Føler jeg ikke blir tatt på alvor fordi jeg ikke sutrer, syter og klager

[Emoji]

Jeg går ikke rundt og sier at jeg har vondt eller hvor jeg har har vondt. Det sitter veldig langt inne og vise smerte. Selv da jeg gikk i 3.klasse og klippet av meg tuppen av fingeren eller da jeg brakk fingeren på trampolina klarte jeg ikke å vise smerte. 

Jeg går heller ikke rundt og klager på at jeg har for mye å gjøre. 

Må jeg begynne med det for å bli tatt på alvor og trodd?

Jeg får ikke hjelp/vikar, og jeg har kolleger som tror at jeg har mindre å gjøre enn dem. Og dette fordi jeg ikke klager. 

[ISW]

Du stiller et utrolig sentralt spørsmål.

Personlig (men det er neppe noen fasit) mener jeg det beste man kan gjøre er å formidle sitt behov for hjelp/støtte/avlastning på en voksen og ryddig måte. Men dessverre er det utrolig mange som prøver å forbipassere andre ved å framstå dramatiske. Jeg hørte en gang om en som mente den beste måten å få hjelp (somatisk) på legevakten på var å ligge på gulvet og skrike. Det er synd hvis det skal være sånn.

Når det gjelder deg, er jeg litt bekymret for at du kanskje ikke hevder deg selv godt nok fordi du er redd for å være til bry eller redd for å være en belastning for andre. Dette uavhengig av det med å klage og syte. Tenker kanskje du har vent deg til å ta på deg steinansiktet og holde ut. 

Utfordringen er at det er noe annet enn det du beskriver. For hvis du på forespørsel sier "det går bra" helt til det ikke går bra lengre, så er det vanskelig for andre å fange opp hjelpebehovet ditt. Min anbefaling er derfor at du kommuniserer behovet ditt på en saklig måte, og også forteller at det ikke er mindre alvorlig selv om du ikke klager. Hvis du da ikke blir tatt på alvor, så mener jeg det er et tegn på dårlig ledelse.

[AnonymBruker]

10 minutes ago, Emoji said:

Jeg går ikke rundt og sier at jeg har vondt eller hvor jeg har har vondt. Det sitter veldig langt inne og vise smerte. Selv da jeg gikk i 3.klasse og klippet av meg tuppen av fingeren eller da jeg brakk fingeren på trampolina klarte jeg ikke å vise smerte. 

Jeg går heller ikke rundt og klager på at jeg har for mye å gjøre. 

Må jeg begynne med det for å bli tatt på alvor og trodd?

Jeg får ikke hjelp/vikar, og jeg har kolleger som tror at jeg har mindre å gjøre enn dem. Og dette fordi jeg ikke klager. 

Det er forskjell på å sutre og klage og å si ifra om ting man trenger hjelp med. Å si ifra om en brukket finger går ikke under sutring og klaging. Man er nødt til å si ifra om det man trenger hjelp med for at andre skal kunne hjelpe. Ingen kam vite at du har det vondt hvis du ikke sier ifra, det første steget må man som oftest ta selv.

Anonymkode: 4beca...9cb

[Lady HM]

Emoji skrev (36 minutter siden):

Jeg går ikke rundt og sier at jeg har vondt eller hvor jeg har har vondt. Det sitter veldig langt inne og vise smerte. Selv da jeg gikk i 3.klasse og klippet av meg tuppen av fingeren eller da jeg brakk fingeren på trampolina klarte jeg ikke å vise smerte. 

Jeg går heller ikke rundt og klager på at jeg har for mye å gjøre. 

Må jeg begynne med det for å bli tatt på alvor og trodd?

Jeg får ikke hjelp/vikar, og jeg har kolleger som tror at jeg har mindre å gjøre enn dem. Og dette fordi jeg ikke klager. 

Jeg tror du har et misoppfattet forhold til hva det er å syte og klage. Det er forskjell på å sytre/surve som i ("Åååhh det er så utrolig synd på akkurat meg") og det å faktisk kommunisere at man har behov i forhold til kropp og helse.

 

[Emoji]

Idag var jeg skikkelig lei meg da jeg dro hjem fra jobb. Jeg hadde vondt i både armer, bein og hode (migrene) idag. Jeg måtte stålsette meg og var også svimmel fordi jeg hadde tatt for mye migrenemedisin (jeg tok en ny dose i håp om at migrenen skulle gi seg så mye at jeg ville klare å gjennomføre dagen).

Vi skulle på et viktig møte senere idag, men fordi 3 av oss er syke (sykm) ble det avlyst. Jeg sa klart og tydelig at «jeg har skikkelig migrene idag, så jeg må også avstå». Men jeg sa ikke mer enn dette, og ikke får jeg sagt mere heller fordi jeg alltid blir oversnakket. Jeg rekker så vidt å gi en kort beskjed om ting, og jeg må liksom presse det inn om jeg vil si noe. Og når jeg virkelig prøver så godt jeg kan å si fra, så blir jeg ikke hørt eller oversnakket - fordi spesielt en av mine kolleger alltid har det verre enn meg og alle andre. Og det gjelder i alt. Prøver noen å fortelle en historie, så blir vi avbrutt fordi hun altid har en bedre eller verre historie å fortelle og som vi gjerne har hørt 50 ganger før. Og sånn er det når jeg prøver å si at jeg ikke har det bra også. Derfor ender det med at jeg ikke klarer å si noe. 

Selv nå som jeg er sykemeldt i 50 % og har sagt klart og tydelig i fra om hvorfor, er det _den/dem_ det er synd på, det er dem som er slitne og har vondt i kroppen fordi dem har for mye å gjøre og fordi vi ikke har det bra på jobb pga ting og tang. Og dem stiller heller ikke opp for noen. I stede for å hjelpe andre går de faktisk heller og setter seg en time - men så er det også alltid de som krever hjelp om det er fravær eller andre ting. Det andre paret klager aldri. 

Idag så presterte hun som oversnakker idag å si at vi må få sjefen til regne på rutene våre fordi de er feil. Hun mener at de har for mye å gjøre, og at de andre har for mye. Og siden det da er bare meg som gjenstår, så siktet hun selvsagt til meg da hun sa det - hun sa indirekte at jeg har for lite og dem for mye. Og hun (og partneren) som sa dette har også krevd (samt fått) tilrettelegging  pga alder. 

Vår arbeidstid er regnet ut etter et tall. Vi skal ha 0,8 hver. 

Vi er to par og en singel. Jeg er singel, og mitt tall er 0,8. 

Hun og partneren som klager har 1,1 tilsammen (de skal egentlig ha 1,6). På toppen av dette har de krevd få å tilrettelegging sånn at tallet er mindre nå.

Det andre paret (som alle inkl jeg mener har for mye) har 1,7 - men fordi de er pålagt en ekstra avd som følge av andres krav om tilrettelegging, tipper jeg at deres tall nå er oppe i 1,9-2. 

Sorry. Men idag har jeg det ikke bra, det begynner å bli for mye for meg. Unnskyld at jeg med dette siste innlegget også syter og klager, følte for å få det ut og håper jeg ikke blir skutt pga det 😔

[psykedeliker]

Emoji skrev (4 minutter siden):

Men jeg sa ikke mer enn dette, og ikke får jeg sagt mere heller fordi jeg alltid blir oversnakket.

Nei, du blir ikke oversnakket. Du lar deg oversnakke, og det er noe helt annet.

[Emoji]

Takk for alle svar. Jeg tar dem med meg videre. Forstår at feilen ligger hos meg. 

Endret 4. november av Emoji

[Emoji]

psykedeliker skrev (1 time siden):

Nei, du blir ikke oversnakket. Du lar deg oversnakke, og det er noe helt annet.

Ok. Takk for at du orket å lese innlegget mitt. Men det ER virkelig vanskelig å komme til orde i gruppa fordi det er noen som har et enormt stort oppmerksomhetsbehov og som overkjører andre fordi hun og det hun gjør og sier er viktigere enn alle andre. I perioder hvor jeg er sliten eller syk, som nå, er det bedre og lettere  for meg å trekke meg unna enn å stå i en kamp om få oppmerksomhet (eller bli hørt).
 

Endret 4. november av Emoji

[psykedeliker]

Emoji skrev (Akkurat nå):

Men det ER virkelig vanskelig

Nei, du GJØR det vanskelig ved å ikke lære deg teknikker for å håndtere det. (F.eks. øve foran speilet hjemme på å rope "NÅ SNAKKER JEG OG DU HOLDER KJEFT!")

Emoji skrev (2 minutter siden):

I perioder hvor jeg er sliten eller syk, som nå, er det lettere for meg å trekke meg unna enn å stå i en kamp om oppmerksomhet. 

Når du er sliten eller syk skal du sykmelde deg, så enkelt er det. Dessuten handler ikke situasjonen du beskriver om en "kamp om oppmerksomhet". Den handler om å kreve sin rett, det er noe helt annet. Du må skille mellom subjektiv opplevelse og objektive fakta.

[AnonymBruker]

Mennesker som syter og klager, er de jeg IKKE tar alvorlig.

Anonymkode: 1aad1...a36

[Emoji]

psykedeliker skrev (15 minutter siden):

Nei, du GJØR det vanskelig ved å ikke lære deg teknikker for å håndtere det. (F.eks. øve foran speilet hjemme på å rope "NÅ SNAKKER JEG OG DU HOLDER KJEFT!")

Når du er sliten eller syk skal du sykmelde deg, så enkelt er det. Dessuten handler ikke situasjonen du beskriver om en "kamp om oppmerksomhet". Den handler om å kreve sin rett, det er noe helt annet. Du må skille mellom subjektiv opplevelse og objektive fakta.

Jeg er sykemeldt. Og nå griner jeg. 

 

[ISW]

psykedeliker skrev (32 minutter siden):

Nei, du GJØR det vanskelig ved å ikke lære deg teknikker for å håndtere det. (F.eks. øve foran speilet hjemme på å rope "NÅ SNAKKER JEG OG DU HOLDER KJEFT!")

Når du er sliten eller syk skal du sykmelde deg, så enkelt er det. Dessuten handler ikke situasjonen du beskriver om en "kamp om oppmerksomhet". Den handler om å kreve sin rett, det er noe helt annet. Du må skille mellom subjektiv opplevelse og objektive fakta.

Tid og stund, psykedelikeren. Tid og stund.

[Lady HM]

Emoji skrev (18 minutter siden):

Jeg er sykemeldt. Og nå griner jeg. 

 

Men er arbeidsoppgaver og hvem som trenger hjelp og avlastning noe du trenger å ta opp med alle? Er det ikke greit å ha en dialog med sjefen om dette? Du trenger ikke å syte og klage for å kreve det du også (som alle andre arbeidstakere) har rett på i arbeidslivet? Men du trenger å klare å snakke om utfordringene dine, men til rett person.

[Nicklusheletida]

Jeg hadde også blitt lei meg av å jobbe på en slik plass. Slik du har beskrevet arbeidsplassen over noen år, så hadde jeg grudd meg for å gå på jobb.   Vanskelig ledelse, kolleger som sutrer,  dårlig miljø og lite samarbeid, krangling over hvem som har mest å gjøre, hvem som har det vondest, misnøye med lunsjlokale. 

Det er så mye galt med den arbeidsplassen din som aldri tar slutt, så jeg hadde gjort hva jeg kan for å finne en annen jobb. 

Endret 4. november av Nicklusheletida
.

[AnonymBruker]

Er du organisert, så kan du få hjelp av tillitsvalgt på jobben. Er du det ikke anbefaler jeg at du blir det.

Anonymkode: 1b9c9...7f0

[Emoji]

Jeg fikk hjelp av noen, og jeg har kommet frem til at det jeg må jobbe med er mine egne følelser. 

Jeg har akseptert at jeg ikke kan endre andres oppførsel og at andre er som de er - og at det jeg må jobbe med er å ignorere negative ting, inkl mine egne negative følelser og slutte å henge meg opp i negative ting fordi det påvirker meg negativt.

Jeg vet og har erfart at jeg får det bedre og lettere om jeg gjør det - men noen ganger kjører jeg meg fast. 

Jeg forsøker å forholde meg til det som er positivt og skal gjøre ting som gjør meg godt fremover, slik legen sa. 

[adhoc]

Denne tilbakemeldingen går kun på det siste innlegget ditt, ikke på åpningsinnlegget - arbeidsplassen din høres ikke ut som et sunt sted å være, skal jeg være ærlig.

Deler av det du skriver i forrige innlegg, synes jeg er fornuftig - i mange tilfeller er det helt riktig å heve seg over andres dårlige oppførsel og ikke la seg påvirke. Noen situasjoner og personer er rett og slett ikke verdt det.

Andre ganger har man konkrete grunner til å si ifra, enten det nå er fordi man opplever seg tråkket på, ignorert eller blir utsatt for urimelige krav. Da gjelder det å holde seg så saklig som mulig, gi kortfattede og konkrete tilbakemeldinger og ikke gli inn noen offer-/martyrrolle. Men heller ikke la være å reagere!

Jeg brukte mange år på å for det første skille mellom hva som VAR urettmessig behandling og når reaksjonen min bare skyldtes at jeg hadde demmet opp for de følelsene for lenge, slik at de kom ut i feil sammenheng - og dernest på å lære meg å kommunisere behov på en hensiktsmessig måte (jeg kunne for eksempel lett bli passiv-aggressiv). Det er i nyansene man klarer å finne en god balanse 😊

[Grendel]

Emoji skrev (På 4.11.2024 den 12.48):

Idag var jeg skikkelig lei meg da jeg dro hjem fra jobb. Jeg hadde vondt i både armer, bein og hode (migrene) idag. Jeg måtte stålsette meg og var også svimmel fordi jeg hadde tatt for mye migrenemedisin (jeg tok en ny dose i håp om at migrenen skulle gi seg så mye at jeg ville klare å gjennomføre dagen).

Vi skulle på et viktig møte senere idag, men fordi 3 av oss er syke (sykm) ble det avlyst. Jeg sa klart og tydelig at «jeg har skikkelig migrene idag, så jeg må også avstå». Men jeg sa ikke mer enn dette, og ikke får jeg sagt mere heller fordi jeg alltid blir oversnakket. Jeg rekker så vidt å gi en kort beskjed om ting, og jeg må liksom presse det inn om jeg vil si noe. Og når jeg virkelig prøver så godt jeg kan å si fra, så blir jeg ikke hørt eller oversnakket - fordi spesielt en av mine kolleger alltid har det verre enn meg og alle andre. Og det gjelder i alt. Prøver noen å fortelle en historie, så blir vi avbrutt fordi hun altid har en bedre eller verre historie å fortelle og som vi gjerne har hørt 50 ganger før. Og sånn er det når jeg prøver å si at jeg ikke har det bra også. Derfor ender det med at jeg ikke klarer å si noe. 

Selv nå som jeg er sykemeldt i 50 % og har sagt klart og tydelig i fra om hvorfor, er det _den/dem_ det er synd på, det er dem som er slitne og har vondt i kroppen fordi dem har for mye å gjøre og fordi vi ikke har det bra på jobb pga ting og tang. Og dem stiller heller ikke opp for noen. I stede for å hjelpe andre går de faktisk heller og setter seg en time - men så er det også alltid de som krever hjelp om det er fravær eller andre ting. Det andre paret klager aldri. 

Idag så presterte hun som oversnakker idag å si at vi må få sjefen til regne på rutene våre fordi de er feil. Hun mener at de har for mye å gjøre, og at de andre har for mye. Og siden det da er bare meg som gjenstår, så siktet hun selvsagt til meg da hun sa det - hun sa indirekte at jeg har for lite og dem for mye. Og hun (og partneren) som sa dette har også krevd (samt fått) tilrettelegging  pga alder. 

Vår arbeidstid er regnet ut etter et tall. Vi skal ha 0,8 hver. 

Vi er to par og en singel. Jeg er singel, og mitt tall er 0,8. 

Hun og partneren som klager har 1,1 tilsammen (de skal egentlig ha 1,6). På toppen av dette har de krevd få å tilrettelegging sånn at tallet er mindre nå.

Det andre paret (som alle inkl jeg mener har for mye) har 1,7 - men fordi de er pålagt en ekstra avd som følge av andres krav om tilrettelegging, tipper jeg at deres tall nå er oppe i 1,9-2. 

Sorry. Men idag har jeg det ikke bra, det begynner å bli for mye for meg. Unnskyld at jeg med dette siste innlegget også syter og klager, følte for å få det ut og håper jeg ikke blir skutt pga det 😔

På den ene siden er jeg sikker på at de fleste ledere ser gjennom de som klager hele tiden. De som klager lite blir nok mer trodd når de først sier tydelig ifra.

På den annen side tenker jeg svak sjef også kan gi etter for rent gnål og ta minste motstands vei. Det kan gå ut over de som sier ja hele tiden og ikke klager.

[AnonymBruker]

Grendel skrev (2 timer siden):

På den ene siden er jeg sikker på at de fleste ledere ser gjennom de som klager hele tiden. De som klager lite blir nok mer trodd når de først sier tydelig ifra.

På den annen side tenker jeg svak sjef også kan gi etter for rent gnål og ta minste motstands vei. Det kan gå ut over de som sier ja hele tiden og ikke klager.

Takk for svar til deg og andre ❤️ 

På din ene side: Jeg husker min forrige sjef sa til ambulansearbeiderne da de hentet meg på jobben, at «når Emoji ringer (sier fra) er det noe». Og det er sånn jeg er. Jeg liker ikke være så synlig. 

På din andre side: det er akkurat sånn jeg og andre også oppfatter sjefen min. Hn blir rett og slett kvalt av de sterke stemmene og velger alltid minste motstands vei. Hn er for snill, konfliktsky og unnvikende - og hn vil være venn med alle. Hn har ikke de kvaliteter som kreves av en leder, og hn forskjellsbehandler sine ansatte noe veldig og holder ikke ting hn lover. 

Men det  siste året har hn også blitt stadig mer uprofesjonelll fordi hn går til angrep og i forsvar når hn blir sagt i mot - noe jeg tror skjer fordi hn er presset opp i et hjørne og er overfylt av oppgaver som står i kø. Hn har fra dag latet som hn kan ting hn ikke kan, hn er uten evne til å være ydmyk eller innrømme at hn ikke kan ting og innrømme at hn tar feil (ved feil skylder hn også alltid på andre - hn tar aldri selvkritikk).

Hn har ikke en gang fagbrev (jeg og de fleste andre har det).. og hn har heller ikke gått på kurs som arbeidsgiver egentlig krever at alle ledere tar. Hn utsetter ting stadig vekk, og oppgaver hoper seg opp. Jeg var selv med på et revisjonsmøte der det kom tydelg frem at hn ikke har gjort jobben sin slik hn skal. 

Tro meg, det er blitt sagt fra SÅ mange ganger. Gruppa mi har også de siste mnder forsøkt å få til et møte med sjefen flere ganger bare for å snakke med hn og finne løsninger, for ingen av oss har det bra. Men  hn sier at hn ikke har tid. Hn er veldig stresset og travel. Men det er ikke rart hn er stresset i den situasjonen hn står i selv. I tillegg er halve staben syke og vi er underbemannet så det holder. I dag ble også nok en kollega sykemeldt pga jobb. Og det kan hende jeg også blir fullt sykemeldt nå fordi det ikke hae fungert med gradert sykemelding - og da har hn enda en arbeidstaker mindre. 

Men hovedtillitsvalgt, hovedverneombud, sjefens sjef og en annen sjef over sjefen er koblet inn i saken. Jeg tror sjefen henger i en meget tynn tråd og at det er like før vi får en ny sjef. 

Anonymkode: c3d7c...6e3

[Emoji]

Jeg har fått høre at jeg bare snakker og aldri handler, så jeg avslutter denne tråden og rådsøkingen rundt jobben nå. Jeg har dessuten sagt mer enn jeg er komfortabel med. 

Takk til dere som har engasjert dere og trodd på meg. 

Endret 6. november av Emoji