Omsorgssvikt m.m barndom - hva er normal hrensesetting som voksen?

[AnonymBruker]

Har skrevet et innlegg om dette her på forum tidligere og fikk mye god og nyttig respons.

Kort fortalt:

Jeg har vokst opp med en mor som jeg tror har en personlighetsforstyrrelse eller noe.

Ble slått, sparket, truet og fortalt at jeg var dum og uønsket.  

I tenårene ble jeg mishandlet grovt av en voksen, hun visste om det men gjorde ikke noe. Hun blir sint om jeg tar det opp, synes det er "sutrete". Hun har også gitt uttrykk for at hun synes det er morsomt.

Hun var dog en mor som sørget for at alt det praktiske var på stell, så de fleste som kjenner henne tror hun er en slags supermor.

Uansett, nå er jeg voksen og har vært det en stund. Den fysiske volden er borte. Men hun har fremdeles makt over meg, føler jeg.

Om hun tilbyr meg å bli med henne på et eller annet og jeg sier nei, blir hun rasende. Skriker og snakker stygt. Da snakker hun meg ned, slik hun gjorde da jeg var yngre.. sier at jeg er gal, dum, slem..

Hun legger seg også opp i livsvalgene mine, vil liksom bestemme enda.

Hun klager hele tiden over at jeg er dum og ikke får til noe, men når jeg først gjør noe er det feil og. Jeg meldte meg inn i lokalpolitikken og sto på stand (for et parti hun liker) hun tok meg til side (hun kom ut av butikken og så meg) og på inn og utpust i et kvarters tid fortalte meg hvor dum jeg er, at jeg aldri vil få til noe osv.

Jeg forsto ikke at hennes atferd kanskje ikke var bra, før jeg var godt over 20. Gikk til psykolog som reagerte sterkt på dette.

Men uansett, jeg merker jeg sliter med å forstå hva som er normale grenser. Ofte tenker jeg "jeg kjenner INGEN andre som ville funnet seg i slikt", men på den annen side er hele dynamikken i vår relasjon bygget på at jeg er "slem og dum" og vært sinneutbrudd hun får er min skyld.

 

 

Anonymkode: 5c2c5...86b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

 Da snakker hun meg ned, slik hun gjorde da jeg var yngre.. sier at jeg er gal, dum, slem..

Hun klager hele tiden over at jeg er dum og ikke får til noe, men når jeg først gjør noe er det feil og. Jeg meldte meg inn i lokalpolitikken og sto på stand (for et parti hun liker) hun tok meg til side (hun kom ut av butikken og så meg) og på inn og utpust i et kvarters tid fortalte meg hvor dum jeg er, at jeg aldri vil få til noe osv.

Jeg forsto ikke at hennes atferd kanskje ikke var bra, før jeg var godt over 20. Gikk til psykolog som reagerte sterkt på dette.

Men uansett, jeg merker jeg sliter med å forstå hva som er normale grenser. Ofte tenker jeg "jeg kjenner INGEN andre som ville funnet seg i slikt", men på den annen side er hele dynamikken i vår relasjon bygget på at jeg er "slem og dum" og vært sinneutbrudd hun får er min skyld.

 

 

Anonymkode: 5c2c5...86b

Sier hun rett ut at "du er så dum" eller er det dine ord? Er dette bokstavelig det hun sier? Altså "du er dum," du er slem"? Eller kan det være at du hun sier noe og så tolker du det slik at hun mener du er dum? 

Anonymkode: 92a4a...f4f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Sier hun rett ut at "du er så dum" eller er det dine ord? Er dette bokstavelig det hun sier? Altså "du er dum," du er slem"? Eller kan det være at du hun sier noe og så tolker du det slik at hun mener du er dum? 

Anonymkode: 92a4a...f4f

Nei, hun sier det ofte rett ut.

Hun har fortalt meg så lenge jeg kan huske at jeg er dum og aldri vil få til noe.

Ganske giftig.

Kjenner bare jeg er så sliten av å ha det slik..

Anonymkode: 5c2c5...86b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Nei, hun sier det ofte rett ut.

Hun har fortalt meg så lenge jeg kan huske at jeg er dum og aldri vil få til noe.

Ganske giftig.

Kjenner bare jeg er så sliten av å ha det slik..

Anonymkode: 5c2c5...86b

Da hadde jeg skreket tilbake "hold kjeften din gamle stygge kjærring av en "mor" eller kan du egentlig kalles en mor når du kaller barnet ditt dum og gal hele tiden. Kaller du meg noen av disse ordene 1 eneste gang til nå så avslutter jeg all kontakt og du kommer ikke til å få møte dine fremtidige barnebarn heller fordi jeg vil ikke ha noe kontakt med onde gamle kjærringer"

Anonymkode: 92a4a...f4f

[Drømmeautomat]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Men uansett, jeg merker jeg sliter med å forstå hva som er normale grenser. Ofte tenker jeg "jeg kjenner INGEN andre som ville funnet seg i slikt", men på den annen side er hele dynamikken i vår relasjon bygget på at jeg er "slem og dum" og vært sinneutbrudd hun får er min skyld.

Mora di er jo helt klart forstyrra. Hun har nok normalisert dette som er en form for barnemishandlig for deg. Jeg tror det er derfor du har vanskelig for å kjenne hva som er normale grenser. Når hun kaller deg stygge ting som dum osv. fortsetter hun å mishandle deg verbalt.

Mange bryter kontakten med foreldrene sine fullstendig for mye mindre enn dette. Jeg tror du må øve deg på å sette grenser og bryte kontakten om nødvendig, og jeg tror du kan få et bedre liv om du gjør det. Mora di trenger du ikke tenke på. Du skylder henne ingenting.

[AnonymBruker]

Drømmeautomat skrev (1 time siden):

Mora di er jo helt klart forstyrra. Hun har nok normalisert dette som er en form for barnemishandlig for deg. Jeg tror det er derfor du har vanskelig for å kjenne hva som er normale grenser. Når hun kaller deg stygge ting som dum osv. fortsetter hun å mishandle deg verbalt.

Mange bryter kontakten med foreldrene sine fullstendig for mye mindre enn dette. Jeg tror du må øve deg på å sette grenser og bryte kontakten om nødvendig, og jeg tror du kan få et bedre liv om du gjør det. Mora di trenger du ikke tenke på. Du skylder henne ingenting.

Det du sier her om å bryte, har jeg tenkt på mange ganger.

Men problemet er at jeg har søsken jeg er glad i, og jeg vet at de ville brutt med meg.

Det er også andre ting som knytter meg til henne som er vanskelig å komme utav.

Takk for svar, det er godt å høre andres perspektiv.

Ps: du har antagelig det tøffeste brukernavnet på dol 😉

Anonymkode: 5c2c5...86b