Snakke om det som er vanskelig

[AnonymBruker]

Er oppriktig nysgjerrig: Hvorfor er det ofte så vondt å snakke om det som er vanskelig, vonde følelser og det som er sårbart? Får nærmest fysisk vondt av det, blir stressa og blir mer nedstemt enn jeg var i utgangspunktet når jeg har åpnet meg litt i feks terapi. Å snakke om det med nære (venner og familie) virker uoverkommelig. Unngår det for alt i verden, men nå er jeg komme til et punkt at depresjonen farger livet i så stor grad at noe må sies om det - på en eller annen måte. 

Anonymkode: 3ec1e...a71

[Adeie]

Jeg har aldri hatt problemer med å snakke om ting. 

Jeg har lett for å jobbe meg igjennom ting, eller la ting gå. 

Men jeg har aldri hatt behov for å snakke om det vanskelige som seksuelt misbruk som barn, neglesjering, vokse opp i narkohelvete, voldelige forhold osv. 

Har hatt terapi og der jobbet vi først og fremst med at jeg skulle finne min plass, få selvfølelse og selvtillit på plass. 

Så tror nok vi er like forskjellige der. Har aldri følt skam fordi jeg ble seksuelt misbrukt som barn. Alltid forstått det er pga en manns sykdom og ikke meg.

 

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (44 minutter siden):

Er oppriktig nysgjerrig: Hvorfor er det ofte så vondt å snakke om det som er vanskelig, vonde følelser og det som er sårbart? Får nærmest fysisk vondt av det, blir stressa og blir mer nedstemt enn jeg var i utgangspunktet når jeg har åpnet meg litt i feks terapi. Å snakke om det med nære (venner og familie) virker uoverkommelig. Unngår det for alt i verden, men nå er jeg komme til et punkt at depresjonen farger livet i så stor grad at noe må sies om det - på en eller annen måte. 

Anonymkode: 3ec1e...a71

Jeg kan relatere. Synes det å åpne seg gjør fryktelig vondt (og jeg har ikke opplevd noe traumatisk heller). Hvor ofte har du terapi-timer?

Anonymkode: 0a7c7...ab1