant team. 

Om du hadde en venn som sto i samme situasjon som deg, ville du ha sagt til vedkommende at "nå synes jeg at du overreagerte altså - tenk å involvere hele hjelpeapparatet... Det kostet nok mye for Helsenorge som strever allerede...". (Jeg overdriver, selvsagt...).

AnonymBruker skrev (50 minutter siden):

Men dersom noe lignende skulle skje meg senere hvordan takler jeg det selv? (Som dere skjønner så har jeg litt skam og flauhet over at jeg faktisk ba om akutt hjelp og også av så mange instanser også). 

Anonymkode: c889f...54d

Siden du har en fast behandler, synes jeg at det er noe dere kan snakke om. Hva du kan gjøre for selv å ta kontrollen.

 

Det er absolutt ingenting å være flau over. Og, om du føler på en skam, er den raskeste måten man skal ta kontroll over en skamfølelse på, med å snakke den ihjel. Taushet er god næring for skammen.

[AnonymBruker]

Eva Sofie skrev (5 minutter siden):

Om du hadde en venn som sto i samme situasjon som deg, ville du ha sagt til vedkommende at "nå synes jeg at du overreagerte altså - tenk å involvere hele hjelpeapparatet... Det kostet nok mye for Helsenorge som strever allerede...". (Jeg overdriver, selvsagt...).

Nei, jeg hadde nok aldri verken tenkt det om eller sagt det til noen. Men jeg tenker likevel at folk kan tenke sånn om meg. Om du skjønner? Fordi jeg er svak og tåler lite osv.

Eva Sofie skrev (5 minutter siden):

Siden du har en fast behandler, synes jeg at det er noe dere kan snakke om. Hva du kan gjøre for selv å ta kontrollen.

Ja, det er nok veldig lurt å gjøre det. Jeg har faktisk 9 år bak meg i psykiatrien og har fortsatt ikke lært meg det. Er det dårlig?

Anonymkode: c889f...54d

[Eva Sofie]

AnonymBruker skrev (39 minutter siden):

Nei, jeg hadde nok aldri verken tenkt det om eller sagt det til noen. Men jeg tenker likevel at folk kan tenke sånn om meg. Om du skjønner? Fordi jeg er svak og tåler lite osv.

Ja, det er gjerne et annet sett med normer og regler for en selv enn det er for andre. Men fnugg av fornuft i det finnes ikke.

AnonymBruker skrev (39 minutter siden):

Ja, det er nok veldig lurt å gjøre det. Jeg har faktisk 9 år bak meg i psykiatrien og har fortsatt ikke lært meg det. Er det dårlig?

Dårlig at du ikke har snakket om hvordan håndtere et ev. angstanfall tidligere, når dette var det første? Det høres ut som et sunt terapiforløp...  

 

Men, jeg ser hva du spør om. Du har trolig mye å snakke om, og det virker som om tankene ligger dypt i deg. Vær glad for at terapeuten din ser at du trenger den tiden, fremfor å tenke at du ikke fortjener den. Ha tiltro til terapeutens vurderinger.

[AnonymBruker]

Eva Sofie skrev (13 timer siden):

Dårlig at du ikke har snakket om hvordan håndtere et ev. angstanfall tidligere, når dette var det første? Det høres ut som et sunt terapiforløp...  

 

Eva Sofie skrev (13 timer siden):

Men, jeg ser hva du spør om. Du har trolig mye å snakke om, og det virker som om tankene ligger dypt i deg. Vær glad for at terapeuten din ser at du trenger den tiden, fremfor å tenke at du ikke fortjener den. Ha tiltro til terapeutens vurderinger.

Ja, du har rett i at jeg har mye å snakke om. Men en ting som var med min behandler er at hun plutselig bare ville skrive på sms og ikke snakke i telefonen. Hun jobber slik at hun reiser hjem til alle de pasientene hun har, så jeg fikk først besøk av henne på mandag, så fulgte hun meg til fastlegen tirsdag fordi jeg spurte henne om det fordi jeg var redd jeg ikke kom til å ta bussen pga panikkanfallet som skjedde uken før også kom hun også på besøk på onsdagen og da ble vi enig om å ringe fastlegen for å få henvisning til akutt teamet.

Og det var etter dette jeg nesten ikke hørte noe fra henne, vet ikke om hun følte jeg ble for mye for henne? For når jeg sa til henne at jeg hadde indre uro sa hun at hun brukte slite med panikkanfall og når jeg sa at jeg kjente på en klaustrofobisk følelse hadde hun faktisk klaustrofobi. Så hun har det jo verre enn meg da sånn egentlig, siden det for meg bare er en følelse (stort sett, sett bort fra anfallet uken før). Kanskje hun følte jeg overdrev?

Hun sendte bare sms på torsdag og spurte om jeg hadde fått kontakt med akutt teamet og etter det spurte hun aldri hva vi snakket om eller noen ting? Er ikke det litt rart? Eller er det trolig at dette akutt teamet snakket med min behandler?

Anonymkode: c889f...54d

[Eva Sofie]

AnonymBruker skrev (48 minutter siden):

For når jeg sa til henne at jeg hadde indre uro sa hun at hun brukte slite med panikkanfall og når jeg sa at jeg kjente på en klaustrofobisk følelse hadde hun faktisk klaustrofobi.

Hæ... Det var ikke en profesjonell samtale, vil jeg si. For deg er det revnende likegyldig om hun har erfaring med det samme som deg, men det er fint om hun forstår situasjonen du beskriver. Er det slik hun til vanlig validerer (dvs. viser at hun forstår/lytter til) det du beskriver...? Er det en psykiatrisk hjemmesykepleier? ...Mange spørsmål her nå...  

AnonymBruker skrev (48 minutter siden):

Så hun har det jo verre enn meg da sånn egentlig, siden det for meg bare er en følelse (stort sett, sett bort fra anfallet uken før). 

Din subjektive opplevelse av hendelsen står vel fast, uansett hvordan andre sier at de har det?

En sammenligning, men der din opplevelse er en ryggsekk: Din ryggsekk er like tung for deg, selv om du ser at andre bærer på mindre og tyngre ryggsekker. Hvor lett/tung en ryggsekk oppleves for den enkelte, kommer an på kroppsstørrelse, hvor godt trent man er og et par ting til.

AnonymBruker skrev (48 minutter siden):

Hun sendte bare sms på torsdag og spurte om jeg hadde fått kontakt med akutt teamet og etter det spurte hun aldri hva vi snakket om eller noen ting? Er ikke det litt rart?

Om det ev. skulle ha vært min terapeut, hadde det vært helt normalt - slike spørsmål venter han med til vi møtes, og det er ev. opp til meg å si noe om det om jeg vil eller ikke.

Men det er du som kjenner din behandler. Hun kan ha hatt det travelt, vært på kurs etc.

 

Jeg håper at du på sikt får snakket med fastlegen eller behandler om å utfordre deg til å dra i samme situasjon der du opplevde det ubehagelig, ev. at du snakker igjennom den med alternative måter du kan håndtere den på. Jeg må understreke at jeg kjenner mest til PTSD-unngåelsesadferd, og der gjør det i hvert fall betydelig vondt verre å skulle unngå det en opplever som triggende/ubehagelig. Det fører på sikt til et innskrenket liv hvor det er unngåelsen som styrer livet - ikke motsatt.

[AnonymBruker]

Eva Sofie skrev (1 time siden):

Hæ... Det var ikke en profesjonell samtale, vil jeg si. For deg er det revnende likegyldig om hun har erfaring med det samme som deg, men det er fint om hun forstår situasjonen du beskriver. Er det slik hun til vanlig validerer (dvs. viser at hun forstår/lytter til) det du beskriver...? Er det en psykiatrisk hjemmesykepleier? ...Mange spørsmål her nå...  

Jeg har ikke snakket med henne så mange ganger siden hun har ganske nylig blitt min behandler. Men jeg opplever det som at hun forsøker å vise at hun forstår og lytter, og at det med at hun sier at hun har slitt/sliter med det samme er en måte for henne å si at hun forstår hvordan jeg har det uten at hun selv har brukt akkurat de ordene? Hun er ikke psykiatrisk sykepleier, for hun har lite erfaring med psykiatri i alle fall (ut i fra spørsmålene hun stiller meg om hvordan det fungerer når man er innlagt, har kontakt med akutteam osv). Men det er mulig hun er vanlig sykepleier, jeg er faktisk litt usikker. Blir kanskje litt feil å kalle henne behandler som jeg har gjort da, for er kanskje mer en kontaktperson o.l. Usikker på hva de kaller det egentlig.

Eva Sofie skrev (1 time siden):

Din subjektive opplevelse av hendelsen står vel fast, uansett hvordan andre sier at de har det?

En sammenligning, men der din opplevelse er en ryggsekk: Din ryggsekk er like tung for deg, selv om du ser at andre bærer på mindre og tyngre ryggsekker. Hvor lett/tung en ryggsekk oppleves for den enkelte, kommer an på kroppsstørrelse, hvor godt trent man er og et par ting til.

Ja, du har ett veldig godt poeng i dette, jeg tar det til meg. Jeg tror jeg generelt er veldig sårbar for stress og tåler mindre enn normalt (er i alle fall det jeg har fått høre av helsepersonell oppigjennom).

Eva Sofie skrev (1 time siden):

Men det er du som kjenner din behandler. Hun kan ha hatt det travelt, vært på kurs etc.

Ja, det er mulig det er grunnen, tror hun har ganske full timeplan til vanlig fikk jeg inntrykk av.

Eva Sofie skrev (1 time siden):

Jeg håper at du på sikt får snakket med fastlegen eller behandler om å utfordre deg til å dra i samme situasjon der du opplevde det ubehagelig, ev. at du snakker igjennom den med alternative måter du kan håndtere den på. Jeg må understreke at jeg kjenner mest til PTSD-unngåelsesadferd, og der gjør det i hvert fall betydelig vondt verre å skulle unngå det en opplever som triggende/ubehagelig. Det fører på sikt til et innskrenket liv hvor det er unngåelsen som styrer livet - ikke motsatt.

Det var samme rådet som jeg fikk fra Akutt teamet, at jeg måtte så godt jeg klarte fortsette å leve livet som normalt. Det skjedde som sagt på holdt på med en fysisk hobby jeg har sammen med andre mennesker. Jeg tenker mulig alt den uka ble for mye og det var siste dråpen. At jeg hadde stresset hele uken med forskjellig og det var første uke tilbake på jobb fra ferie osv, også er jeg i tillegg ny i hobbyen og er ikke noe flink og det stresser meg også litt til vanlig. 

Min første tanke var å slutte på hobbyen, men moren min mente det var det siste jeg burde gjøre. For før dette gav den jo meg mye glede og slikt. Så jeg skal tilbake dit nå på torsdag. Gruer meg noe sykt for jeg er jo redd det skal skje igjen og jeg husker ikke helt hva som skjedde sist så jeg er redd jeg gjorde noe galt osv osv. Også kjenner jeg dårlig de andre folkene der. Men jeg skal gi det ett forsøk. Tenker du forresten jeg burde si noe om sist gang jeg var med? At jeg ble stresset og nervøs f.eks og forsøke si at jeg er derfor spent på denne gangen osv? Eller burde jeg bare late som ingenting? (Det har allerede vert en uke jeg ikke var med). Håper det er greit jeg spør deg, for du virker å alltid gi veldig gode råd!

Anonymkode: c889f...54d

[Eva Sofie]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Jeg har ikke snakket med henne så mange ganger siden hun har ganske nylig blitt min behandler. Men jeg opplever det som at hun forsøker å vise at hun forstår og lytter, og at det med at hun sier at hun har slitt/sliter med det samme er en måte for henne å si at hun forstår hvordan jeg har det uten at hun selv har brukt akkurat de ordene?

Min reaksjon var slik den var, fordi jeg tenker den var uheldig, for du ser jo nå hvordan du på automatikk vurderer å kanskje ta hensyn til hennes følelser/opplevelser i videre kontakt. Det skal hun være i stand til å forvalte selv.

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Blir kanskje litt feil å kalle henne behandler som jeg har gjort da, for er kanskje mer en kontaktperson o.l.

Uansett hvilken utdannelse hun har i bunn, er det funksjonen du opplever at hun har overfor deg som er det viktigste, vil jeg tenke. Ikke om du velger å kalle henne si eller så. Og om du opplever å få ditt hjelpebehov dekket i hverdagen.

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Jeg tenker mulig alt den uka ble for mye og det var siste dråpen. At jeg hadde stresset hele uken med forskjellig og det var første uke tilbake på jobb fra ferie osv, også er jeg i tillegg ny i hobbyen og er ikke noe flink og det stresser meg også litt til vanlig. 

Nå må jeg ta et forbehold om at jeg ikke vet mye om den konkrete situasjonen. 

 

Jeg kan bare snakke for egen del, og noe jeg har jobbet med i egen terapi, at om vi opplever at vi gjør eller sier noe feil, der vi selv husker det samme i detalj... Kan se det hele fremfor oss om og om igjen - tenker at alle må ha lagt merke til det jeg gjorde... Det var helt umulig å ikke legge merke til... Men virkeligheten kan være at mens vi selv har svært mye oppmerksomhet rettet mot oss selv og ev. enhver feil vi gjør, slapper andre av. De fleste av oss er mest opptatt av oss selv store deler av tiden - kun et fåtall hadde trolig fokus på deg da du gjorde feil som nybegynner. Enda færre grubler over hva du gjorde for en halvannen uke siden eller tilsvarende. Tenk etter på deg selv: Går du selv og husker på hvilke feil en person gjorde i et foredrag eller under en middag? - "For en kløne..." Særlig når det var en av de første gangene (nå er jeg ironisk). For å bli god i noe, må alle på et tidspunkt være nybegynnere og gjøre mindre og større feil.

 

Endret 2. september av Eva Sofie
Postet for tidlig...

[Eva Sofie]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Tenker du forresten jeg burde si noe om sist gang jeg var med? At jeg ble stresset og nervøs f.eks og forsøke si at jeg er derfor spent på denne gangen osv? Eller burde jeg bare late som ingenting? (Det har allerede vert en uke jeg ikke var med).

Det må du føle på selv, hva du føler deg mest komfortabel med. Husk at du ikke har noen opplysningsplikt, men må si ifra for å gjøre situasjonen mer overkommelig for egen del. Istedenfor å si at du fikk angst, holder det med å si at du fikk det litt vanskelig, eller ev. at du fikk vondt i hodet og trengte luft (om det var slik at du måtte ut av rommet). 

 

Konkret i denne saken, selv om du opplevde den skremmende, har du hittil opplevd det én gang. Det kan ha vært utløst av delvis ytre omstendigheter slik du beskriver det (som travel uke, slitenhet, mye nytt, nervøsitet, ønske om å gjøre det bra/forventningspress osv.), og godt mulig at det kun blir med denne ene gangen. Personlig ville jeg satset på det, og tenkt at forrige gang var litt spesiell. Ta dagen som den kommer - du kan uansett ikke gjøre annet. Om du ev. føler deg tryggere med at folk rundt deg vet, kan du nevne det. En kan si mye, uten å fortelle alt i detalj. Det virker kanskje som at trygghet er et viktig stikkord for deg? Det vet du best selv.

 

PS: Fint om du opplever at svarene mine kan hjelpe noe. Husk at jeg snakker ut ifra personlig levd liv - du kan oppleve det helt annerledes. Men jeg vet at mine svar blir litt vel lange...

[AnonymBruker]

Eva Sofie skrev (8 timer siden):

Min reaksjon var slik den var, fordi jeg tenker den var uheldig, for du ser jo nå hvordan du på automatikk vurderer å kanskje ta hensyn til hennes følelser/opplevelser i videre kontakt. Det skal hun være i stand til å forvalte selv.

Ja, jeg ser godt poenget ditt. Er ikke så vandt med at behandlere sier de kjenner seg igjen i det jeg forteller, så det er ikke så godt å vite hvordan man skal reagere. Kan faktisk ikke huske at det har skjedd før, at noen har sagt at det sliter de også med (eller verre enn meg, slik hun sa).

Eva Sofie skrev (8 timer siden):

Jeg kan bare snakke for egen del, og noe jeg har jobbet med i egen terapi, at om vi opplever at vi gjør eller sier noe feil, der vi selv husker det samme i detalj... Kan se det hele fremfor oss om og om igjen - tenker at alle må ha lagt merke til det jeg gjorde... Det var helt umulig å ikke legge merke til... Men virkeligheten kan være at mens vi selv har svært mye oppmerksomhet rettet mot oss selv og ev. enhver feil vi gjør, slapper andre av. De fleste av oss er mest opptatt av oss selv store deler av tiden - kun et fåtall hadde trolig fokus på deg da du gjorde feil som nybegynner. Enda færre grubler over hva du gjorde for en halvannen uke siden eller tilsvarende. Tenk etter på deg selv: Går du selv og husker på hvilke feil en person gjorde i et foredrag eller under en middag? - "For en kløne..." Særlig når det var en av de første gangene (nå er jeg ironisk). For å bli god i noe, må alle på et tidspunkt være nybegynnere og gjøre mindre og større feil.

Det høres veldig nyttig ut! Jegtenker også mye som deg, at jeg ofte av tiden opplever å ha sagt eller gjort noe feil også opplever jeg at det kanskje egentlig ikke er så big deal for andre som det ble for meg. 

Eva Sofie skrev (7 timer siden):

Det må du føle på selv, hva du føler deg mest komfortabel med. Husk at du ikke har noen opplysningsplikt, men må si ifra for å gjøre situasjonen mer overkommelig for egen del. Istedenfor å si at du fikk angst, holder det med å si at du fikk det litt vanskelig, eller ev. at du fikk vondt i hodet og trengte luft (om det var slik at du måtte ut av rommet). 

Ja, jeg tenkte det ville være naturlig å nevne det som skjedde sist gang, for jeg tror det ville være nyttig for meg å få en eller annen form for tilbakemelding på det fra en eller flere av de andre som var med. Enten om de da sier noe lignende som "Ja, det la vi merke til" eller "Åja, det la vi ikke merke til". For jeg har det sånn at jeg ofte ikke får med meg ting som blir sagt og klarer å gjøre ting rett når jeg er stresset og nervøs, det er det jeg tenker si til de da. Så tenker det kan skje flere ganger (men forhåpentligvis uten panikkanfall). Så jeg tenker det hadde hjulpet meg å bare nevne det, hadde ikke tenkt å snakke lenge om det eller gjøre det til en stor greie, bare forsøke å si det naturlig i samtalen i forbifarten/bare nevne det liksom. 

Anonymkode: c889f...54d