Det å bli godt voksen å innse sakte men sikkert at andre kan ikke hjelpe deg. De er bare lik som deg

[AnonymBruker]

Da jeg var i ung voksen alder, under 25år, så tenkte jeg alltid at når jeg var innlagt at de ansatte der visste alt og jeg støttet meg liksom til de. Jeg søkte omsorg fra de på en måte. Så på de som foreldrene jeg aldri fikk. Siden jeg var 25år kanskje så har jeg merket at jeg sakte, men sikkert har fått mer og mer innsikt i at disse ansatte på psykiatrisk/dps de er jo bare akkurat som meg. De er ikke supermennesker, slik jeg trodde før da jeg var yngre. Jeg trodde de kunne kurere meg. At de skulle gjøre meg frisk. At de kunne trylle. Jeg trodde på alt de sa og tenkte de visste best. 

Nå når jeg er over 30år så har jeg fått denne innsikten,om det er bra eller ikke vet jeg ikke, men jeg skjønner nå at de kan ikke så mye. Kanskje ikke så rart i noen tilfeller selvsagt der de ansatte er lærlinger på 20år eller nyutdannede 21åringer. Jeg kan mer enn mange. Jeg kan mer om min diagnose enn de fleste jeg møter som innlagt på psykiatrisk. Ikke fordi jeg har noe utdannelse innen det, men fordi jeg har vært syk med denne lidelsen i flere år enn de har jobbet og jeg har da spisskompetanse. Jeg har ikke lenger den tilliten jeg hadde til psykiatrien nå som jeg hadde som ung. Psykiatri for meg er bare basert på synsing og antagelser. Diagnosen man får er ofte basert på tunnelsyn og hva akkurat den behandleren du får tilfeldigvis får utdelt er glad i. 

Pga dette, denne innsikten, har jeg valgt å melde meg ut av psykiatrien. Dette til tross for at jeg fortsatt har psykiske problemer. Men jeg orker rett og slett ikke høre på inkompetente sykepleiere og psykologer. 

Anonymkode: dc250...70e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Da jeg var i ung voksen alder, under 25år, så tenkte jeg alltid at når jeg var innlagt at de ansatte der visste alt og jeg støttet meg liksom til de. Jeg søkte omsorg fra de på en måte. Så på de som foreldrene jeg aldri fikk. Siden jeg var 25år kanskje så har jeg merket at jeg sakte, men sikkert har fått mer og mer innsikt i at disse ansatte på psykiatrisk/dps de er jo bare akkurat som meg. De er ikke supermennesker, slik jeg trodde før da jeg var yngre. Jeg trodde de kunne kurere meg. At de skulle gjøre meg frisk. At de kunne trylle. Jeg trodde på alt de sa og tenkte de visste best. 

Nå når jeg er over 30år så har jeg fått denne innsikten,om det er bra eller ikke vet jeg ikke, men jeg skjønner nå at de kan ikke så mye. Kanskje ikke så rart i noen tilfeller selvsagt der de ansatte er lærlinger på 20år eller nyutdannede 21åringer. Jeg kan mer enn mange. Jeg kan mer om min diagnose enn de fleste jeg møter som innlagt på psykiatrisk. Ikke fordi jeg har noe utdannelse innen det, men fordi jeg har vært syk med denne lidelsen i flere år enn de har jobbet og jeg har da spisskompetanse. Jeg har ikke lenger den tilliten jeg hadde til psykiatrien nå som jeg hadde som ung. Psykiatri for meg er bare basert på synsing og antagelser. Diagnosen man får er ofte basert på tunnelsyn og hva akkurat den behandleren du får tilfeldigvis får utdelt er glad i. 

Pga dette, denne innsikten, har jeg valgt å melde meg ut av psykiatrien. Dette til tross for at jeg fortsatt har psykiske problemer. Men jeg orker rett og slett ikke høre på inkompetente sykepleiere og psykologer. 

Anonymkode: dc250...70e

Det stemmer nok ikke at psykiatri er basert på synsing og antagelser. Det er jo et fag.

Anonymkode: 9295c...02f

[Everybody]

Får du ikke medisiner? Psykiatri er mye medisinering.

Ellers så er jeg enig i at ansatte ikke vet en dritt om hvordan pasientene har det.

[AnonymBruker]

Everybody skrev (4 minutter siden):

Får du ikke medisiner? Psykiatri er mye medisinering.

Ellers så er jeg enig i at ansatte ikke vet en dritt om hvordan pasientene har det.

Man har jo samtaler med de ansatte og da forteller man om hvordan man har det?

Anonymkode: 9295c...02f

[Everybody]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Man har jo samtaler med de ansatte og da forteller man om hvordan man har det?

Anonymkode: 9295c...02f

Selv om man forteller om det betyr ikke det at de vet særlig mye om hvordan man egentlig har det.

[AnonymBruker]

Everybody skrev (Akkurat nå):

Selv om man forteller om det betyr ikke det at de vet særlig mye om hvordan man egentlig har det.

De kan ikke vite mer enn man forteller sånn sett, men de er jo gode på observasjoner da.

Anonymkode: 9295c...02f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (53 minutter siden):

Da jeg var i ung voksen alder, under 25år, så tenkte jeg alltid at når jeg var innlagt at de ansatte der visste alt og jeg støttet meg liksom til de. Jeg søkte omsorg fra de på en måte. Så på de som foreldrene jeg aldri fikk. Siden jeg var 25år kanskje så har jeg merket at jeg sakte, men sikkert har fått mer og mer innsikt i at disse ansatte på psykiatrisk/dps de er jo bare akkurat som meg. De er ikke supermennesker, slik jeg trodde før da jeg var yngre. Jeg trodde de kunne kurere meg. At de skulle gjøre meg frisk. At de kunne trylle. Jeg trodde på alt de sa og tenkte de visste best. 

Nå når jeg er over 30år så har jeg fått denne innsikten,om det er bra eller ikke vet jeg ikke, men jeg skjønner nå at de kan ikke så mye. Kanskje ikke så rart i noen tilfeller selvsagt der de ansatte er lærlinger på 20år eller nyutdannede 21åringer. Jeg kan mer enn mange. Jeg kan mer om min diagnose enn de fleste jeg møter som innlagt på psykiatrisk. Ikke fordi jeg har noe utdannelse innen det, men fordi jeg har vært syk med denne lidelsen i flere år enn de har jobbet og jeg har da spisskompetanse. Jeg har ikke lenger den tilliten jeg hadde til psykiatrien nå som jeg hadde som ung. Psykiatri for meg er bare basert på synsing og antagelser. Diagnosen man får er ofte basert på tunnelsyn og hva akkurat den behandleren du får tilfeldigvis får utdelt er glad i. 

Pga dette, denne innsikten, har jeg valgt å melde meg ut av psykiatrien. Dette til tross for at jeg fortsatt har psykiske problemer. Men jeg orker rett og slett ikke høre på inkompetente sykepleiere og psykologer. 

Anonymkode: dc250...70e

Akkurat dette kunne jeg ha skrevet selv. Det var hardt å innse. At de jeg trodde kunne trylle egentlig ikke kunne det. Det var mye lettere den gang, for da var det en trygghet i å tro nettopp det. Jeg har dog ikke meldt meg helt ut

Anonymkode: 5886e...6d4

[Everybody]

Ja dere trodde psykiatrien skulle gjøre dere helt friske?

[AnonymBruker]

Everybody skrev (2 minutter siden):

Ja dere trodde psykiatrien skulle gjøre dere helt friske?

Til jeg var i slutten av 20 årene ja

Anonymkode: 5886e...6d4

[Everybody]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Til jeg var i slutten av 20 årene ja

Anonymkode: 5886e...6d4

Helt til man svelger den store black pill og skjønner at man må leve et stusselig liv. 😂

[krøll9]

Samme tanker har jeg og det strekker seg mye lenger enn behandling i psykiatri og helsevesen for øvrig. Det å innse at alle andre voksne også er feilbarlige er som å våkne opp på en hjemmealenefest (hvor alle er ungdommer selvfølgelig, inkludert deg selv) og tenke "hjeeeeelp. Vi trenger en voksen!" For alt er ute av kontroll og opp til oss nå, imens "våre voksne" aka "de ekte voksne" er sånn på vei i døden, senile osv. Det er VI (alder 35-45ish) som innehar de viktigste rollene nå. Jeg bare😬😬😬😬😬

[aa-k-j]

At det er mye synsing og antagelser kan jeg skrive under på. Har aldri opplevd så mye feil som hos DPS i hele helsevesenet. Journalen var en ren fiction novelle med det ene rariteten etter den andre. Og mesteparten må ha vært fra ren fantasi. Ene påstanden etter den andre som ikke var reelt. DPSet her jeg bor har fått mye klager på feiltolkninger. Ikke rart da at ansatte slutter på DPS og blir private eller finner andre arbeidsplasser. 

Endret 12. september av aa-k-j

[psykedeliker]

Everybody skrev (21 timer siden):

Ja dere trodde psykiatrien skulle gjøre dere helt friske?

Ja, ifølge manus skal den det. Ellers blir det uføretrygd (les: borgerlønn).