Sårt å ha mistet ungdoms og ung voksen tiden pga psykdom

[AnonymBruker]

Jeg var 20 år da jeg først kom i kontakt med psykiatrien, men jeg burde nok komt i kontakt med de allerede som barn/tenåring for jeg slet en god del allerede da jeg begynte på ungdomsskolen. Var svært innadvendt, hadde det psykisk vondt, slet med å snakke med folk osv. Jeg hadde heldigvis en venninne som var 1 år eldre og som ‘tok vare’ på meg og vi var en del sammen noe som nok reddet meg litt. Men jeg var alltid veldig stille og slet med det sosiale, ble aldri kjent med noen i klassen min verken på ungdomsskolen eller videregående f.eks.

Jeg føler nå som 30 åring at jeg henger langt bak alle andre på min alder sånn erfaringsmessig. Jeg har aldri vært på en fest, har aldri hatt kjæreste (ikke kysset noen eller holdt hender en gang), har ikke klart å ta førerkort eller studere og kommer trolig aldri til å få barn pga jeg sliter psykisk. Og nå som jeg flere år siden dessverre har mistet kontakten med venninnen min som alltid har vært der for meg har jeg ingen venner heller. Har ikke klart å få en vennegjeng slik som det virker som at “alle andre” har.

Jeg forsøker jo å tenke at ting kan endre seg nå. De siste 10 årene har vært tøffe for meg der jeg har vært mye innlagt, psykotisk, suicidal, deprimert osv. Men det har begynt å bedre seg nå og jeg har ikke vært innlagt på en god stund. Og jeg forsøker jo også å tenke at selv om jeg er ganske sent ute så er det jo fortsatt mulig for meg å finne en kjæreste, tørre holde hender osv, og kanskje finne en vennegjeng som gir meg innpass eller bare en venninne i det minste.

Samtidig så er jeg så flau over den manglende erfaringen min at jeg lar det stoppe meg samt at jeg synes det er vanskelig å skulle gjøre seg selv sårbar og åpne opp noe som jo kreves både ift det å forsøke å finne kjæreste og venninne(r). Jeg er så opptatt av at jeg tenker ingen liker meg og at jeg kommer til å bli såret osv.

Noen som har noen gode råd til meg til hvordan jeg endelig kan begynne å leve livet mitt og få det livet jeg ønsker meg (med kjærste, venner, å like meg selv som person, ett meningsfullt liv)?

Anonymkode: 87a8e...2af

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen! Jeg var 28 når jeg kom i kontakt med psykiatrien, etter å ha slitt siden barneskolen. Bare prøvd å holdt det gående.. Til det ikke gikk lenger.

Har gått glipp av mye som de på min alder uten sykdom har fått oppleve. Nå har ting blitt mer stabilt, diagnoser er satt og uføretrygd er innvilget.

Men jeg føler jeg henger etter, livet og alle disse årene har gjort sitt og jeg føler meg mer mer ungdommelig nå enn jeg gjorde for 15 år siden og mer voksen da. Føler meg som en ungdom fanget i en voksen kropp og det er tungt.

Også hatt en tung og vanskelig oppvekst som har gjort sitt preg. Og likevel så vil jeg tilbake til barne og ungdomstiden..

Anonymkode: e02e6...d60

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Kjenner meg igjen! Jeg var 28 når jeg kom i kontakt med psykiatrien, etter å ha slitt siden barneskolen. Bare prøvd å holdt det gående.. Til det ikke gikk lenger.

Har gått glipp av mye som de på min alder uten sykdom har fått oppleve. Nå har ting blitt mer stabilt, diagnoser er satt og uføretrygd er innvilget.

Men jeg føler jeg henger etter, livet og alle disse årene har gjort sitt og jeg føler meg mer mer ungdommelig nå enn jeg gjorde for 15 år siden og mer voksen da. Føler meg som en ungdom fanget i en voksen kropp og det er tungt.

Også hatt en tung og vanskelig oppvekst som har gjort sitt preg. Og likevel så vil jeg tilbake til barne og ungdomstiden..

Anonymkode: e02e6...d60

Leit å høre at du kjenner deg igjen. Har du snakket noe med din behandler om dette at du føler at du har gått glipp av mye og føler at du henger etter og sånt? Jeg har ikke gjort det (enda), vet ikke helt hvorfor egentlig for det er jo noe jeg tenker mye på og som er vanskelig for meg og som jeg ønsker å endre på, men kanskje jeg på en måte bare syntes det er litt flaut og at jeg også synes det er litt vanskelig å åpne opp om og snakke om...

Anonymkode: 87a8e...2af

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Leit å høre at du kjenner deg igjen. Har du snakket noe med din behandler om dette at du føler at du har gått glipp av mye og føler at du henger etter og sånt? Jeg har ikke gjort det (enda), vet ikke helt hvorfor egentlig for det er jo noe jeg tenker mye på og som er vanskelig for meg og som jeg ønsker å endre på, men kanskje jeg på en måte bare syntes det er litt flaut og at jeg også synes det er litt vanskelig å åpne opp om og snakke om...

Anonymkode: 87a8e...2af

Nei, har ikke det. Har snakket mer om barndommen, nåtiden og de plagene jeg har. Aller mest har fokuset vært planer for å hindre eller forsinke tilbekang og symptomer. Jeg har også blitt mer voksen i form av erfaringer og tryggere i meg selv, som også gjør at jeg er mer av meg selv, enn jeg var før. Så er jeg mer ungdommelig nå, men det er også pga litt trygghet som jeg ikke hadde før og det er jo bra! Men merker f.eks at jeg liker å være mer nær yngre mennesker, enn min egen alder eller eldre. Alle skal liksom ha barn, karriere osv og sånt interesserer ikke meg

Anonymkode: e02e6...d60

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg var 20 år da jeg først kom i kontakt med psykiatrien, men jeg burde nok komt i kontakt med de allerede som barn/tenåring for jeg slet en god del allerede da jeg begynte på ungdomsskolen. Var svært innadvendt, hadde det psykisk vondt, slet med å snakke med folk osv. Jeg hadde heldigvis en venninne som var 1 år eldre og som ‘tok vare’ på meg og vi var en del sammen noe som nok reddet meg litt. Men jeg var alltid veldig stille og slet med det sosiale, ble aldri kjent med noen i klassen min verken på ungdomsskolen eller videregående f.eks.

Jeg føler nå som 30 åring at jeg henger langt bak alle andre på min alder sånn erfaringsmessig. Jeg har aldri vært på en fest, har aldri hatt kjæreste (ikke kysset noen eller holdt hender en gang), har ikke klart å ta førerkort eller studere og kommer trolig aldri til å få barn pga jeg sliter psykisk. Og nå som jeg flere år siden dessverre har mistet kontakten med venninnen min som alltid har vært der for meg har jeg ingen venner heller. Har ikke klart å få en vennegjeng slik som det virker som at “alle andre” har.

Jeg forsøker jo å tenke at ting kan endre seg nå. De siste 10 årene har vært tøffe for meg der jeg har vært mye innlagt, psykotisk, suicidal, deprimert osv. Men det har begynt å bedre seg nå og jeg har ikke vært innlagt på en god stund. Og jeg forsøker jo også å tenke at selv om jeg er ganske sent ute så er det jo fortsatt mulig for meg å finne en kjæreste, tørre holde hender osv, og kanskje finne en vennegjeng som gir meg innpass eller bare en venninne i det minste.

Samtidig så er jeg så flau over den manglende erfaringen min at jeg lar det stoppe meg samt at jeg synes det er vanskelig å skulle gjøre seg selv sårbar og åpne opp noe som jo kreves både ift det å forsøke å finne kjæreste og venninne(r). Jeg er så opptatt av at jeg tenker ingen liker meg og at jeg kommer til å bli såret osv.

Noen som har noen gode råd til meg til hvordan jeg endelig kan begynne å leve livet mitt og få det livet jeg ønsker meg (med kjærste, venner, å like meg selv som person, ett meningsfullt liv)?

Anonymkode: 87a8e...2af

Føler meg veldig igjen i det du skriver. Er selv i midten av 40 åra, men angsten og psyken har ødelagt så mye fra barndom av.
Jeg fikk aldri kjæreste, følte meg mindreverdig p.g.a angsten. 

Anonymkode: e3ec2...d0e

[AnonymBruker]

Prøvd fontenehuset? 

Anonymkode: 3ffad...365

[Everybody]

Du kan lage profil på diverse datingsider/apper. Også kan du melde deg på en eller annen aktivitet slik at du kommer i kontakt med folk. Hobbyer, frivillig arbeid osv. Er det ikke noen grupper på facebook for folk som søker venner?

[Everybody]

Det er som å sitte i fengsel det å bli psykisk syk.

[UtakknemligDiva]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Prøvd fontenehuset? 

Anonymkode: 3ffad...365

Hva er det med dere og dette fontenehuset? 
Jeg fikk dette spørmsålet og tenkte å gi det en sjanse. Det er en samleplass for folk som har gitt opp, på en måte. En møteplass for «oss som har det vanskelig». Jeg skal ikke utelukke at det nok er til hjelp for noen, men da jeg kom dit følte jeg at jeg var på en slags skole for deprimerte mennesker. Det er ikke et miljø som passer alle.

[AnonymBruker]

Jeg har mistet hele livet fordi av asperger/autisme.

Anonymkode: b433b...8ec

[AnonymBruker]

Everybody skrev (19 minutter siden):

Det er som å sitte i fengsel det å bli psykisk syk.

Ja, bokstavelig talt regner jeg med du mener. Det er jo sånn det er. Man blir bare sittende inne, alene ihvertfall når man er som aller sykest. Det er som fengsel, bare enda verre. Total isolasjon er det. 

Anonymkode: 3ffad...365

[AnonymBruker]

Just now, AnonymBruker said:

Ja, bokstavelig talt regner jeg med du mener. Det er jo sånn det er. Man blir bare sittende inne, alene ihvertfall når man er som aller sykest. Det er som fengsel, bare enda verre. Total isolasjon er det. 

Anonymkode: 3ffad...365

Og mister all mental kapasitet og blir grønnsak. Føles som å miste 3-4 IQ poeng i året.

Anonymkode: b433b...8ec

[Everybody]

Kanskje derfor jeg likte å se på fengsels serier når jeg hadde det som verst.

[AnonymBruker]

UtakknemligDiva skrev (52 minutter siden):

Hva er det med dere og dette fontenehuset? 
Jeg fikk dette spørmsålet og tenkte å gi det en sjanse. Det er en samleplass for folk som har gitt opp, på en måte. En møteplass for «oss som har det vanskelig». Jeg skal ikke utelukke at det nok er til hjelp for noen, men da jeg kom dit følte jeg at jeg var på en slags skole for deprimerte mennesker. Det er ikke et miljø som passer alle.

Hvilket hus var du på? Absolut ikke min erfaring. Opplever oppgående mennesker og ansatte samt de gjør mye sosialt etc.
Ga du det en sjanse eller var du bare på ett besøk?

Anonymkode: e3ec2...d0e

[UtakknemligDiva]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Hvilket hus var du på? Absolut ikke min erfaring. Opplever oppgående mennesker og ansatte samt de gjør mye sosialt etc.
Ga du det en sjanse eller var du bare på ett besøk?

Anonymkode: e3ec2...d0e

Føler liksom ikke for å skrive hvor, av en eller annen grunn. Men jeg var ute etter å komme meg videre. «You are who you hang with» er det noe som heter.

Jeg blir ikke friskere av å dra til et sted som samler psykisk syke. Og oppgavene så kjedelige ut. 
 

Fint for dem det funker for. Men det er ikke for alle.

[AnonymBruker]

Kjernen her er jo en sorg over tapt ungdomstid/liv. Det vil hverken apper, datingsider, fontenehuset eller frivillig arbeid fikse. Den sorgen vil være der konstant. Men man kan derimot prøve på å ha det fint her og nå

Anonymkode: e02e6...d60

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Jeg var 20 år da jeg først kom i kontakt med psykiatrien, men jeg burde nok komt i kontakt med de allerede som barn/tenåring for jeg slet en god del allerede da jeg begynte på ungdomsskolen. Var svært innadvendt, hadde det psykisk vondt, slet med å snakke med folk osv. Jeg hadde heldigvis en venninne som var 1 år eldre og som ‘tok vare’ på meg og vi var en del sammen noe som nok reddet meg litt. Men jeg var alltid veldig stille og slet med det sosiale, ble aldri kjent med noen i klassen min verken på ungdomsskolen eller videregående f.eks.

Jeg føler nå som 30 åring at jeg henger langt bak alle andre på min alder sånn erfaringsmessig. Jeg har aldri vært på en fest, har aldri hatt kjæreste (ikke kysset noen eller holdt hender en gang), har ikke klart å ta førerkort eller studere og kommer trolig aldri til å få barn pga jeg sliter psykisk. Og nå som jeg flere år siden dessverre har mistet kontakten med venninnen min som alltid har vært der for meg har jeg ingen venner heller. Har ikke klart å få en vennegjeng slik som det virker som at “alle andre” har.

Jeg forsøker jo å tenke at ting kan endre seg nå. De siste 10 årene har vært tøffe for meg der jeg har vært mye innlagt, psykotisk, suicidal, deprimert osv. Men det har begynt å bedre seg nå og jeg har ikke vært innlagt på en god stund. Og jeg forsøker jo også å tenke at selv om jeg er ganske sent ute så er det jo fortsatt mulig for meg å finne en kjæreste, tørre holde hender osv, og kanskje finne en vennegjeng som gir meg innpass eller bare en venninne i det minste.

Samtidig så er jeg så flau over den manglende erfaringen min at jeg lar det stoppe meg samt at jeg synes det er vanskelig å skulle gjøre seg selv sårbar og åpne opp noe som jo kreves både ift det å forsøke å finne kjæreste og venninne(r). Jeg er så opptatt av at jeg tenker ingen liker meg og at jeg kommer til å bli såret osv.

Noen som har noen gode råd til meg til hvordan jeg endelig kan begynne å leve livet mitt og få det livet jeg ønsker meg (med kjærste, venner, å like meg selv som person, ett meningsfullt liv)?

Anonymkode: 87a8e...2af

Vil bare si at du er ung og enda på starten av livet. Veldig mange som ikke har psykiske plager kommer litt senere i gang med å etablere seg i dag. Dessuten går mange gjennom faser der vennekretsen forandrer seg og må starte litt på nytt. Det er ABSOLUTT ikke noe å være flau over å ikke ha erfaring med kjæreste og sex. (Personlig mener jeg at det øker din verdi som kjæreste når den tid kommer). Fokuser heller på å bli hel og se verdien av deg selv. For du er så verdifull. Ikke bry deg så mye om hvordan andre har gjort reisen sin her i livet, din reise er like viktig . Dessuten er vi mennesker ganske like. De fleste har kjent på mismot, angst, mindreverd, sammenligning og usikkerhet i ulik grad. Det er ikke meningen å bagatellisere det du har opplevd og føler. Jeg har full forståelse for at det du har vært gjennom er veldig tøfft og ikke noe du kunne hjelpe for. Jeg har selv vært psykisk syk og vet alt om den smerten. Det som er viktig er å være i bevegelse på en eller annen måte. Gå ut, treff folk, bli med på noe organisert aktivitet osv. lykke til kjære du. 

Anonymkode: ee7a2...1c2

[AnonymBruker]

UtakknemligDiva skrev (10 timer siden):

Fint for dem det funker for. Men det er ikke for alle.

Det er helt sikkert store variasjoner mellom fontenehusene. Både når det gjelder hvilken type faste brukere de har og hva de typiske aktivitetene går ut på. 

Anonymkode: ec18f...c1d

[FjellOgDalar]

UtakknemligDiva skrev (13 timer siden):

Hva er det med dere og dette fontenehuset? 
Jeg fikk dette spørmsålet og tenkte å gi det en sjanse. Det er en samleplass for folk som har gitt opp, på en måte. En møteplass for «oss som har det vanskelig». Jeg skal ikke utelukke at det nok er til hjelp for noen, men da jeg kom dit følte jeg at jeg var på en slags skole for deprimerte mennesker. Det er ikke et miljø som passer alle.

Det er leit å lese at du har den erfaringen! Personlig har jeg opplevd det stikk motsatte på fontenehus. Faktisk hadde jeg neppe kommet dit jeg er nå uten. At noen danner en nær relasjon og har fortrolige samtaler om psykiske problemer kan man ikke forhindre, men vi er ganske opptatt av at det ikke tas i alles påhør. 

Noe av poenget skal jo være nettopp det å få fokuset bort fra sykdom, men likevel ha noe meningsfylt å gå til - føle at man bidrar med noe. Hos oss er det desidert det tilbudet som har gitt meg størst følelse av "normalitet." De andre stedene jeg har vært, har vært mer preget av "sitte-og-henge-med-kaffe/strikketøy/røyk/stryk det som ikke passer-kultur." Dessuten ble det etter hvert også som å være i et ekkokammer på linje med det du dessverre har opplevd.

I starten kjedet jeg meg der, men etter hvert fikk jeg såkalt overgangsarbeid (som i korthet er en liten stilling på ordinær kontrakt i en periode - ikke noe NAV). Sånn fikk jeg oppleve at jeg har kapasitet til å jobbe litt, er i stand til å stå opp om morgenen/innfinne meg til riktig tid. Samtidig hadde jeg en trygghet i at fontenehuset kunne stille med vikar om jeg skulle bli syk. Selve jobben var ganske kjedelig i lengden, men jeg angrer likevel ikke et sekund på at jeg tok den. Da erfarte jeg for det første at selv det å gjøre noe kjedelig en periode var mulig. For det andre var det bærekraftig som følge av at jeg tjente litt penger. Slik fikk jeg plutselig råd til å finansiere studier. Derifra har det gått slag i slag, og jeg studerer fortsatt. Fontenehuset stiller lokaler, så jeg slipper å sitte med det hjemme. 

Men Fontenehus er selvsagt, som det meste annet ikke for alle. Skal man få noe særlig ut av fontenehusmodellen, må man ha noe motivasjon for å jobbe litt. Likevel har jeg sett ganske dårlige folk gå fra å knapt klare å være der til å blomstre. 

Jeg vil likevel si at det virker som du har vært skikkelig uheldig. 

Til slutt vil jeg også si at jeg også har kjent en del på den bitterheten. Nå er jeg i 40-årene, men tenker at dette er den tida i livet det var meningen at jeg skal drive med disse tingene. Det som har skjedd kan man ikke gjøre noe med, og slik bitterhet fører ikke noe godt med seg. 

 

Endret 26. september av FjellOgDalar

[psykedeliker]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

å skulle gjøre seg selv sårbar og åpne opp noe som jo kreves

Nei, dette er ikke et krav. Legg fra deg alle slike forestillinger, og bare gå ut og snakk med folk.

Endret 26. september av psykedeliker