Manglende identitetsfølelse

[AnonymBruker]

Jeg føler ofte at jeg ikke helt vet hvem jeg er og hva jeg står for. Har ingen fast, indre kjerne på en måte. Hva kan man gjøre for å "finne ut hvem man er"? 

Anonymkode: 9dad2...695

[AnonymBruker]

Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse? 

Mener du politisk, legning osv? 

Anonymkode: 24fe4...733

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse? 

Mener du politisk, legning osv? 

Anonymkode: 24fe4...733

Jeg ble utredet for det 2 ganger, første gang mente en behandler at jeg hadde diagnosen og andre gang mente en annen behandler at jeg ikke hadde diagnosen basert på stabil fungering de månedene jeg gikk til utredning hos han og ett par andre punkter (husker de ikke i hode). Han mente også at jeg kunne fått unnvikende personlighetsforstyrrelse som diagnose, men at han på bakgrunn av klinisk inntrykk eller noe sånt ikke satte den diagnosen heller. MEN jeg fikk da bipolar diagnose da, har slitt med både depresjoner, hypomani og psykose. 

Og ja, ift manglende identitet så tenker jeg både på ting som legning, politikk men også hvem jeg ER. Hva jeg føler og tenker om ting og hvem jeg vil være og er. Beklager om det ikke gir mening(?).

Anonymkode: 9dad2...695

[psykedeliker]

Ingen identitet er også en identitet. Man må ikke føle eller tenke noe om alt, det går helt fint å bare eksistere.

[AnonymBruker]

Jeg vet heller ikke hvem jeg er, gjør noen det egentlig? og det er ikke så farlig tenker jeg. merker at dette er noe jeg aldri tenker over

Anonymkode: 5b93b...401

[Stormwind]

AnonymBruker skrev (På 25.9.2024 den 20.37):

Jeg føler ofte at jeg ikke helt vet hvem jeg er og hva jeg står for. Har ingen fast, indre kjerne på en måte. Hva kan man gjøre for å "finne ut hvem man er"? 

Anonymkode: 9dad2...695

Identitet er den personen du blir som et resultat av det du har opplevd i livet og hvordan du tenker , føler og forholder deg til verden omkring deg. 

I løpet av livet så skjer en modningsprosess, der vi gjør oss forskjellige erfaringer på godt og vondt. Den personen som vi blir i løpet av denne prosessen blir vår identitet. 

[Stormwind]

AnonymBruker skrev (På 26.9.2024 den 8.31):

Jeg vet heller ikke hvem jeg er, gjør noen det egentlig? og det er ikke så farlig tenker jeg. merker at dette er noe jeg aldri tenker over

Anonymkode: 5b93b...401

Identitet er ikke bare hva du tenker, det er også like mye hva du føler. 

[Emoji]

Stormwind skrev (1 time siden):

Identitet er ikke bare hva du tenker, det er også like mye hva du føler. 

Jeg er en engstelig sjel, samtidig som jeg er sterk og velfungerende på utsiden. Ingen får komme inn på meg og se den «svake» delen av meg. Ikke stoler jeg nok på noen til å gjøre det heller, så det handler like mye om det som at jeg ikke vil vise min «svakhet» for noen. I rl er det kun min bestevenninne som har fått se denne svakheten, i tillegg til mine behandlere (som jeg så på som en forutsetning for å gå i behandling). Hadde jeg ikke stolt på venninnen min hadde jeg ikke klart å vise henne dette heller.

Jeg har opplevd veldig mye vondt i livet - helt fra jeg ble født og til nå. Omsorgssvikt, incest, mobbing, utestengelse, fysisk og psykisk mishandling, være vitne til at mamma ble mishandlet og voldtatt av min far - og inntil for snart et år siden hvor jeg ble dypt såret av noen som sannsynligvis ikke liker meg og dømmer meg utifra sine følelser for meg og fikk andre med på det (og jeg tar det med fordi det plager meg hver eneste dag og er med å forme meg).

Jeg har opplevd masse frykt i barndommen, og hadde gjentatte mareritt langt inn i voksen alder som handlet om flukt fra min far. Jeg fikk aldri høre at jeg var elsket av min familie, og jeg var for det meste ensom. Jeg måtte lære mye selv. Hadde det skjedd  i dag hadde det vært omsorgsovertakelse. På skolen ble jeg tilsidesatt og opplevde spesielt friminuttene og gymmen som et mareritt fordi jeg aldri ble valgt og ikke var inkludert. Skammen over å ikke være inkludert var stor, jeg følte at alle kunne se hvor lite verdt jeg var (jeg tenkte ikke sånn da). Jeg faket ofte skader og sykdom for å slippe gymmen og gikk bl a et halvt år på krykker. 

Jeg fylte dagene med å sitte alene på rommet mitt og skrive uttallige dagbøker for meg selv, det var tryggest for meg, og jeg hadde mange brevvenner i inn og utland til jeg som 15/16 åring flyttet hjemmefra og inn til en mann som var voldelig på en annen måte - jeg husker jeg tenkte at jeg fikk det ti ganger bedre selv om jeg måtte finne meg i mye også fra han, men jeg tålte det og lente meg på det som var bra med han. 

Dette og andre ting har bla gjort at jeg føler meg lite verdt og at det skal lite til før jeg føler meg avvist. Jeg får tanker om at jeg er en person folk bare kan bruke som dørmatte eller tråkke på pga min lave verdi og fordi jeg fortjener å ha det vondt - akkurat slik det var i fortiden.
Og når jeg får sånne tanker eller føler meg (eller blir) avvist får jeg mørke og negative tanker som går på meg selv som person tenkt av meg selv fordi det er disse tankene jeg har opplevd/erfart tidligere i livet. Ofte kan det også føre til at jeg trekker meg unna og slutter å stole på folk eller unngår folk og situasjoner.

Tankene var reelle da, men er mest sannsynlig ikke det nå. De bare sitter fortsatt i hodet mitt fordi de satte så dype spor i meg. Jeg har også en fantastisk venninne som har klart å overbevise meg om at de tankene jeg har om meg selv bare sitter i hodet mitt og ikke er sannsynlige. Jeg kan imidlertid fortsatt lett få følelsene, men da jobber jeg med å ignorere de og minne meg selv på det jeg nettopp skrev.
Jeg tenker også at jeg kkke kan bli likt av alle, og at noen tolker meg utifra sine følelser for meg - noe de må få lov til og som er en naturllg del av livet. 

Dette er, hvis jeg har tolket deg rett, min identitet. Jeg er engstelig, sårbar og skeptisk på innsiden, men sterk på utsiden fordi det er slik jeg er formet. 
 

Endret 27. september av Emoji

[psykedeliker]

Stormwind skrev (1 time siden):

Identitet er ikke bare hva du tenker, det er også like mye hva du føler.

Det må ikke være noen av delene. Hva man legger i identitetsbegrepet er helt opp til enkelindividet, altså er det dypest sett et verdispørsmål. Men som alle andre verdispørsmål påvirker så klart hvordan man ser på seg selv og omverdenen. Noen velger en identitet og handler ut fra den. Andre lar sine handlinger definere sin identitet.

Emoji skrev (36 minutter siden):

Jeg tenker også at jeg kkke kan bli likt av alle, og at noen tolker meg utifra sine følelser for meg - noe de må få lov til og som er en naturllg del av livet.

Ja, teknisk sett har de lov, men da må de også ta konsekvensene dersom de tar feil.

[Gjest Vendi]

Emoji skrev (54 minutter siden):

Jeg er en engstelig sjel, samtidig som jeg er sterk og velfungerende på utsiden. Ingen får komme inn på meg og se den «svake» delen av meg. Ikke stoler jeg nok på noen til å gjøre det heller, så det handler like mye om det som at jeg ikke vil vise min «svakhet» for noen. I rl er det kun min bestevenninne som har fått se denne svakheten, i tillegg til mine behandlere (som jeg så på som en forutsetning for å gå i behandling). Hadde jeg ikke stolt på venninnen min hadde jeg ikke klart å vise henne dette heller.

Jeg har opplevd veldig mye vondt i livet - helt fra jeg ble født og til nå. Omsorgssvikt, incest, mobbing, utestengelse, fysisk og psykisk mishandling, være vitne til at mamma ble mishandlet og voldtatt av min far - og inntil for snart et år siden hvor jeg ble dypt såret av noen som sannsynligvis ikke liker meg og dømmer meg utifra sine følelser for meg og fikk andre med på det (og jeg tar det med fordi det plager meg hver eneste dag og er med å forme meg).

Jeg har opplevd masse frykt i barndommen, og hadde gjentatte mareritt langt inn i voksen alder som handlet om flukt fra min far. Jeg fikk aldri høre at jeg var elsket av min familie, og jeg var for det meste ensom. Jeg måtte lære mye selv. Hadde det skjedd  i dag hadde det vært omsorgsovertakelse. På skolen ble jeg tilsidesatt og opplevde spesielt friminuttene og gymmen som et mareritt fordi jeg aldri ble valgt og ikke var inkludert. Skammen over å ikke være inkludert var stor, jeg følte at alle kunne se hvor lite verdt jeg var (jeg tenkte ikke sånn da). Jeg faket ofte skader og sykdom for å slippe gymmen og gikk bl a et halvt år på krykker. 

Jeg fylte dagene med å sitte alene på rommet mitt og skrive uttallige dagbøker for meg selv, det var tryggest for meg, og jeg hadde mange brevvenner i inn og utland til jeg som 15/16 åring flyttet hjemmefra og inn til en mann som var voldelig på en annen måte - jeg husker jeg tenkte at jeg fikk det ti ganger bedre selv om jeg måtte finne meg i mye også fra han, men jeg tålte det og lente meg på det som var bra med han. 

Dette og andre ting har bla gjort at jeg føler meg lite verdt og at det skal lite til før jeg føler meg avvist. Jeg får tanker om at jeg er en person folk bare kan bruke som dørmatte eller tråkke på pga min lave verdi og fordi jeg fortjener å ha det vondt - akkurat slik det var i fortiden.
Og når jeg får sånne tanker eller føler meg (eller blir) avvist får jeg mørke og negative tanker som går på meg selv som person tenkt av meg selv fordi det er disse tankene jeg har opplevd/erfart tidligere i livet. Ofte kan det også føre til at jeg trekker meg unna og slutter å stole på folk eller unngår folk og situasjoner.

Tankene var reelle da, men er mest sannsynlig ikke det nå. De bare sitter fortsatt i hodet mitt fordi de satte så dype spor i meg. Jeg har også en fantastisk venninne som har klart å overbevise meg om at de tankene jeg har om meg selv bare sitter i hodet mitt og ikke er sannsynlige. Jeg kan imidlertid fortsatt lett få følelsene, men da jobber jeg med å ignorere de og minne meg selv på det jeg nettopp skrev.
Jeg tenker også at jeg kkke kan bli likt av alle, og at noen tolker meg utifra sine følelser for meg - noe de må få lov til og som er en naturllg del av livet. 

Dette er, hvis jeg har tolket deg rett, min identitet. Jeg er engstelig, sårbar og skeptisk på innsiden, men sterk på utsiden fordi det er slik jeg er formet. 
 

❤️

Endret 27. september av Vendi

[Gjest Vendi]

Emoji skrev (1 time siden):

Dette er, hvis jeg har tolket deg rett, min identitet. Jeg er engstelig, sårbar og skeptisk på innsiden, men sterk på utsiden fordi det er slik jeg er formet. 

 

Du har en så utrolig sterk historie med deg, kjære deg. Du er et skikkelig "løvetannbarn" som har vokst opp på tross av harde kår ❤️ Du har måttet være sterk for å klare deg her i livet, men du har fått til så utrolig mye bra - på tross av! Du er engstelig, sårbar og skeptisk på innsiden, men der banker det også et mykt og varmt hjerte, som jeg også vil si er identiteten/kjernen din. Du har så mange bra kvaliteter, og har så mye positivt å gi andre! Kunne ønske du klarte å se det selv også. Du er verdifull og mange er glad i deg!  🥰

Endret 27. september av Vendi

[Stormwind]

Emoji skrev (1 time siden):

Jeg er en engstelig sjel, samtidig som jeg er sterk og velfungerende på utsiden. Ingen får komme inn på meg og se den «svake» delen av meg. Ikke stoler jeg nok på noen til å gjøre det heller, så det handler like mye om det som at jeg ikke vil vise min «svakhet» for noen. I rl er det kun min bestevenninne som har fått se denne svakheten, i tillegg til mine behandlere (som jeg så på som en forutsetning for å gå i behandling). Hadde jeg ikke stolt på venninnen min hadde jeg ikke klart å vise henne dette heller.

Jeg har opplevd veldig mye vondt i livet - helt fra jeg ble født og til nå. Omsorgssvikt, incest, mobbing, utestengelse, fysisk og psykisk mishandling, være vitne til at mamma ble mishandlet og voldtatt av min far - og inntil for snart et år siden hvor jeg ble dypt såret av noen som sannsynligvis ikke liker meg og dømmer meg utifra sine følelser for meg og fikk andre med på det (og jeg tar det med fordi det plager meg hver eneste dag og er med å forme meg).

Jeg har opplevd masse frykt i barndommen, og hadde gjentatte mareritt langt inn i voksen alder som handlet om flukt fra min far. Jeg fikk aldri høre at jeg var elsket av min familie, og jeg var for det meste ensom. Jeg måtte lære mye selv. Hadde det skjedd  i dag hadde det vært omsorgsovertakelse. På skolen ble jeg tilsidesatt og opplevde spesielt friminuttene og gymmen som et mareritt fordi jeg aldri ble valgt og ikke var inkludert. Skammen over å ikke være inkludert var stor, jeg følte at alle kunne se hvor lite verdt jeg var (jeg tenkte ikke sånn da). Jeg faket ofte skader og sykdom for å slippe gymmen og gikk bl a et halvt år på krykker. 

Jeg fylte dagene med å sitte alene på rommet mitt og skrive uttallige dagbøker for meg selv, det var tryggest for meg, og jeg hadde mange brevvenner i inn og utland til jeg som 15/16 åring flyttet hjemmefra og inn til en mann som var voldelig på en annen måte - jeg husker jeg tenkte at jeg fikk det ti ganger bedre selv om jeg måtte finne meg i mye også fra han, men jeg tålte det og lente meg på det som var bra med han. 

Dette og andre ting har bla gjort at jeg føler meg lite verdt og at det skal lite til før jeg føler meg avvist. Jeg får tanker om at jeg er en person folk bare kan bruke som dørmatte eller tråkke på pga min lave verdi og fordi jeg fortjener å ha det vondt - akkurat slik det var i fortiden.
Og når jeg får sånne tanker eller føler meg (eller blir) avvist får jeg mørke og negative tanker som går på meg selv som person tenkt av meg selv fordi det er disse tankene jeg har opplevd/erfart tidligere i livet. Ofte kan det også føre til at jeg trekker meg unna og slutter å stole på folk eller unngår folk og situasjoner.

Tankene var reelle da, men er mest sannsynlig ikke det nå. De bare sitter fortsatt i hodet mitt fordi de satte så dype spor i meg. Jeg har også en fantastisk venninne som har klart å overbevise meg om at de tankene jeg har om meg selv bare sitter i hodet mitt og ikke er sannsynlige. Jeg kan imidlertid fortsatt lett få følelsene, men da jobber jeg med å ignorere de og minne meg selv på det jeg nettopp skrev.
Jeg tenker også at jeg kkke kan bli likt av alle, og at noen tolker meg utifra sine følelser for meg - noe de må få lov til og som er en naturllg del av livet. 

Dette er, hvis jeg har tolket deg rett, min identitet. Jeg er engstelig, sårbar og skeptisk på innsiden, men sterk på utsiden fordi det er slik jeg er formet. 
 

Dine opplevelser og erfaringer i livet har gjort deg til den du er i dag, på godt og ondt. Relasjoner, de menneskene vi omgås påvirker oss i stor grad. Du forteller om at din far var voldelig mot din mor. Dette må ha vært vondt for en ung jente å oppleve. Likedan negative hendelser fra skolen og andre negative hendelser fra barndom og oppvekst.  

Det er bra at du har en del av deg som er velfungerende. 

 Du kan ennå ha sjansen til å møte mennesker som vil deg godt senere i livet.  Det håper jeg virkelig at du gjør. 

[Emoji]

Vendi skrev (17 minutter siden):

Du har en så utrolig sterk historie med deg, kjære deg. Du er et skikkelig "løvetannbarn" som har vokst opp på tross av harde kår ❤️ Du har måttet være sterk for å klare deg her i livet, men du har fått til så utrolig mye bra - på tross av! Du er engstelig, sårbar og skeptisk på innsiden, men der banker det også et mykt og varmt hjerte, som jeg også vil si er identiteten/kjernen din. Du har så mange bra kvaliteter, og har så mye positivt å gi andre! Kunne ønske du klarte å se det selv også. Du er verdifull og mange er glad i deg!  🥰

Tusen takk for gode og varme ord 🥺🌺 Og i like måte til deg, du er en fantastisk dame 🥰

[Emoji]

Stormwind skrev (49 minutter siden):

Dine opplevelser og erfaringer i livet har gjort deg til den du er i dag, på godt og ondt. Relasjoner, de menneskene vi omgås påvirker oss i stor grad. Du forteller om at din far var voldelig mot din mor. Dette må ha vært vondt for en ung jente å oppleve. Likedan negative hendelser fra skolen og andre negative hendelser fra barndom og oppvekst.  

Det er bra at du har en del av deg som er velfungerende. 

 Du kan ennå ha sjansen til å møte mennesker som vil deg godt senere i livet.  Det håper jeg virkelig at du gjør. 

Det verste var frykten. Jeg var så redd hele tiden. Visste aldri i hvilket humør pappa var i, vi måtte alltid trå varsomt. Det kunne snu på sekundet. Han tålte ingen som helst motgang eller skjeve ord. Så kan vel si at vi ble kneblet til taushet og at det er derfor jeg er like rolig utad som om noe ikke har skjedd når det stormer, som en kollega så sent som denne uka sa til meg.
Det var imidlertid politi hjemme hos oss flere ganger, men mamma beskyttet han, hun turte ikke noe annet fordi hun ble truet og var underkuet. Når jeg var på skolen var tankene mine hos mamma, for da kunne jeg ikke passe på henne. Jeg var så redd for ting som kunne skje og om hun levde eller ikke. Han hadde jo truet med å drepe henne flere ganger. Noe som gikk utover også skolearbeidet. Husker en medelev sa jeg var så fjern, og det stemmer nok.  

Mamma ble også beskyldt for å være utro med kolleger, og noen ganger fikk hun ikke lov av han til å gå på jobb pga det. Han var sykelig sjalu og paranoid. Andre ganger råkjørte han i sinne da han hentet henne på jobb eller hun begynte å gå til jobb fordi han nektet å kjøre henne (jeg var også med for å beskytte henne). Han krevde også sex av henne rett etter fødselen, selv om hun var sydd og hadde vondt (noe hun fortalte selv).  Og jeg våknet selv av at hun gråt stille da han voldtok henne på campingturer. 

Som sagt var frykten verst. Den og det at jeg ble utestengt sosialt av medelever og følte meg lite verdt. Det er det som preger meg mest idag. Men jeg har hatt stor fremgang, og det gir håp om at jeg en dag skal slippe å forholde meg til slike vonde følelser. 

Jeg unner ingen en sånn oppvekst. Men det skjer, dessverre. Heldigvis er det kortere vei til hjelp nå enn det var da, og man har mobiler. Jeg kom meg heldigvis gjennom det, og jeg har vært så heldig at jeg har fått mye god hjelp og støtte i voksen alder - men det har dessvere ikke gått like bra for mine søsken. 

Jeg møter mange hyggelige mennesker som vil meg godt i jobben min - jeg har ikke så mye sosialt liv på fritiden på nåværende tidspunkt, men det er gode mennesker der også  

Endret 27. september av Emoji

[Stormwind]

Emoji skrev (44 minutter siden):

Det verste var frykten. Jeg var så redd hele tiden. Visste aldri i hvilket humør pappa var i, vi måtte alltid trå varsomt. Det kunne snu på sekundet. Han tålte ingen som helst motgang eller skjeve ord. Så kan vel si at vi ble kneblet til taushet og at det er derfor jeg er like rolig utad som om noe ikke har skjedd når det stormer, som en kollega så sent som denne uka sa til meg.
Det var imidlertid politi hjemme hos oss flere ganger, men mamma beskyttet han, hun turte ikke noe annet fordi hun ble truet og var underkuet. Når jeg var på skolen var tankene mine hos mamma, for da kunne jeg ikke passe på henne. Jeg var så redd for ting som kunne skje og om hun levde eller ikke. Han hadde jo truet med å drepe henne flere ganger. Noe som gikk utover også skolearbeidet. Husker en medelev sa jeg var så fjern, og det stemmer nok.  

Mamma ble også beskyldt for å være utro med kolleger, og noen ganger fikk hun ikke lov av han til å gå på jobb pga det. Han var sykelig sjalu og paranoid. Andre ganger råkjørte han i sinne da han hentet henne på jobb eller hun begynte å gå til jobb fordi han nektet å kjøre henne (jeg var også med for å beskytte henne). Han krevde også sex av henne rett etter fødselen, selv om hun var sydd og hadde vondt (noe hun fortalte selv).  Og jeg våknet selv av at hun gråt stille da han voldtok henne på campingturer. 

Som sagt var frykten verst. Den og det at jeg ble utestengt sosialt av medelever og følte meg lite verdt. Det er det som preger meg mest idag. Men jeg har hatt stor fremgang, og det gir håp om at jeg en dag skal slippe å forholde meg til slike vonde følelser. 

Jeg unner ingen en sånn oppvekst. Men det skjer, dessverre. Heldigvis er det kortere vei til hjelp nå enn det var da, og man har mobiler. Jeg kom meg heldigvis gjennom det, og jeg har vært så heldig at jeg har fått mye god hjelp og støtte i voksen alder - men det har dessvere ikke gått like bra for mine søsken. 

Jeg møter mange hyggelige mennesker som vil meg godt i jobben min - jeg har ikke så mye sosialt liv på fritiden på nåværende tidspunkt, men det er gode mennesker der også  

Det er fint å høre at du har et godt liv  i dag 🙂. Heldigvis så skjer modning og utvikling gjennom hele livet. Så med tiden så har du lagt disse hendelsene i barndommen såpass bak deg at de ikke plager deg lenger. Du har jo kommet et godt stykke på veg. 

[Eva Sofie]

Emoji skrev (3 timer siden):

Jeg har også en fantastisk venninne som har klart å overbevise meg om at de tankene jeg har om meg selv bare sitter i hodet mitt og ikke er sannsynlige.

Ja - det er vondt at det er vi som har opplevd det vonde, som senere repeterer alt det vonde mot oss selv i en eller annen grad, når livet endelig kan leves fritt og uhindret.

Emoji skrev (3 timer siden):

Jeg er engstelig, sårbar og skeptisk på innsiden, men sterk på utsiden

Du er ikke bare sterk på utsiden. Du har også en enormt sterk indre kjerne, lengst der inne bak engstelighet, sårbarhet og skepsis. Det har du selv våget å fortelle om her på forumet.

Emoji skrev (1 time siden):

...og jeg har vært så heldig at jeg har fått mye god hjelp og støtte i voksen alder - men det har dessvere ikke gått like bra for mine søsken. 

Jeg møter mange hyggelige mennesker som vil meg godt i jobben min - jeg har ikke så mye sosialt liv på fritiden på nåværende tidspunkt, men det er gode mennesker der også  

Det at du ikke bærer på bitterhet, nag og vonde følelser for at livet ble slik det ble, er en av de viktigste forutsetningene for hvordan du har det og tar det.

 

Takk for at du deler. Jeg heier på deg!  

[AnonymBruker]

Det er helt naturlig å føle usikkerhet rundt egen identitet, spesielt i perioder med forandring eller stress. Å finne ut hvem du er handler ofte om selvutforskning og aksept. En god start kan være å reflektere over dine verdier, interesser og erfaringer. Prøv å observere hvordan du reagerer i ulike situasjoner, og hva som føles autentisk for deg. Det kan også være nyttig å eksperimentere med nye aktiviteter og relasjoner for å utvide din forståelse av deg selv. Terapi kan hjelpe deg med å sortere tanker og følelser, og støtte deg i denne prosessen.

Anonymkode: 6f65f...300