Der ordene forsvinner

[AnonymBruker]

Jeg kan telle dem på to hender. Hver av dem har satt spor i meg på en måte jeg aldri helt har forstått fullt ut. Naken i øyeblikket, sårbar til det innerste, vendt inn og ut, gransket med intensitet. De har hatt mange hele tiden, mens jeg har hatt dem, én etter én.

Disse vanskelige stundene har etterlatt et ekko av ubetydelighet og ensomhet. Mine mest intime øyeblikk er lagret i et digitalt arkiv, en bortgjemt mappe i systemet, beskrevet med sterile ord i nuller og ett-tall. Glemt så snart jeg forlot rommet.

Selv når jeg lever intenst i nåtiden, føles tomheten og den uutholdelige forgjengeligheten like nær. Ønsket om å etterlate meg noe som betyr noe er påtrengende, å sette spor, være betydningsfull for noen, bare en eneste.

Anonymkode: b3252...d10