Om det å bli friskere men å savne symptomer

[AnonymBruker]

Det meste vil jeg helst være foruten men en ting jeg savner er evnen til å klare meg uten mat og særlig med drikke. Det førte selvsagt til et forandret fysisk ytre jeg kjente meg stolt av, noen øyeblikk med selvtilfredshet i hverdagen. Det ga en form for rus og lindring! Ulempene var flere men den styrken jeg følte ved å ha kontroll og innvendig bare kunne flire av hvor vanskelig "alle andre" synes det var å holde kaloriinntaket nede når jeg selv følte at jeg ikke fulgte naturens regler: ingen problemer med å takle en hektisk hverdag, styre helt unna alt av sukker og tomme kalorier, periodevis helt fastende for (bare) et par dager av gangen - Det var helt gull! 

Men det var selvsagt lett å gå ned når sultfølelsen ofte uteble eller når den minste utskeielse (en dag et eple, en annen dag en brødskive ila en dag) utløste katastrofetanker og endeløse bølger av skam som fikk jeg til å rette opp i problemet med ugreie men effektive metoder: diverse avføringsmidler, vanndrivende, oppkast osv. Hele regla. Hvem vil vel ikke helst unngå alt dette? Slik altså: noen måneder med suksess! 

I ettertid ser jeg at jeg ikke klarte like mye som jeg gjør nå, at jeg var mer mentalt labil enn jeg vurderte der og da. Litt diverse. Men hva skulle jeg ikke gitt for å ha den selvdisiplinen nå? Noen måneder senere kjøper jeg en sjokolade på butikken en tirsdag, spiser den på vei hjem uten å blunke: ingen driv (nok) til å hanskes med problemet på ubehageligvis. Null problem å kjøpe, enda lettere å spise det, og så: nada. 

Det er så forvirrende når ens egen realitet endrer seg så drastisk på noen få måneder! Jeg vil ikke ha depresjonen, angsten, de tvangspregede tankene og visse håndteringsmekanismer men jeg vil ha selvdisiplinen, mestringsfølelsen og de synlige endringene på kroppen. 

Nå: Jeg er normalvektig, ikke tjukk og ikke tynn. Helt sikkert et mye bedre sted mentalt! Men jeg savner da noe. Ikke at det er innafor å si høyt men kanskje det går an å dele noen tanker om det her. 

Anonymkode: c2f11...e0a

[Glitter]

Skjønner deg jeg. Jeg var tynn og trent før. Nå er jeg overvektig med BMI 33. Kombinasjon av øl, godteri og medisiner. Jeg har mistet all selvkontroll. Skal få hjelp med det der jeg er innlagt. 

I tillegg savner jeg å være hypoman. 

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen i dette. Bipolar her å pleier å være deprimert på våren og noen ganger høsten. Stor forskjell på depresjonen jeg har på våren. Da klarer jeg å roe ned, slappe av, meditere, lukke verden ute. Selv om alt er grått, mørkt og trist inni meg så er det lyst ute, fuglekvitter og blader med farger på trær.

Mens depresjonen jeg har om høsten er helt håpløs og den vil jeg IKKE ha

Anonymkode: 33b4f...219

[FjellOgDalar]

Det er forståelig å bli oppgitt og frustrert av å føle på kontrolltap. Samtidig kan man jo spørre seg om ikke spiseforstyrrelsen egentlig også var et kontrolltap - i form av at det reelt sett var den som hadde kontrollen over deg. Så er det stor forskjell på å spise sjokolade en og annen dag, og å spise det stadig vekk. 

For min egen del kan jeg savne alkoholrusen når jeg kjeder meg. I sommerferien i år var jeg virkelig ikke langt unna å ramle utpå, fordi den ble veldig lang. Mye går på sparebluss, eller settes på pause. Det blir vanskelig for en som har lett for å kjede seg.. Samtidig var det å tenke på alle de negative konsekvensene det som holdt meg oppe. Jeg satte meg rett og slett ned og skrev ned alt jeg IKKE savnet. Når suget meldte seg fant jeg fram det arket.