Hvorfor blir noen suicidale tvangsinnlagte, mens andre ikke?

[AnonymBruker]

To personer. Begge kronisk suicidale over flere år med mange selvmordsforsøk bak seg, selvskading osv. Hvorfor blir den ene tvangsinnlagt, mens den andre bare får seile sin egen sjø og får ikke bli innlagt frivillig en gang? Hva handler det om?

Jeg tror mye ligger i hvilket sykehus man tilhører og om man har pårørende som presser på eller får en innlagt. 

Anonymkode: 5855b...a78

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

To personer. Begge kronisk suicidale over flere år med mange selvmordsforsøk bak seg, selvskading osv. Hvorfor blir den ene tvangsinnlagt, mens den andre bare får seile sin egen sjø og får ikke bli innlagt frivillig en gang? Hva handler det om?

Jeg tror mye ligger i hvilket sykehus man tilhører og om man har pårørende som presser på eller får en innlagt. 

Anonymkode: 5855b...a78

Ja, det handler om hvilke sykehus det er, hvilke dps og hvilke leger. 

Anonymkode: 47ac9...5d7

[nachnoo]

Sannsynligvis fordi de også er ulike på en god del punkter.

[AnonymBruker]

nachnoo skrev (Akkurat nå):

Sannsynligvis fordi de også er ulike på en god del punkter.

Men når diagnosen er den samme... 

Anonymkode: 5855b...a78

[nachnoo]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Men når diagnosen er den samme... 

Anonymkode: 5855b...a78

Personer med samme diagnose kan være svært ulike. Har du aldri truffet to eller flere med angst eller depresjon og opplevd at de ikke er like?

[Eva Sofie]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Men når diagnosen er den samme... 

Anonymkode: 5855b...a78

En diagnose beskriver kun symptomer/adferd ved en person. Hvordan man velger å kommunisere og samarbeide (ev. motarbeide), har veldig mye å si.

 

Jeg vet ikke, men når jeg har lest bøker om pårørende som lager et massivt press rettet mot hjelpeapparatet, er jeg ikke så sikker på om det alltid er med på å støtte pasienten i lengden. At det kanskje virker mot sin hensikt... Litt klønete formulert av meg.

[AnonymBruker]

Eva Sofie skrev (1 time siden):

En diagnose beskriver kun symptomer/adferd ved en person. Hvordan man velger å kommunisere og samarbeide (ev. motarbeide), har veldig mye å si.

 

Jeg vet ikke, men når jeg har lest bøker om pårørende som lager et massivt press rettet mot hjelpeapparatet, er jeg ikke så sikker på om det alltid er med på å støtte pasienten i lengden. At det kanskje virker mot sin hensikt... Litt klønete formulert av meg.

Hvorfor?

Anonymkode: 39858...783

[Worriesome Plenty 2]

Den ene er sikkert flinkere ril å snakke for seg. Jeg antar begge eksemplene ønska innleggelse, da det virker å være mange som er.

[nachnoo]

Det har med helt andre ting enn å være flink til å snakke for seg å gjøre.

[AnonymBruker]

Worriesome Plenty 2 skrev (11 minutter siden):

Den ene er sikkert flinkere ril å snakke for seg. Jeg antar begge eksemplene ønska innleggelse, da det virker å være mange som er.

Jeg tror også dette er mye av grunnen. De som er pratsomme og deler alt får mye lettere hjelp enn de som er stille, gjør lite ut av seg og holder tingene mer inni seg. 

Anonymkode: 5855b...a78

[ISW]

For å bli akutt innlagt utelukkende på grunn av suicidalitet, så skal det typisk MYE til. Det er en vanlig misforståelse at selvmordstanker som symptom generelt krever innleggelse. En eller annen grad av selvmordstanker eller suicidale tanker er utrolig vanlig blant mange som har det vanskelig, og er i seg selv ikke farlig. De aller fleste har troverdige og gode grunner til hvorfor de til tross for tunge tanker ikke kommer til å ta livet sitt.

Reell akutt suicidalitet er ganske sjeldent. Altså at en person har troverdige planer og intensjon om å ta livet sitt i løpet av de neste 24 timer. Nå sitter jeg på ingen måte med noen fasit, men jeg tror nok jeg har snakket med 2-300 mennesker med selvmordstanker. Ingen har vært akutt alvorlig suicidale.

[AnonymBruker]

ISW skrev (55 minutter siden):

For å bli akutt innlagt utelukkende på grunn av suicidalitet, så skal det typisk MYE til. Det er en vanlig misforståelse at selvmordstanker som symptom generelt krever innleggelse. En eller annen grad av selvmordstanker eller suicidale tanker er utrolig vanlig blant mange som har det vanskelig, og er i seg selv ikke farlig. De aller fleste har troverdige og gode grunner til hvorfor de til tross for tunge tanker ikke kommer til å ta livet sitt.

Reell akutt suicidalitet er ganske sjeldent. Altså at en person har troverdige planer og intensjon om å ta livet sitt i løpet av de neste 24 timer. Nå sitter jeg på ingen måte med noen fasit, men jeg tror nok jeg har snakket med 2-300 mennesker med selvmordstanker. Ingen har vært akutt alvorlig suicidale.

Jeg kan bare snakke for meg selv og si noe om dette fra mitt eget liv som jeg gjerne vil dele. Dette er hva jeg husker: 
 

Da jeg var liten jente og etter hvert ungdom opplevde jeg at min far ordnet i stand tauet i kjellertrappa. Det var etter at han hadde rasert stua, knust bilder osv (en annen gang truet han med å drept noen med en knust flaske - også det etter et raserutbrudd. Og disse raserianfallene varte alltid i dagesvis og skjedde altid i høytider, ferier osv).  Men det bare en trussel.  
En annen gang truet han med tabletter, også det bare en trussel. En tredje gang blandet han tabletter og brennevin, da havnet han på sykehuset og ble pumpet. En fjerde gang sto han med bilen på kanten av en brygge og skulle kjøre utfor denne - også bare en trussel. En femte gang truet han på telefonen da mamma tok oss med og rømte til noen i fam. 

Så tok et søskenbarn sitt eget liv da han var 16. hen hengte seg utenfor kjøkkenvinduet til sin mor. 

For 2-3 år siden ble et søsken alvorlig syk. Hen gjorde flere reelle forsøk. det var en meget strssende periode som varte minst et år. Hen var inn og ut av sykehus. 

I år har jeg opplevd at to andre søsken har tatt farvel med oss. Den ene var psykotisk og rømte fra dps. Hen ble funnet av politiet noem tlmer senere. Den andre tok farvel på fb, hvor hen ble tatt hånd om av noen i familen og innlagt på natta.  

Jeg har selv hatt det tungt den siste tiden og tankene om at jeg ikke vil leve har meldt seg flere ganger. Men det er bare tanker fordi ting har gjort så vondt, og jeg kan med hånden på hjerte si at jeg verken er i stand til å skade meg selv eller har noen ønsker om det. Dette fordi jeg har barn, noe mine søsken ikke har.  
 

Men jeg kan også love at dersom det skulle bli så mørkt at jeg ønsker å skade meg selv og gjør alvor ut av tankene i form av planer; da oppsøker jeg fastlegen og ber om hjelp. Jeg ville aldri belastet noen av mine med det betydelige stresset og ansvaret det innebære. Det er jobben til helsepersonell, og ikke noe som familie eller venner skal ha ansvar for. Jeg vet nemlig hvor stressende og belastende det er å være pårørende til dette. Jeg tror ikke at jeg noen gang vil komme i en sånn situasjon. Jeg har kommet meg gjennom mye, utviklet meg mye, lært mye og jobbet hardt for å få til et godt liv og bli velfungerende. Jeg føler dessuten at jeg skylder alle som har vært med meg i denne prosessen det, alt dette arbeidet skal ikke være bortkastet. 

 

 

Anonymkode: 088fc...8ec

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Jeg kan bare snakke for meg selv og si noe om dette fra mitt eget liv som jeg gjerne vil dele. Dette er hva jeg husker: 
 

Da jeg var liten jente og etter hvert ungdom opplevde jeg at min far ordnet i stand tauet i kjellertrappa. Det var etter at han hadde rasert stua, knust bilder osv (en annen gang truet han med å drept noen med en knust flaske - også det etter et raserutbrudd. Og disse raserianfallene varte alltid i dagesvis og skjedde altid i høytider, ferier osv).  Men det bare en trussel.  
En annen gang truet han med tabletter, også det bare en trussel. En tredje gang blandet han tabletter og brennevin, da havnet han på sykehuset og ble pumpet. En fjerde gang sto han med bilen på kanten av en brygge og skulle kjøre utfor denne - også bare en trussel. En femte gang truet han på telefonen da mamma tok oss med og rømte til noen i fam. 

Så tok et søskenbarn sitt eget liv da han var 16. hen hengte seg utenfor kjøkkenvinduet til sin mor. 

For 2-3 år siden ble et søsken alvorlig syk. Hen gjorde flere reelle forsøk. det var en meget strssende periode som varte minst et år. Hen var inn og ut av sykehus. 

I år har jeg opplevd at to andre søsken har tatt farvel med oss. Den ene var psykotisk og rømte fra dps. Hen ble funnet av politiet noem tlmer senere. Den andre tok farvel på fb, hvor hen ble tatt hånd om av noen i familen og innlagt på natta.  

Jeg har selv hatt det tungt den siste tiden og tankene om at jeg ikke vil leve har meldt seg flere ganger. Men det er bare tanker fordi ting har gjort så vondt, og jeg kan med hånden på hjerte si at jeg verken er i stand til å skade meg selv eller har noen ønsker om det. Dette fordi jeg har barn, noe mine søsken ikke har.  
 

Men jeg kan også love at dersom det skulle bli så mørkt at jeg ønsker å skade meg selv og gjør alvor ut av tankene i form av planer; da oppsøker jeg fastlegen og ber om hjelp. Jeg ville aldri belastet noen av mine med det betydelige stresset og ansvaret det innebære. Det er jobben til helsepersonell, og ikke noe som familie eller venner skal ha ansvar for. Jeg vet nemlig hvor stressende og belastende det er å være pårørende til dette. Jeg tror ikke at jeg noen gang vil komme i en sånn situasjon. Jeg har kommet meg gjennom mye, utviklet meg mye, lært mye og jobbet hardt for å få til et godt liv og bli velfungerende. Jeg føler dessuten at jeg skylder alle som har vært med meg i denne prosessen det, alt dette arbeidet skal ikke være bortkastet. 

 

 

Anonymkode: 088fc...8ec

Ps. Glemte å si at også et annet søskenbarn med en annen mor tok sitt eget liv for 2-3 år siden. 

Anonymkode: 088fc...8ec

[psykedeliker]

nachnoo skrev (2 timer siden):

Det har med helt andre ting enn å være flink til å snakke for seg å gjøre.

Ikke undervurdér enkelte menneskers evne til å manipulere helsepersonell.

[AnonymBruker]

ISW skrev (4 timer siden):

For å bli akutt innlagt utelukkende på grunn av suicidalitet, så skal det typisk MYE til. Det er en vanlig misforståelse at selvmordstanker som symptom generelt krever innleggelse. En eller annen grad av selvmordstanker eller suicidale tanker er utrolig vanlig blant mange som har det vanskelig, og er i seg selv ikke farlig. De aller fleste har troverdige og gode grunner til hvorfor de til tross for tunge tanker ikke kommer til å ta livet sitt.

Reell akutt suicidalitet er ganske sjeldent. Altså at en person har troverdige planer og intensjon om å ta livet sitt i løpet av de neste 24 timer. Nå sitter jeg på ingen måte med noen fasit, men jeg tror nok jeg har snakket med 2-300 mennesker med selvmordstanker. Ingen har vært akutt alvorlig suicidale.

Ja, min erfaring er egentlig at det kun var de gangene jeg hadde selvskadet iforkant at jeg ble innlagt. Det er veldig vondt å tenke på fordi jeg hadde det aller mest vondt de gangene jeg trengte hjelp, men ikke selvskadet. 

Anonymkode: 5855b...a78

[Everybody]

Får man hjelp når man blir innlagt for å være suicidal? Er ikke det bare oppbevaring?

[AnonymBruker]

Everybody skrev (5 minutter siden):

Får man hjelp når man blir innlagt for å være suicidal? Er ikke det bare oppbevaring?

Jeg fikk samtaler hver dag pluss oppstart av medisiner og etterhvert ECT.

Anonymkode: 39858...783

[ISW]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Jeg kan bare snakke for meg selv og si noe om dette fra mitt eget liv som jeg gjerne vil dele. Dette er hva jeg husker: 
 

Da jeg var liten jente og etter hvert ungdom opplevde jeg at min far ordnet i stand tauet i kjellertrappa. Det var etter at han hadde rasert stua, knust bilder osv (en annen gang truet han med å drept noen med en knust flaske - også det etter et raserutbrudd. Og disse raserianfallene varte alltid i dagesvis og skjedde altid i høytider, ferier osv).  Men det bare en trussel.  
En annen gang truet han med tabletter, også det bare en trussel. En tredje gang blandet han tabletter og brennevin, da havnet han på sykehuset og ble pumpet. En fjerde gang sto han med bilen på kanten av en brygge og skulle kjøre utfor denne - også bare en trussel. En femte gang truet han på telefonen da mamma tok oss med og rømte til noen i fam. 

Så tok et søskenbarn sitt eget liv da han var 16. hen hengte seg utenfor kjøkkenvinduet til sin mor. 

For 2-3 år siden ble et søsken alvorlig syk. Hen gjorde flere reelle forsøk. det var en meget strssende periode som varte minst et år. Hen var inn og ut av sykehus. 

I år har jeg opplevd at to andre søsken har tatt farvel med oss. Den ene var psykotisk og rømte fra dps. Hen ble funnet av politiet noem tlmer senere. Den andre tok farvel på fb, hvor hen ble tatt hånd om av noen i familen og innlagt på natta.  

Jeg har selv hatt det tungt den siste tiden og tankene om at jeg ikke vil leve har meldt seg flere ganger. Men det er bare tanker fordi ting har gjort så vondt, og jeg kan med hånden på hjerte si at jeg verken er i stand til å skade meg selv eller har noen ønsker om det. Dette fordi jeg har barn, noe mine søsken ikke har.  
 

Men jeg kan også love at dersom det skulle bli så mørkt at jeg ønsker å skade meg selv og gjør alvor ut av tankene i form av planer; da oppsøker jeg fastlegen og ber om hjelp. Jeg ville aldri belastet noen av mine med det betydelige stresset og ansvaret det innebære. Det er jobben til helsepersonell, og ikke noe som familie eller venner skal ha ansvar for. Jeg vet nemlig hvor stressende og belastende det er å være pårørende til dette. Jeg tror ikke at jeg noen gang vil komme i en sånn situasjon. Jeg har kommet meg gjennom mye, utviklet meg mye, lært mye og jobbet hardt for å få til et godt liv og bli velfungerende. Jeg føler dessuten at jeg skylder alle som har vært med meg i denne prosessen det, alt dette arbeidet skal ikke være bortkastet. 

 

 

Anonymkode: 088fc...8ec

Hei,

Beklager sent svar.

Dette hørtes helt forferdelig ut. Jeg synes du er veldig sterk og har veldig fornuftige resonnement rundt egne tunge tanker. Den eneste korreksjonen jeg ville anbefalt, er at det ikke er farlig å være åpen rundt tunge tanker generelt. Noe helt annet er selvfølgelig trusler om selvmord, etc. (som du jo beskriver at har vært veldig krevende å håndtere). Men det er f.eks. ikke farlig å si til sine pårørende at man har det så vanskelig at livslysten begynner å bli borte. Selvsagt forutsatt at sine pårørende er i stand til å ha en fornuftig og støttende tilnærming til dette.

[AnonymBruker]

ISW skrev (12 minutter siden):

Hei,

Beklager sent svar.

Dette hørtes helt forferdelig ut. Jeg synes du er veldig sterk og har veldig fornuftige resonnement rundt egne tunge tanker. Den eneste korreksjonen jeg ville anbefalt, er at det ikke er farlig å være åpen rundt tunge tanker generelt. Noe helt annet er selvfølgelig trusler om selvmord, etc. (som du jo beskriver at har vært veldig krevende å håndtere). Men det er f.eks. ikke farlig å si til sine pårørende at man har det så vanskelig at livslysten begynner å bli borte. Selvsagt forutsatt at sine pårørende er i stand til å ha en fornuftig og støttende tilnærming til dette.

Det går fint. Og jeg er enig i at det er greit å si at man har det vanskelig. Men det er måten det blir kommunisert på. Synes du det haddde vært grelt å våkne opp til varslere på Facebook og Messenger der folk er bekymret fordi vedkommede har lagt igjen en melding om at hn valgt å sovne? Jeg skjønner at det er et rop om hjelp, men er det en ok måte å kommunisere det på?

Anonymkode: 088fc...8ec

[ISW]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Synes du det haddde vært grelt å våkne opp til varslere på Facebook og Messenger der folk er bekymret fordi vedkommede har lagt igjen en melding om at hn valgt å sovne?

Nei, det synes jeg ikke er en OK måte å kommunisere noe som helst på. Og konkrete selvmordstanker (spesifikke planer og intensjoner) bør primært kommuniseres til helsepersonell.

Men jeg synes det er fint å være åpen rundt tunge tanker, og kanskje unngå å komme dit hvor man ikke ser noen annen utvei enn selvmord. Det krever imidlertid at man har forståelsesfulle mennesker rundt seg, så det er en litt vanskelig diskusjon. Dessverre er det mange som fortsatt ikke forstår psykiske utfordringer. Rolleforståelse er viktig, og det vi rundt en som sliter kan gjøre, er å være et lyttende, støttende og forståelsesfullt medmenneske. Så kan helsepersonell behandle.