Du som har tatt pause i terapien. Hvor lenge hadde du gått i terapi?i

[AnonymBruker]

Da du tok pause og hvor lenge varte pausen? Hva brukte du pausetiden på? Jeg vurderer pause etter 2 år i terapi.

Anonymkode: 3646b...07f

[AnonymBruker]

Med pause mener du da at du avslutter og så begynner igjen når du selv ønsker? Du er isåfall heldig som bare kan bestemme når du vil ha behandling selv. 

Anonymkode: ff93b...3ec

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Med pause mener du da at du avslutter og så begynner igjen når du selv ønsker? Du er isåfall heldig som bare kan bestemme når du vil ha behandling selv. 

Anonymkode: ff93b...3ec

Jeg vet ikke om behandler ville vært enig da. Bare tanker jeg har.

Anonymkode: 3646b...07f

[XbellaX]

AnonymBruker skrev (33 minutter siden):

Da du tok pause og hvor lenge varte pausen? Hva brukte du pausetiden på? Jeg vurderer pause etter 2 år i terapi.

Anonymkode: 3646b...07f

Hva er hensikten og målet med pausen?

[AnonymBruker]

XbellaX skrev (2 minutter siden):

Hva er hensikten og målet med pausen?

Selvsabotasje er begrunnelsen.

Anonymkode: 3646b...07f

[XbellaX]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Selvsabotasje er begrunnelsen.

Anonymkode: 3646b...07f

Skjønte ikke, kan du utdype litt? 

[AnonymBruker]

XbellaX skrev (10 minutter siden):

Skjønte ikke, kan du utdype litt? 

Det kan jeg. Jeg føler ikke at jeg fortjener hjelpen og vil påføre meg selv smerte ved å frastå hjelpen jeg trenger. Mye tanker om skam og skyld.

Anonymkode: 3646b...07f

[XbellaX]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Det kan jeg. Jeg føler ikke at jeg fortjener hjelpen og vil påføre meg selv smerte ved å frastå hjelpen jeg trenger. Mye tanker om skam og skyld.

Anonymkode: 3646b...07f

Skjønner. Det høres vondt ut å ha det slik. Jeg skulle ønske du utfordret deg selv, trosset disse forstillingene du har og hentet frem fornuften. Du kan skrive til behandler, om du synes det blir for krevende å si dette direkte til vedkommende. Du kan skrive det på en lapp og levere det i skranken/ekspedisjonen, eller legge et brev i postkassen, evt epost. Det er fullt mulig å få hjelp til å håndtere disse tankene på en god måte, dempe styrken i dem om du skjønner hva jeg mener, men da må du si ifra og fortelle om dem. 

[AnonymBruker]

XbellaX skrev (15 minutter siden):

Skjønner. Det høres vondt ut å ha det slik. Jeg skulle ønske du utfordret deg selv, trosset disse forstillingene du har og hentet frem fornuften. Du kan skrive til behandler, om du synes det blir for krevende å si dette direkte til vedkommende. Du kan skrive det på en lapp og levere det i skranken/ekspedisjonen, eller legge et brev i postkassen, evt epost. Det er fullt mulig å få hjelp til å håndtere disse tankene på en god måte, dempe styrken i dem om du skjønner hva jeg mener, men da må du si ifra og fortelle om dem. 

Tusen takk for gode råd.

Anonymkode: 3646b...07f

[Eva Sofie]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Det kan jeg. Jeg føler ikke at jeg fortjener hjelpen og vil påføre meg selv smerte ved å frastå hjelpen jeg trenger. Mye tanker om skam og skyld.

Anonymkode: 3646b...07f

Jeg gjorde dette for lenge siden. Jeg fikk det for meg at den hjelpen jeg hadde fått, fortjente jeg ikke. Den største feilen jeg gjorde der var vel to ting: 1. Å ikke diskutere saken med psykolog, og 2. Avslutte terapien uten noen videre plan/avtale. Min selvskading eskalerte og somatisk sykehus krevde at jeg skulle starte opp med samtaleterapi.

 

Hvorfor føler du på skam og skyld? Er det for at du tar plass i hjelpeapparatet? Om det er det, er det beste du egentlig kan gjøre, å fokusere på egen tilheling og terapiprosess, fremfor å fokusere på at du ikke fortjener det og bruker tid som andre skulle hatt. Det er ikke enkelt, for følelsene spiller ikke på lag med fornuften, men da må en stole på at terapeuten vet best. Som under en operasjon; der er en avhengig av at legen vet hva han gjør. Det nytter ikke å be en tilfeldig nabo om hjelp.

 

Jeg føler på meg at vi kanskje har snakket om dette før - da har du også sett mine argument tidligere...

[AnonymBruker]

Eva Sofie skrev (6 minutter siden):

Jeg gjorde dette for lenge siden. Jeg fikk det for meg at den hjelpen jeg hadde fått, fortjente jeg ikke. Den største feilen jeg gjorde der var vel to ting: 1. Å ikke diskutere saken med psykolog, og 2. Avslutte terapien uten noen videre plan/avtale. Min selvskading eskalerte og somatisk sykehus krevde at jeg skulle starte opp med samtaleterapi.

 

Hvorfor føler du på skam og skyld? Er det for at du tar plass i hjelpeapparatet? Om det er det, er det beste du egentlig kan gjøre, å fokusere på egen tilheling og terapiprosess, fremfor å fokusere på at du ikke fortjener det og bruker tid som andre skulle hatt. Det er ikke enkelt, for følelsene spiller ikke på lag med fornuften, men da må en stole på at terapeuten vet best. Som under en operasjon; der er en avhengig av at legen vet hva han gjør. Det nytter ikke å be en tilfeldig nabo om hjelp.

 

Jeg føler på meg at vi kanskje har snakket om dette før - da har du også sett mine argument tidligere...

Kom du tilbake til samme behandler? Var det DPS du hadde behandling på?

Anonymkode: 3646b...07f

[Eva Sofie]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Kom du tilbake til samme behandler? Var det DPS du hadde behandling på?

Anonymkode: 3646b...07f

Nei, å komme tilbake til samme behandler er noe en absolutt ikke skal forvente seg (tror jeg). Jeg ble der tatt inn på DPS i løpet av noen få uker da sykehuset henviste meg. Jeg følte meg uendelig dum. Min tankegang var som deg, å ikke ville ta plass fordi jeg ikke fortjente det.

 

En sak jeg ofte har tenkt på de siste 7-8 årene er følgende: Det som i praksis skjer, er ofte det motsatte. En tar opp mer tid og må bruke mer tid i behandlingsapparatet, enn om en ikke hadde hatt selvsaboterende handlinger. Hvor langt hadde f.eks. du kommet i ditt terapiforløp om du ikke hadde sabotert for deg selv? Det er virkelig da andre pasienter får komme til. For om du velger å slutte, vil det gå en tid og du vil trolig bli såpass dårlig at terapi blir nødvendig igjen. Du har tatt 2 steg tilbake. Men vi har alle et valg om å snakke med terapeuten. Det er ikke enkelt.

 

Jeg strever fremdeles i blant med dette i det terapiforløpet jeg går i nå, men jeg tar det opp med terapeuten. I verste fall avtaler vi at vi har et lite opphold i terapien, begrenset til 5-6 uker - til jeg har funnet motivasjonen igjen.

 

PS: Jeg er 110% ærlig her - jeg håper du tåler det... Det er godt ment 

[AnonymBruker]

Eva Sofie skrev (38 minutter siden):

Nei, å komme tilbake til samme behandler er noe en absolutt ikke skal forvente seg (tror jeg). Jeg ble der tatt inn på DPS i løpet av noen få uker da sykehuset henviste meg. Jeg følte meg uendelig dum. Min tankegang var som deg, å ikke ville ta plass fordi jeg ikke fortjente det.

 

En sak jeg ofte har tenkt på de siste 7-8 årene er følgende: Det som i praksis skjer, er ofte det motsatte. En tar opp mer tid og må bruke mer tid i behandlingsapparatet, enn om en ikke hadde hatt selvsaboterende handlinger. Hvor langt hadde f.eks. du kommet i ditt terapiforløp om du ikke hadde sabotert for deg selv? Det er virkelig da andre pasienter får komme til. For om du velger å slutte, vil det gå en tid og du vil trolig bli såpass dårlig at terapi blir nødvendig igjen. Du har tatt 2 steg tilbake. Men vi har alle et valg om å snakke med terapeuten. Det er ikke enkelt.

 

Jeg strever fremdeles i blant med dette i det terapiforløpet jeg går i nå, men jeg tar det opp med terapeuten. I verste fall avtaler vi at vi har et lite opphold i terapien, begrenset til 5-6 uker - til jeg har funnet motivasjonen igjen.

 

PS: Jeg er 110% ærlig her - jeg håper du tåler det... Det er godt ment 

Setter pris på ærligheten din, jeg. Skjønner at jeg ikke er klar for pause sånn rent helsemessig.

Anonymkode: 3646b...07f