Dilemma ifht sykemelding

[AnonymBruker]

Hei, søker atter råd blant de kloke hodene her. For tiden går jeg til behandling hos dps for moderat depresjon, og litt angst, men diagnosen er depresjon. Jobber 100% ved siden av og mye av fokuset i behandlingen har vært å holde meg i jobb, siden det er en av de få arenaene jeg føler mestring og treffer andre mennesker. Både jeg og behandler er enig i at jobben er viktig. Dilemmaet er at jeg, trolig som følge av depresjonen ofte syns det er veldig vanskelig å være på jobb. Gruer meg ofte i forkant, blir lett overveldet og stresset av alt mulig og tålmodigheten er mye lavere enn før. Vanskelig å forklare, men det er ofte ganske vondt å være på jobb, som på de fleste andre arenaer i livet. Eneste gangene jeg får ordentlig fred i livet er noen timer her og der når jeg er alene og ingenting spesielt å måtte forholde meg til som jeg lar meg stresse opp av/grue meg til og når jeg sover. Sånn har det vært siste året, spesielt siste 9-10 mnd. Begynte på dps for 5 mnd siden. Syns det hjelper på sosiale vansker og selvfølelse, men ting selve depresjonsfølelsen og smerten/det tunge i hverdagen vedvarer. 

Må bare understreke at jobben i seg selv er noe jeg egentlig liker, arbeidsmiljøet er bra og sjefen er ok. Som sagt vet jeg at jobben er viktig og presser meg langt for å dra dit. For å illustrere (ikke skryte) har jeg ca 94% oppmøte siste året. Problemet er at der meste som gjør jobb og hverdagsliv tungt og vanskelig vedvarer, og depresjonen ligger som et teppe på toppen og gjør alt tyngre. På de områdene terapien hjelper legges det ned mye jobb og energi fra min side, noe som tar fra et allerede ganske tomt energilager. Jeg har i sikkert et halvt år nå vært redd for at jeg brenner lyset i begge ender, selv om motivasjonen for å dra på jobb er god er jeg redd jeg nærmer meg et slags metningspunkt. Vanligvis er det noen ok dager på jobb ila en uke. Siste tre ukene kan jeg telle en, kanskje to dager, det var greit å være på jobb, til tross for at jeg stressa og grudde meg mye i forkant da også. Nå hadde jeg et par egenmeldingsdager forrige uke. Kjenner på meg at jeg absolutt ikke har klart å hente inn igjen ila de dagene + helga. Nedstemtheten, uroen og en slags fysisk vond knute I brystet er konstant. Kom meg ut på en kort tur igår og idag, son vanligvis pleier å lette litt, men følelsen er det samme. Nå har jeg en telefonsamtale med familie som venter snart, den har jeg stressa med i hele dag og klarer ikke å forholde meg til den. Huset er rotete og det burde vært vaska og rydda, men klarer ikke forholde meg til det heller. 

Så er det det med å be om sykemelding. Det sitter ekstremt langt inne. Og er oppriktig bekymret for hvordan det oppfattes av behandler siden vi har jobba såpass for å unngå det. Også bekymret for egen del, for å gjøre ting verre på sikt. Skal jeg be om sykemelding skal det være gradert. 100% sykemelding er jeg overbevist om vil gjøre vondt verre. Kjenner ikke legen heller, han er ny for meg. 

Beklager langt og rotete innlegg, men vet ikke hva jeg skal gjøre. Er for mye å be om at noen av dere skal klare å si noe om hva dere ville gjort i mitt sted. Men har dere noen tanker, noe som helst? 

Anonymkode: 840f5...87e

[frosken]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Hei, søker atter råd blant de kloke hodene her. For tiden går jeg til behandling hos dps for moderat depresjon, og litt angst, men diagnosen er depresjon. Jobber 100% ved siden av og mye av fokuset i behandlingen har vært å holde meg i jobb, siden det er en av de få arenaene jeg føler mestring og treffer andre mennesker. Både jeg og behandler er enig i at jobben er viktig. Dilemmaet er at jeg, trolig som følge av depresjonen ofte syns det er veldig vanskelig å være på jobb. Gruer meg ofte i forkant, blir lett overveldet og stresset av alt mulig og tålmodigheten er mye lavere enn før. Vanskelig å forklare, men det er ofte ganske vondt å være på jobb, som på de fleste andre arenaer i livet. Eneste gangene jeg får ordentlig fred i livet er noen timer her og der når jeg er alene og ingenting spesielt å måtte forholde meg til som jeg lar meg stresse opp av/grue meg til og når jeg sover. Sånn har det vært siste året, spesielt siste 9-10 mnd. Begynte på dps for 5 mnd siden. Syns det hjelper på sosiale vansker og selvfølelse, men ting selve depresjonsfølelsen og smerten/det tunge i hverdagen vedvarer. 

Må bare understreke at jobben i seg selv er noe jeg egentlig liker, arbeidsmiljøet er bra og sjefen er ok. Som sagt vet jeg at jobben er viktig og presser meg langt for å dra dit. For å illustrere (ikke skryte) har jeg ca 94% oppmøte siste året. Problemet er at der meste som gjør jobb og hverdagsliv tungt og vanskelig vedvarer, og depresjonen ligger som et teppe på toppen og gjør alt tyngre. På de områdene terapien hjelper legges det ned mye jobb og energi fra min side, noe som tar fra et allerede ganske tomt energilager. Jeg har i sikkert et halvt år nå vært redd for at jeg brenner lyset i begge ender, selv om motivasjonen for å dra på jobb er god er jeg redd jeg nærmer meg et slags metningspunkt. Vanligvis er det noen ok dager på jobb ila en uke. Siste tre ukene kan jeg telle en, kanskje to dager, det var greit å være på jobb, til tross for at jeg stressa og grudde meg mye i forkant da også. Nå hadde jeg et par egenmeldingsdager forrige uke. Kjenner på meg at jeg absolutt ikke har klart å hente inn igjen ila de dagene + helga. Nedstemtheten, uroen og en slags fysisk vond knute I brystet er konstant. Kom meg ut på en kort tur igår og idag, son vanligvis pleier å lette litt, men følelsen er det samme. Nå har jeg en telefonsamtale med familie som venter snart, den har jeg stressa med i hele dag og klarer ikke å forholde meg til den. Huset er rotete og det burde vært vaska og rydda, men klarer ikke forholde meg til det heller. 

Så er det det med å be om sykemelding. Det sitter ekstremt langt inne. Og er oppriktig bekymret for hvordan det oppfattes av behandler siden vi har jobba såpass for å unngå det. Også bekymret for egen del, for å gjøre ting verre på sikt. Skal jeg be om sykemelding skal det være gradert. 100% sykemelding er jeg overbevist om vil gjøre vondt verre. Kjenner ikke legen heller, han er ny for meg. 

Beklager langt og rotete innlegg, men vet ikke hva jeg skal gjøre. Er for mye å be om at noen av dere skal klare å si noe om hva dere ville gjort i mitt sted. Men har dere noen tanker, noe som helst? 

Anonymkode: 840f5...87e

Har du en type jobb hvor hjemmekontor et par dager i uka kan være aktuelt?

[psykedeliker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Beklager langt og rotete innlegg, men vet ikke hva jeg skal gjøre.

Du skal overlate avgjørelsen til behandler/lege, under henvisning til den generelle informasjons- og veiledningsplikten.

[AnonymBruker]

1 minute ago, frosken said:

Har du en type jobb hvor hjemmekontor et par dager i uka kan være aktuelt?

Nei, jobber i helse. Ikke den mest pressa delen, men all jobb er direkte med brukere. 

Anonymkode: 840f5...87e

[frosken]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Nei, jobber i helse. Ikke den mest pressa delen, men all jobb er direkte med brukere. 

Anonymkode: 840f5...87e

Hvordan ser du for deg at en gradert sykemelding evt. skal se ut? Kortere dager hver dag eller deler av uken hjemme?

[Anonymos]

4 minutes ago, frosken said:

 

H

Endret 8. september av Anonymos

[AnonymBruker]

5 minutes ago, frosken said:

Hvordan ser du for deg at en gradert sykemelding evt. skal se ut? Kortere dager hver dag eller deler av uken hjemme?

Deler av uka hjemme i såfall. Er det mest praktiske for arbeidsplassen og.

Anonymkode: 840f5...87e

[frosken]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Deler av uka hjemme i såfall. Er det mest praktiske for arbeidsplassen og.

Anonymkode: 840f5...87e

Da ville jeg i så fall ha laget meg en konkret plan for hvordan uka skal se ut og hva du skal bruke sykemeldingstiden til, før du snakker med fastlegen.