Tror dere at behandlere kan savne pasienter

[AnonymBruker]

Som de har hatt i behandling over flere år når de blir bedre og slutter?

Anonymkode: 5b36c...628

[AnonymBruker]

Nei.

Anonymkode: 00b3b...2df

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Nei.

Anonymkode: 00b3b...2df

Vil du begynne svaret ditt?

Anonymkode: 5b36c...628

[AnonymBruker]

25 minutes ago, AnonymBruker said:

Vil du begynne svaret ditt?

Anonymkode: 5b36c...628

Nei.

Anonymkode: 00b3b...2df

[Drømmeautomat]

Klart de kan.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Som de har hatt i behandling over flere år når de blir bedre og slutter?

Anonymkode: 5b36c...628

Det kan ikke jeg svare på da jeg ikke jobber som psykolog. At pasienter kan savne psykologen sin kan nok stemme, men tror ikke omvendt. Hva skal de savne? De har fått pasienten på et bedre sted, og er ferdig. De fleste husker ikke alle pasientene de har hatt. For psykologen er ikke pasienten viktig i deres liv, selv om mange pasienter ønsker dette sterkt. 
Jeg har jobbet i barnehage i 20 år, og vært tett på barn hver dag i årevis, likevel er det godt å sende de videre til skolen. Mange husker jeg ikke engang. Det kommer nye barn til hele tiden. Jeg har også egne barn, mann familie og venner, og jobb er bare en jobb. 
Innen psykisk helsevern er det veldig mange som blir ekstremt knyttet til psykologen sin og dagdrømmer om de. Stalker de på fb og er nyskjerrig på hvem de er. For pasient kan psykologen bety 90% av livet deres, mens for psykologen betyr de kun pasient på lista. En psykolog har veldig mange pasienter Ila en mnd. og vil bare få hjulpet de nok til de klarer seg selv. 
Dere må slutte å fantasere om disse psykologene, og fokusere på relasjoner i eget liv. Psykologen din er ikke din venn. 

Anonymkode: 4cf7f...87f

[AnonymBruker]

Drømmeautomat skrev (3 timer siden):

Klart de kan.

Hva skal de savne? Skjønner at mange håper på at de har gjort et såpass inntrykk på psykologen at psykologen savner de, men det er ikke tilfelle. De har et annet perspektiv og syn på pasienter og jobb. Bare at folk lurer på om psykologen savner de?? Sier litt om hvor fascinert folk blir av behandlerene sine. 
Psykologer jobber med syke folk dag ut og dag inn. Hadde de grått over hver pasient som slutter hadde de ikke orket jobben sin

Anonymkode: 4cf7f...87f

[AnonymBruker]

Nei, det tror jeg ikke. Men det kan nok tenke på dem og lure på hvordan de har det i dag. 

Anonymkode: 80f94...310

[Anonymos]

Det er for komplekst til at et "ja" eller "nei" er dekkende. Kan sammenligne med min egen jobb, i bolig for utviklingshemmede. Jeg er blitt glad i alle sammen, blir glad på deres vegne når de mestrer noe og/eller har det bra, og får sympati når ting er vanskelig. Kan også bli irritert og lei (men det kan jeg selvsagt ikke vise), for jeg er bare et menneske jeg også, med dårligere dager hvor jeg aller helst skulle blitt i senga. 

Jeg er ganske bevisst på å legge fra meg jobben når jeg forlater arbeidsplassen. Kan fort tenke litt på beboerne innimellom, men på fritiden er minst 95% av tankene mine opptatt med andre ting enn dem og jobb. Sånn skal det være, av hensyn til en selv. 

Merker jo at for mange av beboerne er vi som jobber der blant de viktigste i livet deres. Slik gjør jo inntrykk og man blir ekstra knyttet til dem av den grunn. Men når noen flytter ut, så er det sjeldent jeg savner dem. Ingenting av negative følelser mot dem, tvert imot, det er bare det at fokuset mitt er på dem som fremdeles bor i boligen og som jeg har noe ansvar for. Akkurat det tror jeg kan overføres til de fleste jobber med mennesker, være seg barn som slutter i barnehagen, pasienter som skrives ut fra somatisk og pasienter som avsluttes hos DPS. 

[Drømmeautomat]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Skjønner at mange håper på at de har gjort et såpass inntrykk på psykologen at psykologen savner de, men det er ikke tilfelle. De har et annet perspektiv og syn på pasienter og jobb. Bare at folk lurer på om psykologen savner de?? Sier litt om hvor fascinert folk blir av behandlerene sine. 

Spørsmålet var om behandlere kan savne enkelte pasienter. Enkel forestillingsevne og menneskekunnskap gir svaret.

Det vil sikkert sjokkere deg, men enkelte behandlere forelsker seg til og med i pasientene sine. Igjen, ikke noe det burde være vanskelig å forestille seg at kan skje.

Endret 25. oktober av Drømmeautomat

[Fru2020]

Jeg har jobbet med mennesker hvor jeg har følgt dem opp over flere år. Jeg savnet ingen i etterkant, jeg fikk jo nye personer inn som tok all min oppmerksomhet. Men jeg syntes alltid det er fint å høre hvordan det går med de i etterkant.

[Worriesome Plenty 2]

Det hender sikkert at en behandler savner en pasient. Men det er nok ikke så veldig vanlig.

[nachnoo]

Tror ikke savner er det mest dekkende ordet. Tenke tilbake på med glede og undres hvordan det går med vedkommende i dag, er nok mer vanlig.

[AnonymBruker]

nachnoo skrev (4 minutter siden):

Tror ikke savner er det mest dekkende ordet. Tenke tilbake på med glede og undres hvordan det går med vedkommende i dag, er nok mer vanlig.

Det tror jeg du har rett i. Lurer på om behandlere blir glad i pasientene sine?

Anonymkode: 5b36c...628

[nachnoo]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Lurer på om behandlere blir glad i pasientene sine?

De blir glade i mange av pasientene de har.

[AnonymBruker]

nachnoo skrev (2 minutter siden):

De blir glade i mange av pasientene de har.

Det er fint å tenke på synes jeg.

Anonymkode: 5b36c...628

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Det tror jeg du har rett i. Lurer på om behandlere blir glad i pasientene sine?

Anonymkode: 5b36c...628

Hvorfor er det så viktig om psykologen savner pasientene sine? Blir glad i de osv? Helt feil fokus om man går i behandling for å bli frisk. Altfor mye fokus på psykologens tanker og følelser overfor seg selv. 

Anonymkode: 4cf7f...87f

[AnonymBruker]

Anonymos skrev (6 timer siden):

Det er for komplekst til at et "ja" eller "nei" er dekkende. Kan sammenligne med min egen jobb, i bolig for utviklingshemmede. Jeg er blitt glad i alle sammen, blir glad på deres vegne når de mestrer noe og/eller har det bra, og får sympati når ting er vanskelig. Kan også bli irritert og lei (men det kan jeg selvsagt ikke vise), for jeg er bare et menneske jeg også, med dårligere dager hvor jeg aller helst skulle blitt i senga. 

Jeg er ganske bevisst på å legge fra meg jobben når jeg forlater arbeidsplassen. Kan fort tenke litt på beboerne innimellom, men på fritiden er minst 95% av tankene mine opptatt med andre ting enn dem og jobb. Sånn skal det være, av hensyn til en selv. 

Merker jo at for mange av beboerne er vi som jobber der blant de viktigste i livet deres. Slik gjør jo inntrykk og man blir ekstra knyttet til dem av den grunn. Men når noen flytter ut, så er det sjeldent jeg savner dem. Ingenting av negative følelser mot dem, tvert imot, det er bare det at fokuset mitt er på dem som fremdeles bor i boligen og som jeg har noe ansvar for. Akkurat det tror jeg kan overføres til de fleste jobber med mennesker, være seg barn som slutter i barnehagen, pasienter som skrives ut fra somatisk og pasienter som avsluttes hos DPS. 

Det er jo akkurat sånn jeg har det ned mine kollegaer, tror jeg. Jeg føler ikke dype følelser for dem, men liker å jobbe og skravle med dem. Jeg er "glad" i dem, men savner dem ikke når de slutter. Tenker på de som har sluttet av og til, og lurer på hvordan de har det og hva de driver med nå. Og 97 prosent av tiden tenker jeg ikke på jobb når jeg ikke er på jobb, da fokuserer jeg på det som skjer i mitt privatliv. 

 

nachnoo skrev (3 timer siden):

Tror ikke savner er det mest dekkende ordet. Tenke tilbake på med glede og undres hvordan det går med vedkommende i dag, er nok mer vanlig.

Jeg regner med du ikke mener alle pasientene, med så mange pasienter inn og ut dørene? Jeg husker knapt navnene og ansiktene på alle jeg gikk i klasse med på grunnskolen med. 

Hva tenker du om forholdet til kollegaer vs pasienter? Det er jo helt forskjellige relasjoner, likevel er begge jobb. 

Anonymkode: a29d9...ff8

[stjernestøv]

jeg vet at kontakten min på dps døgn tenker på meg, hun spør alltid hvordan det går med meg når venninnen min er der og får alltid hilsen. Hun sier alltid jeg var en kjekk jente, hun er pensjonist men jobber der fremdeles. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Hvorfor er det så viktig om psykologen savner pasientene sine? Blir glad i de osv? Helt feil fokus om man går i behandling for å bli frisk. Altfor mye fokus på psykologens tanker og følelser overfor seg selv. 

Anonymkode: 4cf7f...87f

Er det ikke fint å være nysgjerrig og lure på ting da? 

Bortsett fra det, for min del var det å være opptatt av behandler en del av prosessen i terapien, rett og slett. Mine problemer var og er relasjoner, så i starten var det nesten hele terapien. Og tro det eller ei, men det å jobbe meg gjennom de stegene for å få en tryggere tilknytning til han, var en vond og vanskelig oppgave i seg selv. Fra å være i helspenn av angst det første året i terapien, og konstant tenke på hva behandler tenkte om meg, til nå å knapt ofre hva han tenker om meg. Han er (blitt) trygg, og nå er fokuset i terapiprosessen helt andre ting. 

Anonymkode: a29d9...ff8