Person med krevende væremåte, hvordan jobbe med seg selv?

[AnonymBruker]

Det er en person hvis væremåte både jeg og en del andre sliter med. Denne personen har det veldig vanskelig med seg selv. I utgangspunktet er hen en type med ganske dårlig impulskontroll som tar mye plass. Så har psykdommen hens forverret seg en del, og hen snakker om det HELE tiden. Klarer man å avlede eller komme igjennom med budskap om ikke å snakke om det holder det i kanskje 20 sek. før det er på igjen. Snakker om fysiske plager hen har, frykten for hva det er, frykt for å være aleine, alt hen ikke klarer, gråter også noen ganger helt åpenlyst, kroppsspråk som er tydelig preget selv når hen en stakket stund klarer å fokusere på noe annet. Dette er på et lavterskeltilbud med en dyptliggende filosofi om at man ikke skal gi opp eller utestenge personer med mindre de utgjør en uttalt trussel for arbeidsmiljøet. Min ærlige mening er at dette er en trussel for det psykososiale arbeidsmiljøet, det er flere som strever med å komme og det blir sagt lite hyggelige ting bak denne personens rygg. De ansatte sier "de prøver" å ta tak i det, men det har de gjort i sikkert to år nå uten at det ser ut til å hjelpe. Jeg har begynt å grue meg til å gå dit, men av ymse grunner må jeg. Hen har fått beskjed om ikke å komme hvis hen er i dårlig form, men hen ser ikke ut til å ha vurderingsevnen på plass. Og når hen likevel kommer, er det ingen som tar tak i det. Når man da tar det opp, får man den stadige leksa om at "vi prøver, dette er en vanskelig situasjon" osv. Selvfølgelig er det det, jeg skjønner de ansatte kommer i en lei skvis - i og med at personen neppe blir bedre om hen må gå rundt hjemme. Men skal det gå på bekostning av et større fellesskap der mange er sårbare? (føler meg en smule kynisk når jeg sier det...)

Jeg vet at man ikke kan forandre andre, og det er noe med denne personen som trigger noe ekstra hos meg. Ergo ser jeg at jeg må jobbe med meg selv. Jeg sliter også med ganske mye indre uro.  Ikke angst, men generelt mange tanker som fyker rundt i full fart og krangler om for lite plass.. Forskjellen er bare at denne personen sier ALT høyt. Dermed blir det dobbelt slitsomt. Så hvordan kan jeg jobbe med meg selv så jeg kan takle dette bedre? Jeg kjenner tidvis jeg får lyst til å filleriste denne personen, si at hen må se til å ta mer ansvar for å komme videre - ikke forvente at alle andre skal fikse hen. Uten å gjøre noe som helst virker det som. At det faktisk er krevende å bli bedre, at den smerten det medfører er noe man må akseptere. Virker som hen rett og slett har kjørt seg bom fast, og det er selvsagt vondt å se på. Jeg unner tross alt ingen å ha det så dårlig. Samtidig er jeg virkelig blitt ganske redd for å miste selvbeherskelsen skikkelig, eller enda verre bli sånn selv... Egentlig vil jeg være respektfull, empatisk og støttende. Nå er disse verdiene satt så ettertrykkelig på strekk, for det er tomt snart. Jeg kjenner det trekker mer energi enn det burde, så hva kan jeg gjøre med meg selv for å håndtere dette? Det er ikke en løsning å la være og gå på dette stedet.   

Anonymkode: 0863d...713