Bp2 og tilbakefall av depresjon

[motiva2]

Dere andre som har bp2; hvor lenge lar dere det går før dere reagerer på nye episoder av depresjon? 

Jeg har hatt bp2 i mange år, med hovedvekt på dype depresjoner. Når jeg er i normal fase,  så tenker jeg at det vil gå greit å håndtere eventuelt tilbakefall, fordi jeg har mye kunnskap og erfaring om lidelsen nå. Men når jeg blir deprimert,  så tenker jeg veldig annerledes og f.eks så kan ambivalensen lamme meg og hindre meg fra å ta grep om situasjonen. Jeg bagatelliserer det og tenker at det bare er noen dårlige dager og at jeg må tåle såpass osv. Men hvis jeg lar det gå for langt,  så er det kanskje vanskeligere å behandle.  Så jeg lurer litt på hvor lang tid dere andre lar det gå, før dere setter inn tiltak? Og hvor fort kan man egentlig gå fra normalnivå til alvorlig deprimert?

[ISW]

motiva2 skrev (4 timer siden):

Dere andre som har bp2; hvor lenge lar dere det går før dere reagerer på nye episoder av depresjon? 

Jeg har hatt bp2 i mange år, med hovedvekt på dype depresjoner. Når jeg er i normal fase,  så tenker jeg at det vil gå greit å håndtere eventuelt tilbakefall, fordi jeg har mye kunnskap og erfaring om lidelsen nå. Men når jeg blir deprimert,  så tenker jeg veldig annerledes og f.eks så kan ambivalensen lamme meg og hindre meg fra å ta grep om situasjonen. Jeg bagatelliserer det og tenker at det bare er noen dårlige dager og at jeg må tåle såpass osv. Men hvis jeg lar det gå for langt,  så er det kanskje vanskeligere å behandle.  Så jeg lurer litt på hvor lang tid dere andre lar det gå, før dere setter inn tiltak? Og hvor fort kan man egentlig gå fra normalnivå til alvorlig deprimert?

Jeg tror at nettopp dette viser viktigheten av psykoedukasjon ved bipolar lidelse, sånn at man har en tiltaksplan og tar tak i depresjonen før det går "for langt". Jeg tenker at ved bipolar lidelse så er enhver endring i stemningsleiet som ikke kan forklares, et mulig varseltegn som bør tas tak i. 

At man i friske perioder tenker annerledes er jo ganske normalt. Jeg tenker f.eks. når jeg ikke har angst at jeg ikke skjønner hva jeg er redd for. Hvis jeg får angst, så ser jeg helt annerledes på ting og kan nesten "miste hodet" litt til tider. 

Det er nok individuelt hvor fort man kan gå fra normal til alvorlig deprimert. For noen, og noen ganger, kan det skje gradvis over uker og måneder. For andre kan det skje på dagen, nærmest akkurat som at lyset slås av.

[motiva2]

ISW skrev (1 minutt siden):

Jeg tror at nettopp dette viser viktigheten av psykoedukasjon ved bipolar lidelse, sånn at man har en tiltaksplan og tar tak i depresjonen før det går "for langt". Jeg tenker at ved bipolar lidelse så er enhver endring i stemningsleiet som ikke kan forklares, et mulig varseltegn som bør tas tak i. 

At man i friske perioder tenker annerledes er jo ganske normalt. Jeg tenker f.eks. når jeg ikke har angst at jeg ikke skjønner hva jeg er redd for. Hvis jeg får angst, så ser jeg helt annerledes på ting og kan nesten "miste hodet" litt til tider. 

Det er nok individuelt hvor fort man kan gå fra normal til alvorlig deprimert. For noen, og noen ganger, kan det skje gradvis over uker og måneder. For andre kan det skje på dagen, nærmest akkurat som at lyset slås av.

Takk for svar! Jeg tenker jo også at endringer i stemningsleiet som ikke kan forklares bør tas tak i, men det er så lett å finne forklaringer når man leter etter det. Og når jeg har vært i fin form i flere måneder, så føles det som krisemaksimering å reagere på "noen dårlige dager". Samtidig har jeg blitt veldig dårlig på kort tid før, så jeg vil ikke være uansvarlig heller. Synes det er en veldig vanskelig vurdering, selv om jeg har levd med dette i mange år.

[ISW]

motiva2 skrev (3 minutter siden):

Takk for svar! Jeg tenker jo også at endringer i stemningsleiet som ikke kan forklares bør tas tak i, men det er så lett å finne forklaringer når man leter etter det. Og når jeg har vært i fin form i flere måneder, så føles det som krisemaksimering å reagere på "noen dårlige dager". Samtidig har jeg blitt veldig dårlig på kort tid før, så jeg vil ikke være uansvarlig heller. Synes det er en veldig vanskelig vurdering, selv om jeg har levd med dette i mange år.

Ja, det er jo litt interessant, for ofte så "er man jo ikke deprimert" - men man finner bare ymse årsaker til at livet i realiteten er dritt  Jeg tror det gjelder veldig mange. Jeg tenker det er MYE bedre å være tidlig ute, ta en prat med legen din og "kvele" depresjonen i oppstarten heller enn at den skal gro fast for en lengre periode og kreve mye mer intensiv behandling og evt. også innleggelse. Ikke minst er det utrolig mye mindre vondt for deg, for du skal ikke trenge å gå med en ubehandlet depresjon over tid ❤️ 

[motiva2]

ISW skrev (2 minutter siden):

Ja, det er jo litt interessant, for ofte så "er man jo ikke deprimert" - men man finner bare ymse årsaker til at livet i realiteten er dritt  Jeg tror det gjelder veldig mange. Jeg tenker det er MYE bedre å være tidlig ute, ta en prat med legen din og "kvele" depresjonen i oppstarten heller enn at den skal gro fast for en lengre periode og kreve mye mer intensiv behandling og evt. også innleggelse. Ikke minst er det utrolig mye mindre vondt for deg, for du skal ikke trenge å gå med en ubehandlet depresjon over tid ❤️ 

Tusen takk,  du har helt rett!!

[ISW]

motiva2 skrev (6 minutter siden):

Tusen takk,  du har helt rett!!

Masse god bedring

[motiva2]

ISW skrev (15 minutter siden):

Masse god bedring

Takk for det!!