Barneskoleadferd på jobb.

[Emoji]

Jeg er og har blitt bokstavelig talt det femte hjulet på vogna på jobb. Og det er fordi jeg har vært gradert sykemeldt en stund. 

Vi er en liten gruppe på nettopp 5 stk. Det er to par som jobber sammen, og en singel, hvor jeg er den single. Dette er selvvalgt. Jeg trives best med å jobbe alene, de andre kan også det om de vil men de ønsker å jobbe sammen - ikke noe problem for meg at de jobber sammen. 

Jeg har vært delvis sykemeldt i snart to mnd. I løpet av denne tiden har ting endret seg mellom meg og en annen (X) som følge av det. 

Før var jeg og X de som var stabile på jobb, vi var liksom aldri borte. Jeg har hatt max 6 sykedager i året (pga migrene) og hun 2. I sommer sa vi t o m tl hverandre at vi var mer sammen med hverandre enn med våre menn, og sa på spøk at vi skulle bytte ut mennene våre med hverandre - for det var liksom vi som var på jobb, de andre har vært mye sykemeldte og borte. Jeg har t o m hjulpet henne ved å gå sammen med henne og latt vikaren ta min jobb for at hun skal slippe å ha med seg vikar flere ganger. Men dette blir det slutt på nå. 

Hun har også baktalt de sykemeldte mange ganger «de er nå aldri på jobb», men som jeg kkke har respondert på til henne, for jeg vet at alle kan bli syke, også vi. Men nå er det sikkert jeg som blir baksnakket og omtalt som ustabil. Og siden det ikke vises på meg at jeg er syk har hun sikkert tanker om at jeg overdriver også, for det er sånn hun er. Og jeg for min del har begynt å trekke meg tilbake.. 

Nå som jeg også har vært mye borte, har hun snudd. Jeg opplever dette som umodent og som på en barneskole. Men det er jo sårt for meg, jeg reagerer på det, så jeg er jo med på det selv (inni meg, jeg sier ikke noe). Jeg blir liksom tilsidesatt og avvist (og dette, særlig avvising, er kjempevondt for meg, så vondt at det gjør meg trist og depressiv - kan ikke noe for det). Men jeg sier til meg selv at jeg ikke skal bry meg om det, selv om jeg opplever det samme som jeg gjorde på barn/ungd skolen og som satte dype spor i meg. Jeg jobber hardt for å ignorere og stå i det. Men pga alt som skjer så kjenner jeg at en depresjon  kommer stadig nærmere. 

Et eks på det hun gjør er å være avvisende mot meg. Viser partneren snapper og bilder og snakker med partneren som om jeg kkke var tilstede. Sånn gjorde hun ikke før, jeg bke inkludert. 

I går sendte jeg også en fin hilsen i jobb-chatten vår der det andre paret (som også er sykm) responderte, mens X og partneren gjorde det ikke - noe de ville giort før. Da partneren til X sendte en snap i snap-gruppa vår i går der hun drikker alkohol responderte X med «god helg til deg også 🥰». Og før dette har X omtalt partneren sin som alkoholiker mange ganger..

Jeg har fått beskjed av legen om at jeg må «tømme meg» når det er noe som trykker. Og ting som skjer på jobb trykker veldig. Og det er på jobb jeg lever mitt liv. Jeg har ingentkng annet å gå til her jeg bor, og vi har heller ingen familie og venner her. Hadde vi ikke nettopp kjøpt oss bolig her etter et 14 år langt økonomisk mareritt, hadde vi flyttet. Men jeg tør ikke pga den økonomiske tryggheten jeg har på jobb nå. Så jeg må bare stå i alt. 

Jeg prøver så godt jeg kan å jobbe med meg selv og ignorere følelser, men det er ikke lett når det kommer stadig påfyll av ting som skjer. Jeg er i en særdeles tung periode som har blitt stadig tyngre, og det er derfor og pga alle belastningene privat med alvorlig sykdom og alt som skjer på jobb jeg er sykemeldt også. 

Så jeg håper ikke noen reagerer negativt på meg og at jeg skriver her inne en periode nå så lenge det hjeper meg - de kan heller la være å lese og svare, for jeg trenger ikke flere belastninger. Her inne kan den som orker og vil lese, støtte og korrigere meg gjøre det - så slipper jeg å være en belastning for noen i rl. 

Endret 9. november av Emoji

[emilie321]

Emoji skrev (52 minutter siden):

Jeg er og har blitt bokstavelig talt det femte hjulet på vogna på jobb. Og det er fordi jeg har vært gradert sykemeldt en stund. 

Vi er en liten gruppe på nettopp 5 stk. Det er to par som jobber sammen, og en singel, hvor jeg er den single. Dette er selvvalgt. Jeg trives best med å jobbe alene, de andre kan også det om de vil men de ønsker å jobbe sammen - ikke noe problem for meg at de jobber sammen. 

Jeg har vært delvis sykemeldt i snart to mnd. I løpet av denne tiden har ting endret seg mellom meg og en annen (X) som følge av det. 

Før var jeg og X de som var stabile på jobb, vi var liksom aldri borte. Jeg har hatt max 6 sykedager i året (pga migrene) og hun 2. I sommer sa vi t o m tl hverandre at vi var mer sammen med hverandre enn med våre menn, og sa på spøk at vi skulle bytte ut mennene våre med hverandre - for det var liksom vi som var på jobb, de andre har vært mye sykemeldte og borte. Jeg har t o m hjulpet henne ved å gå sammen med henne og latt vikaren ta min jobb for at hun skal slippe å ha med seg vikar flere ganger. Men dette blir det slutt på nå. 

Hun har også baktalt de sykemeldte mange ganger «de er nå aldri på jobb», men som jeg kkke har respondert på til henne, for jeg vet at alle kan bli syke, også vi. Men nå er det sikkert jeg som blir baksnakket og omtalt som ustabil. Og siden det ikke vises på meg at jeg er syk har hun sikkert tanker om at jeg overdriver også, for det er sånn hun er. Og jeg for min del har begynt å trekke meg tilbake.. 

Nå som jeg også har vært mye borte, har hun snudd. Jeg opplever dette som umodent og som på en barneskole. Men det er jo sårt for meg, jeg reagerer på det, så jeg er jo med på det selv (inni meg, jeg sier ikke noe). Jeg blir liksom tilsidesatt og avvist (og dette, særlig avvising, er kjempevondt for meg, så vondt at det gjør meg trist og depressiv - kan ikke noe for det). Men jeg sier til meg selv at jeg ikke skal bry meg om det, selv om jeg opplever det samme som jeg gjorde på barn/ungd skolen og som satte dype spor i meg. Jeg jobber hardt for å ignorere og stå i det. Men pga alt som skjer så kjenner jeg at en depresjon  kommer stadig nærmere. 

Et eks på det hun gjør er å være avvisende mot meg. Viser partneren snapper og bilder og snakker med partneren som om jeg kkke var tilstede. Sånn gjorde hun ikke før, jeg bke inkludert. 

I går sendte jeg også en fin hilsen i jobb-chatten vår der det andre paret (som også er sykm) responderte, mens X og partneren gjorde det ikke - noe de ville giort før. Da partneren til X sendte en snap i snap-gruppa vår i går der hun drikker alkohol responderte X med «god helg til deg også 🥰». Og før dette har X omtalt partneren sin som alkoholiker mange ganger..

Jeg har fått beskjed av legen om at jeg må «tømme meg» når det er noe som trykker. Og ting som skjer på jobb trykker veldig. Og det er på jobb jeg lever mitt liv. Jeg har ingentkng annet å gå til her jeg bor, og vi har heller ingen familie og venner her. Hadde vi ikke nettopp kjøpt oss bolig her etter et 14 år langt økonomisk mareritt, hadde vi flyttet. Men jeg tør ikke pga den økonomiske tryggheten jeg har på jobb nå. Så jeg må bare stå i alt. 

Jeg prøver så godt jeg kan å jobbe med meg selv og ignorere følelser, men det er ikke lett når det kommer stadig påfyll av ting som skjer. Jeg er i en særdeles tung periode som har blitt stadig tyngre, og det er derfor og pga alle belastningene privat med alvorlig sykdom og alt som skjer på jobb jeg er sykemeldt også. 

Så jeg håper ikke noen reagerer negativt på meg og at jeg skriver her inne en periode nå så lenge det hjeper meg - de kan heller la være å lese og svare, for jeg trenger ikke flere belastninger. Her inne kan den som orker og vil lese, støtte og korrigere meg gjøre det - så slipper jeg å være en belastning for noen i rl. 

Det er vondt å føle seg som en belastning.  Uansett om en er det eller ikke, så er jo følelsene der. Synes det er leit at du har det slik på jobb. Det hjelper jo ikke akkurat på humøret. Synes du skal skrive her hvis det hjelper deg.  

 

[Nicklusheletida]

Jeg synes du skal fortsette med å ignorere. Du kan ikke styre andres tanker. Noen ganger tenker vi slik og noen ganger sånn, både om den ene og den andre.  Alt etter humør og dagsform. Er det så farlig ?  Det viktigste er vel at du har god samvittighet ? 

Jeg synes overskriften passer bra her, men jeg synes du skal passe deg for ikke å bli en del av det. Les innlegget ditt igjen på en god dag, så ser du kanskje at dette også blir litt barneskoleaktig? 

Mitt svar er ikke vondt ment. Jeg mener bare at du må slutte å tenke så mye på hva andre tenker. Du får ikke gjort noe mer enn å oppføre deg greit mot kollegaer og å passe på at du selv er en som ikke bidrar til baksnakking. Er dette en typisk kvinnearbeidsplass ? 

[AnonymBruker]

Nicklusheletida skrev (10 minutter siden):

Jeg synes overskriften passer bra her, men jeg synes du skal passe deg for ikke å bli en del av det. Les innlegget ditt igjen på en god dag, så ser du kanskje at dette også blir litt barneskoleaktig? 

Det tenkte jeg også. 

Anonymkode: 95ad4...fce

[motiva2]

Det er sikkert ikke noen som har noe imot at du skriver her, men kanskje du burde opprette en dagbok? Du er jo glad i å skrive og da slipper du å lure på om du har skrevet for mye eller for gjenkjennelig mtp arbeidsplassen. Det vil jo også begrense hvem som kan kommentere. Bare et forslag,  du skriver selvfølgelig hvor du vil :-)