Burde jeg tåle at kontakten min sammenligner seg med meg eller?

[AnonymBruker]

Jeg er litt bekymret for at forholdet til min nye kontakt skal gå skeis... Det er da en kontakt i kommunens psykiatri team. Og grunnen til det er at jeg føler at han snakker til meg mer som en venn enn en pasient. Eksempler på det er at han f.eks har sagt at han også har slitt/sliter med depresjon og overspising når jeg har sagt jeg sliter med det og ett annet eksempel er att for en måneds tid siden slet jeg med lite matlyst og kvalme og at det heldigvis hindret meg fra å overspise og det var like greit siden jeg trengte å gå ned i vekt selv om det sikkert var en dårlig måte... og da sa han at han også hadde det slik da.... Burde jeg tåle såpass tåler jeg lite eller hva tenker dere?

Anonymkode: 6fedc...09c

[AnonymBruker]

Jeg foretrekker faktisk bedre ansatte som er mer som venner enn de som behandler meg som om jeg var syk. 

Anonymkode: 33e7f...7c5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jeg foretrekker faktisk bedre ansatte som er mer som venner enn de som behandler meg som om jeg var syk. 

Anonymkode: 33e7f...7c5

Det er jo hyggelig å bli behandlet som en venn, men jeg føler det begynner å bli litt voldsomt når de begynner å sammenligne seg med meg? Men mulig jeg bare tåler lite eller hva tenker du?

Anonymkode: 6fedc...09c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Det er jo hyggelig å bli behandlet som en venn, men jeg føler det begynner å bli litt voldsomt når de begynner å sammenligne seg med meg? Men mulig jeg bare tåler lite eller hva tenker du?

Anonymkode: 6fedc...09c

Han prøver sikkert bare å normalisere ovenfor deg at alle kan slite litt med angst og depresjon iløpet av livet. At det ikke er så unormalt. Hva ønsker du av svar isteden? 

Anonymkode: 33e7f...7c5

[AnonymBruker]

Jeg har aldri hatt annen behandling enn poliklinisk behandler på DPS, men jeg ville ikke likt at en som var kontaktpersonen min var fullt så åpen om sine egne utfordringer tror jeg. Det blir litt uprofesjonelt synes jeg. Min behandler på DPS sier aldri et ord om seg selv og sitt.

Anonymkode: 84343...bca

[Everybody]

Jeg liker når behandlere er åpen om seg og sine problemer.

[AnonymBruker]

Everybody skrev (1 minutt siden):

Jeg liker når behandlere er åpen om seg og sine problemer.

Er det vanlig at de er? Jeg har aldri opplevd det. 

Anonymkode: 84343...bca

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg er litt bekymret for at forholdet til min nye kontakt skal gå skeis... Det er da en kontakt i kommunens psykiatri team. Og grunnen til det er at jeg føler at han snakker til meg mer som en venn enn en pasient. Eksempler på det er at han f.eks har sagt at han også har slitt/sliter med depresjon og overspising når jeg har sagt jeg sliter med det og ett annet eksempel er att for en måneds tid siden slet jeg med lite matlyst og kvalme og at det heldigvis hindret meg fra å overspise og det var like greit siden jeg trengte å gå ned i vekt selv om det sikkert var en dårlig måte... og da sa han at han også hadde det slik da.... Burde jeg tåle såpass tåler jeg lite eller hva tenker dere?

Anonymkode: 6fedc...09c

Ikke heng deg så opp i dette, han forsøker å normalisere. Det finnes knapt et msk på planeten som ikke har hatt depresjon. Ikke gjør det til en stor sak.

Anonymkode: 2e275...51f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg er litt bekymret for at forholdet til min nye kontakt skal gå skeis... Det er da en kontakt i kommunens psykiatri team. Og grunnen til det er at jeg føler at han snakker til meg mer som en venn enn en pasient. Eksempler på det er at han f.eks har sagt at han også har slitt/sliter med depresjon og overspising når jeg har sagt jeg sliter med det og ett annet eksempel er att for en måneds tid siden slet jeg med lite matlyst og kvalme og at det heldigvis hindret meg fra å overspise og det var like greit siden jeg trengte å gå ned i vekt selv om det sikkert var en dårlig måte... og da sa han at han også hadde det slik da.... Burde jeg tåle såpass tåler jeg lite eller hva tenker dere?

Anonymkode: 6fedc...09c

Jeg tenker at du ikke skal finne deg i det. Greit nok at han prøver å normalisere ting, men han kan jo ikke sammenligne med seg selv. Du går til samtaler for å bli hørt for dine utfordringer. Du har fått samtaler innvilget av en grunn, og det er fordi du trenger et sted å snakke og få hjelp for problemene dine. Da skal du ikke etter min mening få det inntrykket av at det du sliter med er så normalt og vanlig at til og med behandleren din sliter med det samme. Vet ikke med deg, men jeg hadde fått skyldfølelse hvis jeg fikk høre at det jeg sleit med var så normalt og vanlig. Da hadde jeg tenkt at jeg bare burde slutte der fordi noen andre kunne trengt plassen min for noe som var mer alvorlig enn mine ting. Jeg hadde også tenkt at kanskje behandleren hadde større utfordringer enn meg. Så da hadde jeg flyttet fokuset fra meg selv og over på han, og begynt å trøste og støtte. Og sånn skal det jo ikke være. En behandler skal etter mitt syn holde egne ting for seg selv, og være fokusert på pasienten. 

Du går som sagt der av en grunn, og det pleier å være tungtveiende grunner til å få plass. Så du er verdig trengende. 

Anonymkode: f85f2...738

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jeg tenker at du ikke skal finne deg i det. Greit nok at han prøver å normalisere ting, men han kan jo ikke sammenligne med seg selv. Du går til samtaler for å bli hørt for dine utfordringer. Du har fått samtaler innvilget av en grunn, og det er fordi du trenger et sted å snakke og få hjelp for problemene dine. Da skal du ikke etter min mening få det inntrykket av at det du sliter med er så normalt og vanlig at til og med behandleren din sliter med det samme. Vet ikke med deg, men jeg hadde fått skyldfølelse hvis jeg fikk høre at det jeg sleit med var så normalt og vanlig. Da hadde jeg tenkt at jeg bare burde slutte der fordi noen andre kunne trengt plassen min for noe som var mer alvorlig enn mine ting. Jeg hadde også tenkt at kanskje behandleren hadde større utfordringer enn meg. Så da hadde jeg flyttet fokuset fra meg selv og over på han, og begynt å trøste og støtte. Og sånn skal det jo ikke være. En behandler skal etter mitt syn holde egne ting for seg selv, og være fokusert på pasienten. 

Du går som sagt der av en grunn, og det pleier å være tungtveiende grunner til å få plass. Så du er verdig trengende. 

Anonymkode: f85f2...738

Enig med meningene over her. Fokuset skal være på deg.

Anonymkode: 84343...bca

[AnonymBruker]

Hva tenker du @nachnoo?

Anonymkode: 84343...bca

[Eva Sofie]

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Det er jo hyggelig å bli behandlet som en venn, men jeg føler det begynner å bli litt voldsomt når de begynner å sammenligne seg med meg? Men mulig jeg bare tåler lite eller hva tenker du?

Anonymkode: 6fedc...09c

Mange kan føle det nyttig at behandler deler av eget liv, men mye avgjør hva de deler og på hvilken måte. Som det er sagt, er det din tid og du som har fått hjelpen. Han er der for å hjelpe/støtte deg. Er den beste hjelpen i det tilfellet å høre om hans erfaringer? Noen ganger er det absolutt nødvendig, men ikke for å normalisere din situasjon. Liten tanke - vet du hva han har av utdannelse? Han burde ha kommet med bedre svar enn at slik har jeg det også...

 

Jeg tenker at om du opplever at samtalene blir for personlig/privat, om han selv tar for mye av plassen i dine samtaler, om du ev. begynner å ta hensyn til han og hans problemer mtp. hva du sier/ikke sier om deg selv (selvsensur), går det sterkt utover hjelpen du får. Det er hans oppgave å sørge for å legge forholdene til rette slik at du kan få snakke helt fritt med ham.

 

Jeg har nevnt her tidligere at jeg har hatt en behandler som delte litt for mye om seg og sitt. Det skjedde gradvis. Om du synes det blir for vanskelig, kan du formidle det til ham direkte eller til hans ledelse.