Hvordan påvirker barndommen deg i negativ grad i dag?

[AnonymBruker]

Jeg ble ikke sett i tilstrekkelig grad.

Anonymkode: 2ac88...a66

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Jeg ble ikke sett i tilstrekkelig grad.

Anonymkode: 2ac88...a66

Og hvordan påvirker det deg i negativ grad i dag? Du svarer jo kke på ditt eget spørsmål. 

Anonymkode: 1ccdb...cf7

[aa-k-j]

Jeg har vanskelig med å stole på folk. 

[AnonymBruker]

aa-k-j skrev (28 minutter siden):

Jeg har vanskelig med å stole på folk. 

Det er leit å høre. Håper det er noe du kan jobbe med i terapi.

Anonymkode: 2ac88...a66

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (56 minutter siden):

Og hvordan påvirker det deg i negativ grad i dag? Du svarer jo kke på ditt eget spørsmål. 

Anonymkode: 1ccdb...cf7

Jeg har lav selvfølelse og selvtillit.

Anonymkode: 2ac88...a66

[aa-k-j]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det er leit å høre. Håper det er noe du kan jobbe med i terapi.

Anonymkode: 2ac88...a66

Går ikke i terapi lenger. Har kompleks PTSD og jeg har erfart omtrent hele livet at folk ikke er til å stole på så har omtrent gitt opp det. 

[AnonymBruker]

Vet ikke, føler meg litt sånn som barn som ble vokst opp i jungelen uten foreldre.

Men, hvor mye som var min skyld eller andres skyld eller ingens skyld, vet jeg ikke.

Noen passer bare ikke inn tenker jeg, så ville sikkert gått galt uansett barndom, trolig.

Anonymkode: 1d00c...8d1

[Emoji]

En grunnleggende følelse av at jeg og det jeg gjør er mindre verdt enn andre.

Har også i voksen alder flere ganger opplevd at når andre gjør det samme som meg så blir det satt langt større pris på enn når jeg gjør det (eller ikke satt pris på i hele tatt) - og det har jeg følt og tolket som at skyldes meg og min verdi, akkurat som i barndommen (som bare bekrefter min grunnleggende følelse).

Denne grunnleggende følelsen preger meg i stor grad, men jeg prøver hver dag å bygge opp selvbildet og selvtilliten for å få det bedre (og fungere bedre) også innad og ikke bare utad. 

Endret 21. september 2024 av Emoji

[hattifnattus]

Jeg fikk ofte skylda for ting søsken gjorde (jeg var eldst og dermed den som var lettest å skylde på) og ble ofte enten oversett eller latterliggjort for de reaksjonene jeg hadde og at jeg kunne utagerte fordi jeg ble fortvilet og sint.

idag må jeg overforklare alt fordi jeg er redd for å ikke bli trodd på, redd for å få skylda for ting jeg ikke har gjort  eller bli tatt på alvor. 

[Sokk]

Emoji skrev (2 timer siden):

En grunnleggende følelse av at jeg og det jeg gjør er mindre verdt enn andre.

Har også i voksen alder flere ganger opplevd at når andre gjør det samme som meg så blir det satt langt større pris på enn når jeg gjør det (eller ikke satt pris på i hele tatt) - og det har jeg følt og tolket som at skyldes meg og min verdi, akkurat som i barndommen (som bare bekrefter min grunnleggende følelse).

Denne grunnleggende følelsen preger meg i stor grad, men jeg prøver hver dag å bygge opp selvbildet og selvtilliten for å få det bedre (og fungere bedre) også innad og ikke bare utad. 

Jeg kjenner meg utrolig godt igjen i dette. Jeg har også vært i «harde», til dels nedlatende og diskriminerende, miljøer som voksen, som har bidratt til å forsterke denne grunnleggende oppfatningen hos meg. 

[Gjest Vendi]

Jeg har blitt veldig usikker på meg selv og egen verdi. Føler meg også styggere, dummere, og rarere enn andre. Og ting jeg gjør/utfører er ofte ikke bra nok. Føler meg ofte dum når jeg samhandler med andre. Har sosial angst. Noen ganger er det vanskelig å gå ut fordi jeg er redd alle ser på meg, tenker stygt om meg, og ler av meg. Noen ganger også pga åndeverdenen. Er redd ingen kan være glad i meg eller like meg for den jeg er. Er også redd folk jeg er glad i bare skal snu ryggen til meg og forlate meg.

Og ja, alt pga oppveksten jeg hadde. Det har satt disse sporene. Ble blant annet mobbet på skolen. 

Men så bør det vel sies at det ikke er like ille hehe tida. Kan ha mange gode dager også hvor dette ikke er like framtredende 

Endret 21. september 2024 av Vendi

[AnonymBruker]

Jeg ble og mobbet og lever med konsekvenser av det i dag, ikke ulikt det som beskrives.

Anonymkode: 1ccdb...cf7

[Osten]

Jeg følte meg aldri viktig for noen i familien min. Det henger i fremdeles, det er veldig vanskelig å bli kvitt følelsen av å være uviktig. (Alle andre er viktigere enn meg i de aller fleste sammenhenger)

Det hjelper litt at jeg har jobb der jeg føler at jeg teller for noen, at noen venter på meg. 

[AnonymBruker]

Det ødela 20-årene mine fullstendig. Og det er da man legger grunnlaget for resten av voksenlivet og dette får jeg aldri tatt ordentlig igjen, så resten av livet mitt er egentlig kjempeslitsomt og rævkjørt, selv om det kanskje ikke umiddelbart virker sånn. 

Anonymkode: f4d2c...713

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Det ødela 20-årene mine fullstendig. Og det er da man legger grunnlaget for resten av voksenlivet og dette får jeg aldri tatt ordentlig igjen, så resten av livet mitt er egentlig kjempeslitsomt og rævkjørt, selv om det kanskje ikke umiddelbart virker sånn. 

Anonymkode: f4d2c...713

Selv om livet ditt ble rævkjørt i 20-årene så starter det gjerne i barne og ungdomsårene for de fleste. 

Anonymkode: 1ccdb...cf7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Selv om livet ditt ble rævkjørt i 20-årene så starter det gjerne i barne og ungdomsårene for de fleste. 

Anonymkode: 1ccdb...cf7

I 20-årene tar man utdanning, kjøper bolig, er på kjærestejakt osv. Det er dette hullet jeg snakker om. Det går aldri an å ta det skikkelig igjen, selv om man får gjort noe av det. Det har hatt store konsekvenser for resten av mitt liv å ha det hullet. Det er det jeg snakker om. 

Anonymkode: f4d2c...713

[hattifnattus]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

I 20-årene tar man utdanning, kjøper bolig, er på kjærestejakt osv. Det er dette hullet jeg snakker om. Det går aldri an å ta det skikkelig igjen, selv om man får gjort noe av det. Det har hatt store konsekvenser for resten av mitt liv å ha det hullet. Det er det jeg snakker om. 

Anonymkode: f4d2c...713

Tror jeg skjønner hva du mener. Jeg er så heldig å ha en kjæreste som jeg møtte da jeg var 21, men jeg mangler liksom alt det andre som det er vanlig at folk fikk til og klarte på den tiden. Jeg har ikke utdannelse (kun videregående), ikke lappen,ikke jobb, eier ikke bolig og har ikke og har ingen planer om barn pga arvelig sykdom. 

Jeg føler at selv yngre folk ligger foran meg, og at jeg aldri når opp til de som er like gamle som meg. Mange som sier at det aldri er for sent, men misser man ut på starten av vokselivet så er det mye hardere å ta igjen sine jevnaldrende om det i det hele tatt er mulig.

Endret 21. september 2024 av hattifnattus

[Emoji]

hattifnattus skrev (27 minutter siden):

 jeg mangler liksom alt det andre som det er vanlig at folk fikk til og klarte på den tiden.
 

Jeg føler at selv yngre folk ligger foran meg, og at jeg aldri når opp til de som er like gamle som meg. Mange som sier at det aldri er for sent, men misser man ut på starten av vokselivet så er det mye hardere å ta igjen sine jevnaldrende om det i det hele tatt er mulig.

Jeg kjenner meg SÅ godt igjen j dette… 

[hattifnattus]

Emoji skrev (20 minutter siden):

Jeg kjenner meg SÅ godt igjen j dette… 

❤️❤️ Føler det er slemt å si det er godt å ikke være alene, men jeg syns det er kjipt at det er flere der ute som kjenner på en sånn form for mindreverdighet..

[Everybody]

Det er ett eller annet som gjør at man utvikler noen forsvarsmekanismer når man blir mobbet. Hjernen blir programmert til å tro at mennesker er farlige og noe man skal være forsiktige rundt.