Gå til innhold

Bare et positivt innlegg fra ei med legeangst


Anbefalte innlegg

Jeg har «legeskrekk» i RL fordi jeg hater å snakke om meg selv og vise min svakhet for noen. Jeg hater å få fokuset rettet mot MEG der vi snakker om MEG og mine svakheter. Jeg har også en grunnleggende følelse av at jeg er mindre verdt enn andre som gjør at jeg har det sånn i tillegg til at jeg skammer meg over kroppen min.   

De få ganger jeg har gått til lege har det kostet meg mye, og da har det vært en nødvendighet der jeg nærmest gått utenpå meg selv og liksom bare har levert fra meg et problem slik man gjør på et bilverksted og satt følelser til side (men jeg har selvsagt samarbeidet). Jeg har levert en bestilling og betalt for den. 

De to siste ukene har jeg vært sykemeldt pga mange og store belastninger og hendelser over relativt kort tid. Jeg gikk på en fysisk og psykisk smell etter å ha presset meg hardt i lang tid og ignorert varsellampene. tillegg har det vært mange krevende situasjoner på jobb, og jeg har brukt mye energi på å stå i også de. 

Det siste året fikk jeg mer og mer angst for å være på en avdeling jeg stortrives på (det jobber mange fantastiske mennesker der), noe som også krevde mye energi av meg fordi jeg virkelig måtte ta meg sammen og stålsette meg stadig oftere. Det kostet meg mye energi. Men grunnen til denne økende angsten var at hodet mitt ble stadig fullere, og at jeg måtte være 100 %  «påkoblet» da jeg var der da det er en krevende avd selv om det jobber bare fantastiske mennesker der. 

I tillegg har jeg en mann som er svært utåmodig og som ble stadig mer frustrert over min hukommelsessvikt og oppmerksomhetsvkikt. Jeg vet feks ikke hvor mange ganger han måtte gjenta klokkeslettet på verkstedtimen vi hadde denne uka, og det er bare et av mange eks. Jeg svarer men får ikke med meg hva han sier. Jeg hører at andre snakker, men får ikke med meg innholdet og tar mange ganger bare en sjans og svarer basert på de siste ordene de sa. Og jeg må lage meg selv huskelapper. Jeg kan tenke en tanke i det ene øyeblikket og rett etterpå ikke huske hva jeg tenkte; det gjelder også ting jeg tenker å si til andre. Og alt dette skyldes indre stress som også bare økte i stadig større og oftere grad. 

Jeg har aldri vist noen andre enn min mann mine tårer (det er også sjeldent). Men de to gangene jeg har vært hos lege nå, har jeg ikke klart å kontrollere dem.’Jeg har begge ganger bedt om unnskyldning for det. Første gangen hos turnuslegen jeg var hos da jeg bestilte en akutt-time, og denne uka hos min fastlege som jeg har hatt i snart 10 år. Ingen av de reagerte negativt på det - tvert om kjente jeg på en omsorg fra deres side, i tillegg til at de så MEG.

Min fastlege er en meget dyktig, faglig lege. Har alltid ment og erfart det. Men jeg har også sett på han som streng, og det har gitt meg en følelse av at jeg måtte ta meg sammen de få ganger jeg har vært der og ikke komme med mindre det var virkelg nødvendig for å ikke kaste bort hans tid. Jeg har grudd meg sykt mye hver gang. Men denne uka hadde jeg en SÅ god og varm samtale med han som virkelig gjorde meg kjempegodt. Han var forsinket, men tok seg likevel tid til meg. Han satt overfor meg og var ikke rettet mot PC-en. Han lyttet, svarte og ga råd. Var skikkelig omsorgsfull og forståelsesfull. Jeg følte oppriktig at han brydde seg om meg, og han fikk meg til å føle meg mer verdt da jeg dro derfra enn da jeg kom dit. Helt uten at det i hele tatt var et tema sa han ogsÅ: «du er en blid og likanes person, og jeg er helt sikker på at mange på jobben din setter pris på deg og at du er en ressurs for andre - og en person andre kommer til for å søke råd og støtte».

Jeg har i flere år (også da uoppfordret) fått masse positive tilbakemeldinger på avd jeg jobber på også -  jeg får feks høre at jeg altid er så tålmdodig, positiv og blid. Lederen kom t o m og spurte om jeg aldri ble sint eller sur. Og en av de har flere ganger sagt at han og andre er glad i meg og at jeg og en annen som jobber på avd  er favorittpersonene hans. Men jeg har liksom ikke klart å ta det helt til meg fordi jeg har følt at dersom de hadde sett meg på innsiden hadde de ikke ment det.

Det første jeg gjorde da jeg kom hjem var å melde meg av ventelisten til en annen lege. Nå føler jeg meg trygg, og jeg skal tilbake om en mnd for å se hvordan det går med meg etter hans initiativ - og denne gangen gruer jeg meg ikke. Jeg lever nok lenge på denne samtalen ❤️ 

Fortsetter under...

Vendi skrev (4 timer siden):

Så godt med en så god erfaring hos legen din. Er veldig glad for å høre det. Det er så viktig å bli sett, hørt og forstått, og å få den hjelpen man trenger 🥰 

Tusen takk, Vendi 🥰

Ja, jeg trengte tydeligvis dette nå, siden jeg reagerer som jeg har gjort og gjør i etterkant av timen. Det er en god følelse jeg aldri har kjent på før. 

Jeg tenkte at jeg ville dele min erfaring i håp om at noen i samme situasjon kunne ha nytte av den og med det gi også andre med legeangst «håp». 

Tusen takk til deg og andre som har orket å lese ❤️

 

Endret av Emoji
AnonymBruker
Emoji skrev (7 timer siden):

Jeg har «legeskrekk» i RL fordi jeg hater å snakke om meg selv og vise min svakhet for noen. Jeg hater å få fokuset rettet mot MEG der vi snakker om MEG og mine svakheter. Jeg har også en grunnleggende følelse av at jeg er mindre verdt enn andre som gjør at jeg har det sånn i tillegg til at jeg skammer meg over kroppen min.   

De få ganger jeg har gått til lege har det kostet meg mye, og da har det vært en nødvendighet der jeg nærmest gått utenpå meg selv og liksom bare har levert fra meg et problem slik man gjør på et bilverksted og satt følelser til side (men jeg har selvsagt samarbeidet). Jeg har levert en bestilling og betalt for den. 

De to siste ukene har jeg vært sykemeldt pga mange og store belastninger og hendelser over relativt kort tid. Jeg gikk på en fysisk og psykisk smell etter å ha presset meg hardt i lang tid og ignorert varsellampene. tillegg har det vært mange krevende situasjoner på jobb, og jeg har brukt mye energi på å stå i også de. 

Det siste året fikk jeg mer og mer angst for å være på en avdeling jeg stortrives på (det jobber mange fantastiske mennesker der), noe som også krevde mye energi av meg fordi jeg virkelig måtte ta meg sammen og stålsette meg stadig oftere. Det kostet meg mye energi. Men grunnen til denne økende angsten var at hodet mitt ble stadig fullere, og at jeg måtte være 100 %  «påkoblet» da jeg var der da det er en krevende avd selv om det jobber bare fantastiske mennesker der. 

I tillegg har jeg en mann som er svært utåmodig og som ble stadig mer frustrert over min hukommelsessvikt og oppmerksomhetsvkikt. Jeg vet feks ikke hvor mange ganger han måtte gjenta klokkeslettet på verkstedtimen vi hadde denne uka, og det er bare et av mange eks. Jeg svarer men får ikke med meg hva han sier. Jeg hører at andre snakker, men får ikke med meg innholdet og tar mange ganger bare en sjans og svarer basert på de siste ordene de sa. Og jeg må lage meg selv huskelapper. Jeg kan tenke en tanke i det ene øyeblikket og rett etterpå ikke huske hva jeg tenkte; det gjelder også ting jeg tenker å si til andre. Og alt dette skyldes indre stress som også bare økte i stadig større og oftere grad. 

Jeg har aldri vist noen andre enn min mann mine tårer (det er også sjeldent). Men de to gangene jeg har vært hos lege nå, har jeg ikke klart å kontrollere dem.’Jeg har begge ganger bedt om unnskyldning for det. Første gangen hos turnuslegen jeg var hos da jeg bestilte en akutt-time, og denne uka hos min fastlege som jeg har hatt i snart 10 år. Ingen av de reagerte negativt på det - tvert om kjente jeg på en omsorg fra deres side, i tillegg til at de så MEG.

Min fastlege er en meget dyktig, faglig lege. Har alltid ment og erfart det. Men jeg har også sett på han som streng, og det har gitt meg en følelse av at jeg måtte ta meg sammen de få ganger jeg har vært der og ikke komme med mindre det var virkelg nødvendig for å ikke kaste bort hans tid. Jeg har grudd meg sykt mye hver gang. Men denne uka hadde jeg en SÅ god og varm samtale med han som virkelig gjorde meg kjempegodt. Han var forsinket, men tok seg likevel tid til meg. Han satt overfor meg og var ikke rettet mot PC-en. Han lyttet, svarte og ga råd. Var skikkelig omsorgsfull og forståelsesfull. Jeg følte oppriktig at han brydde seg om meg, og han fikk meg til å føle meg mer verdt da jeg dro derfra enn da jeg kom dit. Helt uten at det i hele tatt var et tema sa han ogsÅ: «du er en blid og likanes person, og jeg er helt sikker på at mange på jobben din setter pris på deg og at du er en ressurs for andre - og en person andre kommer til for å søke råd og støtte».

Jeg har i flere år (også da uoppfordret) fått masse positive tilbakemeldinger på avd jeg jobber på også -  jeg får feks høre at jeg altid er så tålmdodig, positiv og blid. Lederen kom t o m og spurte om jeg aldri ble sint eller sur. Og en av de har flere ganger sagt at han og andre er glad i meg og at jeg og en annen som jobber på avd  er favorittpersonene hans. Men jeg har liksom ikke klart å ta det helt til meg fordi jeg har følt at dersom de hadde sett meg på innsiden hadde de ikke ment det.

Det første jeg gjorde da jeg kom hjem var å melde meg av ventelisten til en annen lege. Nå føler jeg meg trygg, og jeg skal tilbake om en mnd for å se hvordan det går med meg etter hans initiativ - og denne gangen gruer jeg meg ikke. Jeg lever nok lenge på denne samtalen ❤️ 

Fantastisk å høre! Glad på dine vegne!

Anonymkode: a0e5c...4d9

AnonymBruker

Jeg har virkelig legeskrekk også, har pr nå verdens ekkleste lege. Han sier jeg er alt for overvektig og bør gå ned 40 kg, ellers er det risiko for fedme sykdommer jeg kan få. Men å få råd og tips får jeg da ikke. Han er og veldigt sur og grinete, så jeg føler meg som en som opptar hans tid unødvendig. Har angst for neste gang jeg må til legen, siden jeg da blir behandlet så dårlig. Men heldig du er ts. 

Anonymkode: bbc3c...722

Annonse

AnonymBruker
AnonymBruker skrev (47 minutter siden):

Jeg har virkelig legeskrekk også, har pr nå verdens ekkleste lege. Han sier jeg er alt for overvektig og bør gå ned 40 kg, ellers er det risiko for fedme sykdommer jeg kan få. Men å få råd og tips får jeg da ikke. Han er og veldigt sur og grinete, så jeg føler meg som en som opptar hans tid unødvendig. Har angst for neste gang jeg må til legen, siden jeg da blir behandlet så dårlig. Men heldig du er ts. 

Anonymkode: bbc3c...722

Bytt lege!!

Anonymkode: a0e5c...4d9

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...
×
×
  • Opprett ny...