Når du har påtrengende selvmordstanker; får du trang til å lese om/har lyst å prate om de?

[AnonymBruker]

Eller hvordan virker det for deg? Jeg ville egentlig hatt noen å diskutere metode osv med. Men skjønner at det ikke lar seg gjøre.

Anonymkode: 9df72...bf3

[ISW]

Jeg diskuterer aldri metoder som i «hvordan kan man dø?» Jeg synes det er totalt urimelig om en suicidal person skulle utsette noen andre for det, så det håper jeg ingen gjør.

Men hvis jeg snakker med en som er suicidal, kan man fint diskutere hva vedkommende har tenkt å gjøre og evt når. Dette er en del av kartleggingen av selvmordsfare.

Endret 10. september av ISW

[Glitter]

Bortsett fra å si "jeg har selvmordstanker" til noen feks mamma spør, så diskuterer jeg ikke dette temaet med andre enn helsepersonell. Og da kan det bli ganske detaljert da de spør og graver for å best kunne vurdere situasjonen. 

[AnonymBruker]

ISW skrev (1 time siden):

Jeg diskuterer aldri metoder som i «hvordan kan man dø?» Jeg synes det er totalt urimelig om en suicidal person skulle utsette noen andre for det, så det håper jeg ingen gjør.

Men hvis jeg snakker med en som er suicidal, kan man fint diskutere hva vedkommende har tenkt å gjøre og evt når. Dette er en del av kartleggingen av selvmordsfare.

Jeg ville aldri ha gjort det, men det er en slags trang jeg har.

Anonymkode: 9df72...bf3

[nachnoo]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Jeg ville aldri ha gjort det, men det er en slags trang jeg har.

Anonymkode: 9df72...bf3

Da er du egentlig ikke suicidal. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (36 minutter siden):

Jeg ville aldri ha gjort det, men det er en slags trang jeg har.

Anonymkode: 9df72...bf3

tvangstanker?

Anonymkode: 69c8f...6f2

[AnonymBruker]

nachnoo skrev (52 minutter siden):

Da er du egentlig ikke suicidal. 

Ha snakket om det mente jeg. 

Anonymkode: 9df72...bf3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Ha snakket om det mente jeg. 

Anonymkode: 9df72...bf3

Altså at jeg ikke ville ha snakket med andre "vanlige" mennesker om selvmordsmetoder osv. 

Anonymkode: 9df72...bf3

[lavender]

Snakker jeg med helsepersonell synes jeg det kan være nyttig å åpne opp om at jeg er suicidal og snakke rundt det. Men ikke med andre som familie og venner, da svarer jeg bare "ja" på direkte spørsmål om jeg har selvmordstanker og går aldri noe videre inn på det. Men det er sjeldent de spør, heldigvis.

[AnonymBruker]

lavender skrev (1 time siden):

Snakker jeg med helsepersonell synes jeg det kan være nyttig å åpne opp om at jeg er suicidal og snakke rundt det. Men ikke med andre som familie og venner, da svarer jeg bare "ja" på direkte spørsmål om jeg har selvmordstanker og går aldri noe videre inn på det. Men det er sjeldent de spør, heldigvis.

Jeg har aldri blitt spurt av andre enn helsepersonell. Hadde sikkert løyet og sagt nei om en venn eller et familiemedlem hadde spurt.

Anonymkode: 9df72...bf3

[lavender]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg har aldri blitt spurt av andre enn helsepersonell. Hadde sikkert løyet og sagt nei om en venn eller et familiemedlem hadde spurt.

Anonymkode: 9df72...bf3

Det gjorde jeg også før, men bestemte meg for at jeg ønsket være mer åpen og ærlig med de nærmeste så da.

[AnonymBruker]

lavender skrev (4 minutter siden):

Det gjorde jeg også før, men bestemte meg for at jeg ønsket være mer åpen og ærlig med de nærmeste så da.

Det er fint av deg, tenker jeg. Åpenhet er det beste.

Anonymkode: 9df72...bf3

[krøll9]

Har ingen trang til å snakke om metode eller den tekniske biten av det sånn sett. Metoden mim vet jeg, om jeg skulle bestemme meg for sm  - noe jeg har bestemt meg for at jeg ikke skal. Men lurer altså ikke på hvordan, vil heller ikke snakke om det eller fundere videre rundt akkurat det. 

Kan derimot få trang til å finne et uttrykk for den innvendige smerten og trykket. Da blir det en form for usynlig selvskading jeg IKKE snakker med noen om. Har også dårlige erfaringer med å snakke om ss i terapi. Det letter ikke trykket, jeg føler skam etterpå og kan også lese mellom linjene i journal at dette kun blir sett på som støy eller uønsket atferd (altså det at jeg tar det opp). Kjenner ikke at det er rom for å prate om. 

Kjenner mer trang til å prate og ha mer inngående samtaler om liv og død når jeg IKKE har disse tankene. Da ser jeg tankene utenfra, stusser over egen tankegang i de verste periodene osv. Kan prate med behandlere på en distansert og bagatelliserende måte om temaene når følelsene ikke er nære lenger. Da har det ikke noe med meg å gjøre, så og si, og jeg kan referere til tidligere handling, tankegang og følelser som om jeg skulle snakket om en fremmed hvis indre liv og historie jeg bare har fått innblikk i. 

Noe jeg fortsatt ikke skjønner, tross i at jeg er frisk, er at de fleste virker foretrekke å leve fremfor å ikke leve, om de kunne velge fritt. Se bort bra forpliktelser og diverse ytre omstendigheter: de i seg selv har interesse av å leve for sin helt egen del, virker det som. Synes det er rart at jeg ikke engang har det sånn i svært gode perioder. Så ja. Temaet er liksom mer interessant nå enn når jeg faktisk har påtrengende og plagsomme tanker/trang til handling. 

[Sokk]

Jeg kan ikke og vil ikke snakke med noen om dette når jeg faktisk har tankene. Jeg vil ikke legge den byrden på noen, heller ikke behandlere. Jeg vil ikke fortelle behandler på en fredag ettermiddag at nå sliter jeg med å se andre utveier og at jeg får impulser om å hoppe foran trikken for å få det unnagjort. Hvis jeg noensinne skulle gjøre noe så idiotisk så vil jeg i hvert fall ikke at andre skal gå rundt og føle skyld for det. Jeg er også redd for at det blir feiltolket om jeg skulle snakke om det, at jeg blir sett på som personlighetsforstyrret eller manipulerende.

Jeg har nevnt i ettertid at jeg har hatt selvmordstanker på det og det tidspunktet. Jeg har bl.a. rapportert når jeg har hatt det sånn historisk, i forbindelse med utredning. Og jeg har brukt det som begrunnelse for hvorfor jeg fryktet å bli deprimert igjen. For tankegangen blir forvridd og det skremmer meg.

På en vurderingssamtale under en innleggelse fikk jeg veldig detaljerte spørsmål om eventuelle selvmordsplaner, inkl hvordan jeg ville gjort det. Av og til når jeg er veldig langt nede har jeg ingen kapasitet til å veie mine ord eller tenke på hva jeg skal si eller ikke si, så jeg mangler litt filter. Så da svarte jeg ærlig på alle spørsmålene og beskrev planene ganske detaljert. Jeg tror jeg ble vurdert til å være litt personlighetsforstyrret da, eller jeg følte meg i hvert fall behandlet sånn. Det hele ble journalført i detalj og jeg skammer meg veldig over det. Jeg skulle ønske jeg hadde kapasitet til å klare å holde kjeft og å vurdere litt hva jeg burde si og ikke si.

PS. Nå er jeg ikke deprimert og jeg kunne overhodet ikke tenke meg å gjøre noe sånt, og jeg håper jeg aldri tenker i de baner igjen. 

krøll9 skrev (33 minutter siden):

Noe jeg fortsatt ikke skjønner, tross i at jeg er frisk, er at de fleste virker foretrekke å leve fremfor å ikke leve, om de kunne velge fritt. Se bort bra forpliktelser og diverse ytre omstendigheter: de i seg selv har interesse av å leve for sin helt egen del, virker det som. Synes det er rart at jeg ikke engang har det sånn i svært gode perioder. Så ja. Temaet er liksom mer interessant nå enn når jeg faktisk har påtrengende og plagsomme tanker/trang til handling. 

Kanskje du ikke er optimalt behandlet? Det er veldig kjipt at du ikke har interesse av å leve for din egen del, selv i det du betegner som svært gode perioder. Jeg har også tenkt sånn av og til, men det er heldigvis lange perioder hvor jeg virkelig setter pris på livets gleder. Håper du får muligheten til det også.

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Eller hvordan virker det for deg? Jeg ville egentlig hatt noen å diskutere metode osv med. Men skjønner at det ikke lar seg gjøre.

Du kan jo sette inn en annonse i avisen, som i romanen «Kollektivt selvmord» 😉 En ganske artig bok, noe som er godt gjort når temaet i utgangspunktet er så mørkt. 

[krøll9]

Sokk skrev (8 minutter siden):

Jeg er også redd for at det blir feiltolket om jeg skulle snakke om det, at jeg blir sett på som personlighetsforstyrret eller manipulerende.

Jeg har nevnt i ettertid at jeg har hatt selvmordstanker på det og det tidspunktet. Jeg har bl.a. rapportert når jeg har hatt det sånn historisk, i forbindelse med utredning. Og jeg har brukt det som begrunnelse for hvorfor jeg fryktet å bli deprimert igjen. For tankegangen blir forvridd og det skremmer meg.

På en vurderingssamtale under en innleggelse fikk jeg veldig detaljerte spørsmål om eventuelle selvmordsplaner, inkl hvordan jeg ville gjort det. Av og til når jeg er veldig langt nede har jeg ingen kapasitet til å veie mine ord eller tenke på hva jeg skal si eller ikke si, så jeg mangler litt filter. Så da svarte jeg ærlig på alle spørsmålene og beskrev planene ganske detaljert. Jeg tror jeg ble vurdert til å være litt personlighetsforstyrret da, eller jeg følte meg i hvert fall behandlet sånn. Det hele ble journalført i detalj og jeg skammer meg veldig over det. Jeg skulle ønske jeg hadde kapasitet til å klare å holde kjeft og å vurdere litt hva jeg burde si og ikke si.

PS. Nå er jeg ikke deprimert og jeg kunne overhodet ikke tenke meg å gjøre noe sånt, og jeg håper jeg aldri tenker i de baner igjen. 

Kanskje du ikke er optimalt behandlet? Det er veldig kjipt at du ikke har interesse av å leve for din egen del, selv i det du betegner som svært gode perioder. Jeg har også tenkt sånn av og til, men det er heldigvis lange perioder hvor jeg virkelig setter pris på livets gleder. Håper du får muligheten til det også.

 

Kjenner godt igjen tankegangene du beskriver her. Flere steder. Din frykt for å være/virke uregulert er nok ikke uten grunn. Nettopp eksempelet med hvordan det du har sagt i en svært ustabil tilstand gjengis i detalj. Det sier oss at det du sa ordrett er det man satt igjen med, fremfor at noen har gjenkjent sammenhenger og kunnet formulert seg profesjonelt og med en viss sammenfattende og generaliserende ordlyd som bidrar til å overholde dokumentasjonsplikt men samtidig ivaretar pasientens integritet til en viss grad. Mangel på både faglig skjønn og respekt. En barneskoleelev klarer å skrive en ordrett rapport av noe som er blitt sagt. Profesjonelt helsepersonell bør kunne klare å lage et referat som ivaretar mer enn 100% gjengivelse av ytringer. Hvorfor ser man ikke at noen tilstander ikke er typisk for personen men uttrykk for en krise for vedkommende?  

Kan heller ikke tenke meg å gjøre "noe sånt", snakker vi om handlingen det kreves. På ingen måte! Men om man bare kunne la switchet tilstand sånn uten konsekvens, så hadde jeg. Skjønner at det er/anses som trist men får ikke endret på det. Forventer ikke at det er noe behandling kan endre på heller. Det er ikke psykdom, tror jeg, men bare en helt nøytral logisk slutning. Synes mesteparten av livet består av å overvinne utfordringer og stress, mestre eller feile. Det blir litt mye sammenlignet med de øyeblikkene av glede som finnes. De er jo der men så tenker jeg at, hadde ikke jeg vært, så hadde ikke avkommet vært, så hadde ingen av oss vært, så hadde ingen heller savnet noe eller noen. Men sånn er det ikke. Vi er jo alle sammen. Men sånn i teorien da. 

Setter pris på noen, eller heller mange for tiden, øyeblikk men det er mye mer overvinnelse og følelse av utilstrekkelighet enn trygghet. Jeg yter 150% av kapasiteten jeg egentlig har for å lande på det andre sikkert ser på som en sånn akseptabel mestringsgrad av livet 80%. Det går aldri bra på sikt... Det å passe inn i A4 boksen gir en viss mestring men også mye følelsen av "det var så vidt i dag igjen" eller at jeg faker meg til ting og egentlig ikke gjør en god nok jobb, selv om det er max av det jeg har. 

Så bra at du tydeligvis har et klart skille mellom tankegang i syk tilstand og det du anser som å være frisk (?). Det er mye verdt selv om livet ikke er perfekt for noen.