Spiseforstyrrelser og traumer

[enlitensjel]

Tusen takk om du orker å lese alt... 😭

 

Åh, jeg vet ikke helt hvor jeg vil med det innlegget her - men tror jeg er i behov av å lette litt på trykket jeg sitter med...

Jeg trenger ikke dele livshistorien min i detalj, men jeg er vokst opp med en mor med bulimi/ortoreksi/anoreksi. Jeg lærte nesten å telle kalorier før jeg kunne gå, og er vokst opp på fettfattig/mager mat. Videre har jeg blitt utsatt for en far som forlot meg, men hele veien har fortalt meg hvor ubrukelig jeg er, at han ikke vil ha meg som datter ++. Moren min klarte ikke ta vare på meg, så det har vært et enormt konfliktnivå hjemme hvor jeg til slutt havnet på institusjon. Har blitt utsatt for vold i nære relasjoner, et par overgrep fra et par gutter jeg gikk på ungdomsskole med, samtidig alvorlig mobbing gjennom hele ungdomsskolen, som resulterte i to "halvhjertede" selvmordsforsøk.

Nok om det. Jeg har slitt med spiseforstyrrelser i 10 år nå. Primært bulimi, men også et år hvor jeg bikket lav BMI og fikk anoreksi diagnosen. Jeg har ved flere anledninger gått på DPS, men kun til samtaler. Aldri hatt et målrettet behandlingsopplegg (typ EMDR eller noe i den dur). Eller, jeg hadde et behandlingsopplegg innenfor kognitiv terapi når jeg hadde anoreksi, hvor jeg hadde god progresjon - frem til behandleren min ble sykemeldt for så å gå ut i mammaperm et år... Da falt jeg dessverre tilbake.

De behandlerne jeg har gått til samtale hos, har alltid sagt at det ikke er så viktig å finne ut hvorfor jeg har spiseforstyrrelser, men heller jobbe med å bli frisk. Det stemmer sikkert i mange tilfeller, men jeg har på en måte ikke skjønt hvorfor jeg absolutt ikke får til å bli frisk.. Her om dagen hadde jeg et skikkelig breakdown hvor alt var mørkt og uutholdelig, og det satte i gang en enorm refleksjon hos meg. Jeg lurer på en måte litt på om det har en enorm sammenheng med traumene mine fra ungdomsskolen, da jeg ble mobbet for å være overvektig blant annet? 

For meg handler ikke det her med spiseforstyrrelser kun om vekt, men at jeg forbinder ulike ting med ulike traumer, om det gir mening. Jeg er på en måte ikke helt stuck i spiseforstyrrelsen fordi jeg er LIVREDD for å legge på meg, men heller fordi jeg forbinder vektøkning med alvorlig mobbing som førte til selvmordsforsøk - og da blir det så vanskelig for meg å klare å motivere meg til recovery også. Det er på ingen måte en unnskyldning, bare en forklaring. Når jeg da begynner å få minner/vonde tanker rundt de tingene der, kommer alt annet opp fra den tiden også, med vold og faenskap. Så jeg tror på en måte at det sitter litt dypere enn jeg først har trodd, og at det er derfor jeg fysisk ikke klarer det. Nå går det på en måte "bra" fordi jeg tracker alt jeg spiser og har stålkontroll, men jeg vet jo veldig godt at det ikke er kompatibelt med 100% recovery... 

Jeg definerer verdien min ut ifra vekt på et litt dypere plan enn de som "bare" vil være tynne (i mangel av en bedre forklaring), for når jeg var tynn ble jeg behandlet så bra av typ alle, men når jeg var overvektig på ungdomsskolen, gikk jeg gjennom så sinnsykt, sinnsykt mye vondt som ga meg traumer, og da blir det på en måte sånn: "siden guttene hadde konkurranse om å få meg til sengs, jeg ble utsatt for overgrep, grov mobbing og selvmordsforsøk er jeg ikke verdt noe som tjukk, men er jeg tynn slipper jeg alle de tingene der, og blir behandlet bra". 

Er det noen som har typ samme erfaring (ikke nødvendigvis samme traumer) og har blitt bedre av spiseforstyrrelser ved å få tilbud om traumebehandling?

Det skal legges til at jeg også fikk diagnosen ADD (eller, ADHD på papiret, for ADD er vel ikke lenger en diagnose) for et par år siden, men jeg har hatt ganske sterke reaksjoner på tre ulike typer ADHD-medisiner, så psykiateren min bare avsluttet meg uten å prøve noe mer.. Jeg prøvde å forklare hun forskningen som viser komorbiditet blant ubehandlet ADHD og bulimi/overspisingslidelse, men det hadde hun aldri hørt om, og viste lite interesse for å sette seg inn i også.... 

[AnonymBruker]

Opp

Anonymkode: 6a6be...c0c

[enlitensjel]

😴

[AnonymBruker]

Kan anbefale deg å søke psykisk helse i kommunen. Mange der har utdanning innen traumebehandling og diverse annen behandling. Du kan søke selv på kommunens hjemmeside. 

Anonymkode: 5226d...24d

[Eva Sofie]

Jeg har lest det du skriver, og jeg ser et ungt menneske som bærer på mye smerte... Takk for at du deler.

enlitensjel skrev (På 28.9.2024 den 11.36):

De behandlerne jeg har gått til samtale hos, har alltid sagt at det ikke er så viktig å finne ut hvorfor jeg har spiseforstyrrelser, men heller jobbe med å bli frisk.

Når behandlere sier slikt, kan det være lett å føle på at de bagatelliserer årsaken til hvorfor du strever. At de ikke ønsker å lytte til det du har opplevd. Jeg vil anta at du har gått til terapeuter som bruker kognitiv adferdsterapi. Da er en mer interessert i å se på hvorfor du tenker som du gjør, og hvor hensiktsmessig det er.

enlitensjel skrev (På 28.9.2024 den 11.36):

Nå går det på en måte "bra" fordi jeg tracker alt jeg spiser og har stålkontroll, men jeg vet jo veldig godt at det ikke er kompatibelt med 100% recovery...

Det å ha en spiseforstyrrelse, er å ta kontroll over noe. Hvilken oppfølgning har du i dag?

 

Alt vi opplever på godt og vondt i løpet av livet, er med på å forme oss til den vi er i dag. Men på samme måte som at vi har blitt påvirket til å bli den vi er i dag, kan vi også få hjelp til å få det bedre. Jeg håper du vil klare å se at du har en stor verdi i deg selv utover det å ha en kropp.

 

PS: Jeg har erfaring på min måte med traumer, og det har også påvirket forholdet til mat/matinntak og kropp. Livet er komplekst. Men å forstå dette, er heldigvis ingen forutsetning for å få god hjelp.