Hvorfor knytter jeg min livsverdi til hvor bra det går akademisk?

[Den forsvunne diamanten]

Jeg har nesten alltid gjort dette. På videregående gråt jeg av en 5 fordi jeg vill ha 6. Og når depresjonen eller psykosen min ble for ille og jeg måtte ta et nytt år så ble jeg sikkelig suicidal. Følte meg totalt mislykket og helt grusom. Følte livet ikke var verdt å leve. Føler på noe av de samme følelsene nå som første års student.  Jeg føler jeg drukner i depresjon og det som plager meg mest er tanken på at jeg ikke klarer studiene.

Jeg tenker ar livet mitt ikke er verdt noe når jeg ikke klarer å fullføre også gå inn i arbeidslivet. Det gjør at jeg blir enda mer deprimert. Jeg føler noen ganger på at jeg bare skal ta livet mitt nå så slipper jeg skammen av å ikke få det til. Føler ikke på at verden eksisterer videre uten at jeg kan se den. Så føler at familie og venner ikke blir påvirket fordi er jeg død så kan jeg ikke se de og da er de ikke her.

[AnonymBruker]

Jeg har troen på at du kommer til å komme deg gjennom studiet. Du har jo, så vidt jeg har lest du har skrevet før, gode folk som følger deg opp som du kan støtte deg på og som vil hjelpe deg gjennom problemer du får underveis. For sånn er jo livet, det går opp og ned og man vil ikke alltid ha det bra og takle alt (dessverre).

Når det er sagt så er det ikke verdens undergang å bli ufør heller ut i fra min erfaring. Jeg forsøkte å studere og feilet og forsøkte jobbe fullt og klarte ikke det heller, så for meg var det rette å bli ufør. Men jeg føler selv jeg har en meningsfull hverdag til tross for det, med Fontenehuset, hobbyer, venner og familie . Livet og jeg som person er så mye mer enn hvilket yrke man har og hva man jobber med.

Anonymkode: 8771d...3ce

[hattifnattus]

Har det vært noe press eller forventinger hjemmefra/rundt deg angående karakterer og karriere?

Jeg er dessverre helt lik. I den tiden jeg gikk på skole så ble jeg skuffet om jeg "bare" fikk 5-ere, og gikk helt i kjelleren om jeg skulle få en firer. Husker mye av tiden min på dps handler om å utforske dette med den enorme trangen og skuffelsen rundt karakterer og press på utdanning og prestasjoner.

For min del tror jeg mye handlet om at jeg alltid har hørt at man kun er verdt noe om man er i jobb, og da også helst en god jobb som da fort krever visse karakterer og jeg var livredd for å falle utenfor. 

Karakterer ble på en måte en manifestasjon på min egen verdi andre kunne se da det tok form på papir. Gir det mening? 

Uansett, jeg ser ingen grunn til at du ikke skulle klare å få til dette studiet. Du virker svært motivert og er i tillegg flink til å følge opp rundt egen sykdom og ta kontakt og ber om hjelp når det trengs. Allerede der har du et godt grunnlag ❤️ Og

[Den forsvunne diamanten]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har troen på at du kommer til å komme deg gjennom studiet. Du har jo, så vidt jeg har lest du har skrevet før, gode folk som følger deg opp som du kan støtte deg på og som vil hjelpe deg gjennom problemer du får underveis. For sånn er jo livet, det går opp og ned og man vil ikke alltid ha det bra og takle alt (dessverre).

Når det er sagt så er det ikke verdens undergang å bli ufør heller ut i fra min erfaring. Jeg forsøkte å studere og feilet og forsøkte jobbe fullt og klarte ikke det heller, så for meg var det rette å bli ufør. Men jeg føler selv jeg har en meningsfull hverdag til tross for det, med Fontenehuset, hobbyer, venner og familie . Livet og jeg som person er så mye mer enn hvilket yrke man har og hva man jobber med.

Anonymkode: 8771d...3ce

Takk for støtte, godt at du har funnet mening i livet❤️ 

[Den forsvunne diamanten]

hattifnattus skrev (1 time siden):

Har det vært noe press eller forventinger hjemmefra/rundt deg angående karakterer og karriere?

Jeg er dessverre helt lik. I den tiden jeg gikk på skole så ble jeg skuffet om jeg "bare" fikk 5-ere, og gikk helt i kjelleren om jeg skulle få en firer. Husker mye av tiden min på dps handler om å utforske dette med den enorme trangen og skuffelsen rundt karakterer og press på utdanning og prestasjoner.

For min del tror jeg mye handlet om at jeg alltid har hørt at man kun er verdt noe om man er i jobb, og da også helst en god jobb som da fort krever visse karakterer og jeg var livredd for å falle utenfor. 

Karakterer ble på en måte en manifestasjon på min egen verdi andre kunne se da det tok form på papir. Gir det mening? 

Uansett, jeg ser ingen grunn til at du ikke skulle klare å få til dette studiet. Du virker svært motivert og er i tillegg flink til å følge opp rundt egen sykdom og ta kontakt og ber om hjelp når det trengs. Allerede der har du et godt grunnlag ❤️ Og

Det har ikke vært så mye press fra familien overraskende nok skulle tro det når dette betyr så mye for meg. De vil nok bare at jeg skal ha det bra. Men jeg har også hørt det med at man må være i arbeid for å liksom være bra for samfunnet. Takk❤️

[hattifnattus]

Den forsvunne diamanten skrev (5 minutter siden):

Det har ikke vært så mye press fra familien overraskende nok skulle tro det når dette betyr så mye for meg. De vil nok bare at jeg skal ha det bra. Men jeg har også hørt det med at man må være i arbeid for å liksom være bra for samfunnet. Takk❤️

Det var det min mor sa til meg også. Det viktigste for henne er at ungene har det bra og trives i livet ❤️ Det er generelt mye press fra samfunnet på dette med jobb og utdannelse, men uansett så er det viktigste at du selv føler du har et godt og meningsfylt liv. 

Jeg har ihvertfall troen på deg og dette studiet. Og husk at en dårligere karakter her og der på ingen måte er verdens undergang selv om det føles sånn i øyeblikket

[krøll9]

Den forsvunne diamanten skrev (12 timer siden):

Jeg har nesten alltid gjort dette. På videregående gråt jeg av en 5 fordi jeg vill ha 6. Og når depresjonen eller psykosen min ble for ille og jeg måtte ta et nytt år så ble jeg sikkelig suicidal. Følte meg totalt mislykket og helt grusom. Følte livet ikke var verdt å leve. Føler på noe av de samme følelsene nå som første års student.  Jeg føler jeg drukner i depresjon og det som plager meg mest er tanken på at jeg ikke klarer studiene.

Jeg tenker ar livet mitt ikke er verdt noe når jeg ikke klarer å fullføre også gå inn i arbeidslivet. Det gjør at jeg blir enda mer deprimert. Jeg føler noen ganger på at jeg bare skal ta livet mitt nå så slipper jeg skammen av å ikke få det til. Føler ikke på at verden eksisterer videre uten at jeg kan se den. Så føler at familie og venner ikke blir påvirket fordi er jeg død så kan jeg ikke se de og da er de ikke her.

For å svare på det første først: fordi det er det samfunnet har lært oss og fordi det er en klar målestokk å måle oss selv på. 

Hvordan går det med studiene da? Går du fulltid og hva konkret synes du er utfordrende? Du virket høyt motivert for litt siden