Om/når du deler med behandler at du har selvmordstanker. Hvordan møter han/hun deg da?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Prater dere mye eller lite om det? Mest om underliggende årsak til tankene? Vi prater lite om selve tankene. 

Anonymkode: 70913...341

Hvordan blir du selv møtt da? 

Og hvorfor har du selvmordstanker? 

Har du selvmordstanker av dne typen at du bare tenker på døden slik som vi alle gjør innimellom eller tenker du faktisk reelt at du vil ta livet ditt? 

Anonymkode: cf8c6...a46

[Glitter]

Det har variert litt, men har alltid blitt møtt med respekt og verdighet. Før hadde jeg selvmordstanker veldig ofte. Nå er det vel to år siden jeg tenkte seriøst på selvmord og det var fordi jeg var redd noen i rusmiljøet. Også er det vel tre år siden jeg oppriktig ville det selv. 

Nå er jeg der igjen. Har blitt møtt med å bli tatt på alvor og at vi skal finne ut av dette her. Kanskje ect. 

[Eva Sofie]

Jeg har blitt møtt på alvor, men tidligere i hjelpeapparatet har de gått utrolig raskt opp på de høyere trinnene av hjelp/tiltak (LEON-prinsippet var borte...). Noen ganger var det nødvendig, som @ISW har forklart, men ikke andre ganger. Det førte på sikt til tilbakeholdelse av informasjon. 

 

Jeg har troen på at alliansen og samarbeidet med terapeuten kan være viktig. Det føles trygt. Vi har begge en felles forståelse av hva som er best for meg. Han gir meg ansvar basert på tillit. Det føles greit.

 

Jeg opplever det mest nyttig å snakke om hva som ligger bak og årsaken til det - det som er mulig å påvirke. I blant kan alt løse seg opp med en ekstra time eller en avtale ikke langt frem i tid. Dette er det som virker for meg - som de sa/sier i reklamen.

 

Det handler også om å bruke egne verktøy og mestring i hverdagen - det er enklere sagt enn gjort... Men det viktigste er å prøve - igjen og igjen...

[lavender]

Eva Sofie skrev (58 minutter siden):

Jeg har blitt møtt på alvor, men tidligere i hjelpeapparatet har de gått utrolig raskt opp på de høyere trinnene av hjelp/tiltak (LEON-prinsippet var borte...). Noen ganger var det nødvendig, som @ISW har forklart, men ikke andre ganger. Det førte på sikt til tilbakeholdelse av informasjon. 

Dette har jeg også opplevd. Jeg hadde på den tiden to sykepleiere i ett team som fulgte meg opp som var raske til å handle (les: innleggelse) og som jeg selv ofte følte tok feil avgjørelse. Etter hvert fikk jeg heldigvis hun som da var min faste behandler og hun kunne ha en del is i magen og slikt. Og det var mens jeg hadde henne som behandler jeg hadde mest fremgang/tilfriskning ift suicidalitet. Det endte faktisk til slutt med at behandleren min ønsket en avtale på at teamet skulle ringe henne først slik at hun kunne ta avgjørelsen på hva som skulle gjøres, og ikke. Og det er jeg veldig glad for, for det å bli (tvangs)innlagt når jeg selv ikke så behov for det opplevde jeg egentlig som mer skade enn nytte. For meg var det jo viktig å lære å holde kontrollen selv og klare skille på tanke og handling. 

[AnonymBruker]

Eva Sofie skrev (1 time siden):

Jeg har blitt møtt på alvor, men tidligere i hjelpeapparatet har de gått utrolig raskt opp på de høyere trinnene av hjelp/tiltak (LEON-prinsippet var borte...). Noen ganger var det nødvendig, som @ISW har forklart, men ikke andre ganger. Det førte på sikt til tilbakeholdelse av informasjon. 

 

Jeg har troen på at alliansen og samarbeidet med terapeuten kan være viktig. Det føles trygt. Vi har begge en felles forståelse av hva som er best for meg. Han gir meg ansvar basert på tillit. Det føles greit.

 

Jeg opplever det mest nyttig å snakke om hva som ligger bak og årsaken til det - det som er mulig å påvirke. I blant kan alt løse seg opp med en ekstra time eller en avtale ikke langt frem i tid. Dette er det som virker for meg - som de sa/sier i reklamen.

 

Det handler også om å bruke egne verktøy og mestring i hverdagen - det er enklere sagt enn gjort... Men det viktigste er å prøve - igjen og igjen...

Takk for godt svar. Mine verktøy er å gå på jobb og trening/tur. Sove mye. Det gjør så vondt å ha disse tankene. 

Anonymkode: 70913...341

[AnonymBruker]

lavender skrev (1 minutt siden):

Dette har jeg også opplevd. Jeg hadde på den tiden to sykepleiere i ett team som fulgte meg opp som var raske til å handle (les: innleggelse) og som jeg selv ofte følte tok feil avgjørelse. Etter hvert fikk jeg heldigvis hun som da var min faste behandler og hun kunne ha en del is i magen og slikt. Og det var mens jeg hadde henne som behandler jeg hadde mest fremgang/tilfriskning ift suicidalitet. Det endte faktisk til slutt med at behandleren min ønsket en avtale på at teamet skulle ringe henne først slik at hun kunne ta avgjørelsen på hva som skulle gjøres, og ikke. Og det er jeg veldig glad for, for det å bli (tvangs)innlagt når jeg selv ikke så behov for det opplevde jeg egentlig som mer skade enn nytte. For meg var det jo viktig å lære å holde kontrollen selv og klare skille på tanke og handling. 

Hva betyr LEON-prinsippet?

Anonymkode: 70913...341

[lavender]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Hva betyr LEON-prinsippet?

Anonymkode: 70913...341

Jeg var ikke kjent med begrepet før jeg så @Eva Sofie nevne det i dag, så hun kan nok forklare det bedre enn meg. For jeg kan bare vise til google: "LEON-prinsippet (laveste effektive omsorgsnivå) tilsier at man skal løse medisinske utfordringer på enkleste nivå".

[AnonymBruker]

lavender skrev (Akkurat nå):

Jeg var ikke kjent med begrepet før jeg så @Eva Sofie nevne det i dag, så hun kan nok forklare det bedre enn meg. For jeg kan bare vise til google: "LEON-prinsippet (laveste effektive omsorgsnivå) tilsier at man skal løse medisinske utfordringer på enkleste nivå".

Et spørsmål til; er det slik at det er kun når man er helt rolig (og har bestemt seg) at man vil kunne gjennomføre et selvmord? Eller kan man være oppskaket og redd og gjennomføre?

Anonymkode: 70913...341

[lavender]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Et spørsmål til; er det slik at det er kun når man er helt rolig (og har bestemt seg) at man vil kunne gjennomføre et selvmord? Eller kan man være oppskaket og redd og gjennomføre?

Anonymkode: 70913...341

Jeg vil kanskje si jeg var en slags blanding av rolig men samtidig redd, men jeg har jo sett andre beskrive sine følelser før ett selvmordsforsøk så ut i fra det tenker jeg at det er nok mulig å føle på en hel del ulike følelser og forskjellige kombinasjoner og at det ikke finnes noe fasitsvar akkurat selv om enkelte følelser sikkert er mer vanlige å føle på enn andre. Men hva er grunnen til at du spør?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Et spørsmål til; er det slik at det er kun når man er helt rolig (og har bestemt seg) at man vil kunne gjennomføre et selvmord? Eller kan man være oppskaket og redd og gjennomføre?

Anonymkode: 70913...341

De som er rolige, bestemte og har planlagt detaljer er selvsagt mer tilbøyelige til å gjennomføre et faktisk suicid enn de som kun gjør noe tilfeldig i hui og hast. Men det sier seg jo selv. 

Anonymkode: cf8c6...a46

[Eva Sofie]

lavender skrev (36 minutter siden):

Og det var mens jeg hadde henne som behandler jeg hadde mest fremgang/tilfriskning ift suicidalitet.

Det virket som dere der fant en riktig balanse mellom hjelp vs. eget ansvar. Det er veldig viktig. En blir ikke hjulpet til selvstendighet om en i liten grad får forsøke selv. Din behandler var modig og stolte på deg. Opplevde du at det gjorde noe med samarbeidet deres?

 

PS: Jeg håper det er unødvendig å presisere, men dette gjelder ikke innleggelser generelt... Enhver behandling og problemstilling er unik.

Endret søndag kl 08:19 av Eva Sofie

[Eva Sofie]

AnonymBruker skrev (39 minutter siden):

Takk for godt svar. Mine verktøy er å gå på jobb og trening/tur. Sove mye. Det gjør så vondt å ha disse tankene. 

Anonymkode: 70913...341

Det å holde dagens rutiner med jobb og trening er gode mestringsteknikker. Det å trene/gå tur kan ha en antidepressiv virkning i seg selv.

 

Det høres vondt ut, om jeg forstår deg riktig, at du får litt pause fra tankene når du sover? Hvor mye sover du ca. pr. dag? ... om du vil svare.

[AnonymBruker]

Eva Sofie skrev (14 minutter siden):

Det å holde dagens rutiner med jobb og trening er gode mestringsteknikker. Det å trene/gå tur kan ha en antidepressiv virkning i seg selv.

 

Det høres vondt ut, om jeg forstår deg riktig, at du får litt pause fra tankene når du sover? Hvor mye sover du ca. pr. dag? ... om du vil svare.

Ja, jeg får pause når jeg sover. Fra ca 23-06.30 også ca 1,5-2 timer på dagen. Våkner på natten og da er jeg i det vonde med en gang. Takk for at du spør. 

Anonymkode: 70913...341

[AnonymBruker]

lavender skrev (34 minutter siden):

Jeg vil kanskje si jeg var en slags blanding av rolig men samtidig redd, men jeg har jo sett andre beskrive sine følelser før ett selvmordsforsøk så ut i fra det tenker jeg at det er nok mulig å føle på en hel del ulike følelser og forskjellige kombinasjoner og at det ikke finnes noe fasitsvar akkurat selv om enkelte følelser sikkert er mer vanlige å føle på enn andre. Men hva er grunnen til at du spør?

Jeg tror jeg spør fordi jeg lurer på om jeg er tilbøyelig til å gjennomføre (en gang) eller ei.

Anonymkode: 70913...341

[lavender]

Eva Sofie skrev (1 minutt siden):

Det virket som dere der fant en riktig balanse mellom hjelp vs. eget ansvar. Det er veldig viktig. En blir ikke hjulpet til selvstendighet om en i liten grad får forsøke selv. Din behandler var modig og stolte på deg. Opplevde du at det gjorde noe med samarbeidet deres?

 

PS: Jeg håper det er unødvendig å presisere, men dette gjelder ikke innleggelser generelt... Enhver behandling er unik.

Ja, det gjorde vi og det hadde mye å si. I forhold til hva det gjorde med samarbeidet vårt så opplevde jeg at det at hun stolte på meg og hadde tro på meg kunne gjøre at jeg fikk mer tro og stolte mer på meg selv også. For å gi ett eksempel så kunne jeg jo f.eks oppleve at jeg selv var usikker på om jeg kom til å klare å holde ut til neste time så kunne hun si at hun hadde troen og så kunne vi gjøre en avtale på at jeg skulle ringe henne hvis jeg ikke klarte mer og eventuelt legevakten. Og når jeg hadde den avtalen med henne så var det lettere å "tillate" meg selv å be om hjelp når jeg trengte det fremfor alternativet. 

[Eva Sofie]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Fra ca 23-06.30 også ca 1,5-2 timer på dagen. Våkner på natten og da er jeg i det vonde med en gang. 

Anonymkode: 70913...341

Hva gjør du når du våkner om natten? Hva gjør du for å håndtere det vonde?

 

PS: Jeg spør ikke av nysgjerrighet, men av omsorg. Du velger selv om/hva du vil svare.

[AnonymBruker]

Eva Sofie skrev (3 minutter siden):

Hva gjør du når du våkner om natten? Hva gjør du for å håndtere det vonde?

 

PS: Jeg spør ikke av nysgjerrighet, men av omsorg. Du velger selv om/hva du vil svare.

Scroller som regel på tlf eller bare lukker øynene og prøver å sove (blir liggende å tenke på liv og død). Du er snill.

Anonymkode: 70913...341

[Eva Sofie]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Scroller som regel på tlf eller bare lukker øynene og prøver å sove (blir liggende å tenke på liv og død).

Er det noe du opplever fungerer bedre å se på enn annet på telefonen?

Jeg kan på mitt vis kjenne litt igjen hvordan du har det. Selv har jeg en redsel mot å bare la tankene vandre fritt. Klarer du å styre tankene dine i andre retninger, om de vandrer i retning av det vonde og såre? Min terapeut sa en gang at "slike tanker kan du vente med til det er dag - tankene skal få nok tid ellers i døgnet...".

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Du er snill.

Snill... - jeg forsøker å være et anonymt medmenneske ja... Men det er viktig for alle å bli sett.

[Glitter]

Eva Sofie skrev (2 timer siden):

Er det noe du opplever fungerer bedre å se på enn annet på telefonen?

Jeg kan på mitt vis kjenne litt igjen hvordan du har det. Selv har jeg en redsel mot å bare la tankene vandre fritt. Klarer du å styre tankene dine i andre retninger, om de vandrer i retning av det vonde og såre? Min terapeut sa en gang at "slike tanker kan du vente med til det er dag - tankene skal få nok tid ellers i døgnet...".

Jeg er også plaget med grubling når jeg skal sove. Jeg løser det ved å høre på lydbok. Gjerne en slags faktabok som "hjernen er stjernen", ",sjarmen med tarmen" og den jeg hører på nå om å styrke selvmedfølelse. 

Funker bra for det fanger oppmerksomheten min så jeg ikke grubler og da sover jeg stort sett innen 30 min. Har søvn-knappen på en time, så spoler som regel litt tilbake neste kveld.