Mor sendte bilde som bevis på at jeg var tynnere før

[AnonymBruker]

Jeg har gått opp en del i vekt i det siste og er veldig klar over det selv. Min mor påpekte dette også for noen dager siden og sa jeg var mye tynnere før, hvorpå jeg sier at jeg ikke var SÅ mye tynnere (jeg veier meg hver dag så har kontroll). Så sendte hun meg ett bilde på sms i går av meg på tur på fjellet i treningstights og tettsittende jakke  som var tatt for ett halvt år siden og da jeg snakket med henne på telefonen så nevnte hun bildet og sa: "Se jeg har bevis på at du var mye tynnere før, man ser det tydelig på bildet og spesielt på ansiktet ditt". 

Er det lov å bli litt lei seg? *oppgitt*
Og hva kan jeg si for å gjøre det klart at sånne ting er uønsket?

Anonymkode: bf5d5...443

[emilie321]

Ja, det er lov til å føle på dette, men ikke la det ødelegge for deg. Her er det hennes uforstand som vises. Hvordan du skal ta det opp kommer litt an på hvordan forhold dere har, men jeg synes du absolutt bør ta opp at dette ikke er ålreit. 

 

[Grendel]

Det er litt gjenkjennelig for meg. Noen mødre bryr seg altfor mye og dropper vanlige normer overfor egne barn. Jeg tror det er en slags omsorg som kommer ut av kontroll.

Hun klarer ikke å bare holde kjeft og stole på at du selv ser at du har lagt på deg. Hun må gripe inn. 

[Eva Sofie]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har gått opp en del i vekt i det siste og er veldig klar over det selv. Min mor påpekte dette også for noen dager siden og sa jeg var mye tynnere før, hvorpå jeg sier at jeg ikke var SÅ mye tynnere (jeg veier meg hver dag så har kontroll). Så sendte hun meg ett bilde på sms i går av meg på tur på fjellet i treningstights og tettsittende jakke  som var tatt for ett halvt år siden og da jeg snakket med henne på telefonen så nevnte hun bildet og sa: "Se jeg har bevis på at du var mye tynnere før, man ser det tydelig på bildet og spesielt på ansiktet ditt". 

Er det lov å bli litt lei seg? *oppgitt*
Og hva kan jeg si for å gjøre det klart at sånne ting er uønsket?

Anonymkode: bf5d5...443

Ja, det er lov å bli lei seg, skuffet og sint - men her er det egentlig hun som har et større problem enn deg. Nå har du egentlig to valg: 1. Å la din mors meninger, mindrehetskomplekser og problemer med å gi slipp på en voksen datter(?), ødelegge hverdagen din eller 2. Heve hodet og leve videre. Jeg mener ikke at du skal ignorere de såre følelsene, men la de få utløp, og deretter gå videre.

 

Det er bl.a. dette som gjør at jeg har valgt å holde en avstand til min egen familie. Det har vært mer nedbrytende, enn til støtte. Men dette har vært en årelang prosess i terapi å komme frem til.

 

Når jeg nå møter min familie en sjelden gang, forbereder jeg meg mentalt. Forsøker å tenke igjennom hva som ev. kan komme og hvordan jeg kan møte det på en OK måte. Det er altfor lett å bli helt stum i slike situasjoner, når det kommer uventet på. Tenk igjennom nå: Hvordan ville du ha møtt den situasjonen på nytt, om den gjentok seg?

[aa-k-j]

Skjønner ikke hvorfor din mor er så opptatt av din kropp. Det er DIN kropp. Skjønner godt at du reagerer på det.