Blir litt utnyttet av familie og venner fordi jeg « bare går hjemme»

[AnonymBruker]

Jeg er uføretrygdet og har da i følge andre en kontinuerlig ferie. Jeg blir stadig minnet på av venner og familie hvor tøft det er å jobbe. ( jeg vet jo det, har jobbet halve livet selv og er uføretrygdet pga PTSD og slitasje pga en svært tøff jobb). )Min mann har sluttet helt å hjelpe til i huset. Mine voksne barn tar det som en selvfølge at jeg er tilgjengelig for alt mulig til en hver tid. Spesielt mener de at jeg bør passe barnebarn. Har passet mye en aktiv liten ettåring i det siste. Min helse har blitt drastisk forverret pga dette selv om jeg elsker barnebarna mine. Men denne holdningen om at jeg ikke kan si nei fordi jeg bare går hjemme begynner å plage meg. Hva tenker dere?
 

Anonymkode: 49055...7f3

[AnonymBruker]

Feil. Du blir ikke utnyttet av din familie. Du lar deg bli utnyttet av din familie!

Du må sette grenser. Nå.

Hvis det også faktisk er slik at din familie mener du har kontinuerlig ferie, så ville jeg ha vurdert hvor riktig det er å ha de i din krets.

Men du er nødt til å begynne å stå opp for deg selv

Anonymkode: 16e5f...53f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (36 minutter siden):

Feil. Du blir ikke utnyttet av din familie. Du lar deg bli utnyttet av din familie!

Du må sette grenser. Nå.

Hvis det også faktisk er slik at din familie mener du har kontinuerlig ferie, så ville jeg ha vurdert hvor riktig det er å ha de i din krets.

Men du er nødt til å begynne å stå opp for deg selv

Anonymkode: 16e5f...53f

Som å høre min psykolog. Å sette grenser for meg selv er noe jeg har strevd med hele livet. Snill pike som alltid var mest opptatt av andres behov. Til og med redd for å min far sine følelser som forgrep seg mot meg, hva ville han tenke hvis jeg gjorde motstand. Samtidig ligger nok min verdi litt i gjøre noe for andre. Og som uføretrygdet gir det meg jo en følese av å fremdeles være nyttig å ha noe å bidra med så derfor vanskelig å si nei. Og samtidig er jeg redd for at de ikke vil sette pris på meg hvis jeg  sier nei. 

Anonymkode: 49055...7f3

[tilstede]

Det trenger jo ikke være helt enten eller. Når du setter grensene, bestemmer du selv hva du vil hjelpe til med, når og om. Så setter de etter vært sannsynligvis større pris på det når de får hjelp. Nå tar de deg for gitt, og du får mindre verdi. Det samme gjelder husarbeid og din mann. Sett grenser, stå opp for deg selv. Ingen andre kan gjøre det. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Som å høre min psykolog. Å sette grenser for meg selv er noe jeg har strevd med hele livet. Snill pike som alltid var mest opptatt av andres behov. Til og med redd for å min far sine følelser som forgrep seg mot meg, hva ville han tenke hvis jeg gjorde motstand. Samtidig ligger nok min verdi litt i gjøre noe for andre. Og som uføretrygdet gir det meg jo en følese av å fremdeles være nyttig å ha noe å bidra med så derfor vanskelig å si nei. Og samtidig er jeg redd for at de ikke vil sette pris på meg hvis jeg  sier nei. 

Anonymkode: 49055...7f3

Dette kunne jeg ha skrevet.
Det er ikke så lett å sette disse grensene

Anonymkode: a8d3e...b76

[AnonymBruker]

tilstede skrev (45 minutter siden):

Det trenger jo ikke være helt enten eller. Når du setter grensene, bestemmer du selv hva du vil hjelpe til med, når og om. Så setter de etter vært sannsynligvis større pris på det når de får hjelp. Nå tar de deg for gitt, og du får mindre verdi. Det samme gjelder husarbeid og din mann. Sett grenser, stå opp for deg selv. Ingen andre kan gjøre det. 

Tror du har rett. Lettere å tråkke på noen som lar seg tråkke på. Og kanskje jeg får mer respekt ved å være tydelig. Uansett er det litt automatisk respons fra min side etter veldig mange år uten å sette grenser. Men kanskje jeg skal vise meg selv den respekten og tåle andre sin reaksjon når de ikke får det som de vil. 

Anonymkode: 49055...7f3