Person med krevende væremåte, hvordan jobbe med seg selv?

[AnonymBruker]

Det er en person hvis væremåte både jeg og en del andre sliter med. Denne personen har det veldig vanskelig med seg selv. I utgangspunktet er hen en type med ganske dårlig impulskontroll som tar mye plass. Så har psykdommen hens forverret seg en del, og hen snakker om det HELE tiden. Klarer man å avlede eller komme igjennom med budskap om ikke å snakke om det holder det i kanskje 20 sek. før det er på igjen. Snakker om fysiske plager hen har, frykten for hva det er, frykt for å være aleine, alt hen ikke klarer, gråter også noen ganger helt åpenlyst, kroppsspråk som er tydelig preget selv når hen en stakket stund klarer å fokusere på noe annet. Dette er på et lavterskeltilbud med en dyptliggende filosofi om at man ikke skal gi opp eller utestenge personer med mindre de utgjør en uttalt trussel for arbeidsmiljøet. Min ærlige mening er at dette er en trussel for det psykososiale arbeidsmiljøet, det er flere som strever med å komme og det blir sagt lite hyggelige ting bak denne personens rygg. De ansatte sier "de prøver" å ta tak i det, men det har de gjort i sikkert to år nå uten at det ser ut til å hjelpe. Jeg har begynt å grue meg til å gå dit, men av ymse grunner må jeg. Hen har fått beskjed om ikke å komme hvis hen er i dårlig form, men hen ser ikke ut til å ha vurderingsevnen på plass. Og når hen likevel kommer, er det ingen som tar tak i det. Når man da tar det opp, får man den stadige leksa om at "vi prøver, dette er en vanskelig situasjon" osv. Selvfølgelig er det det, jeg skjønner de ansatte kommer i en lei skvis - i og med at personen neppe blir bedre om hen må gå rundt hjemme. Men skal det gå på bekostning av et større fellesskap der mange er sårbare? (føler meg en smule kynisk når jeg sier det...)

Jeg vet at man ikke kan forandre andre, og det er noe med denne personen som trigger noe ekstra hos meg. Ergo ser jeg at jeg må jobbe med meg selv. Jeg sliter også med ganske mye indre uro.  Ikke angst, men generelt mange tanker som fyker rundt i full fart og krangler om for lite plass.. Forskjellen er bare at denne personen sier ALT høyt. Dermed blir det dobbelt slitsomt. Så hvordan kan jeg jobbe med meg selv så jeg kan takle dette bedre? Jeg kjenner tidvis jeg får lyst til å filleriste denne personen, si at hen må se til å ta mer ansvar for å komme videre - ikke forvente at alle andre skal fikse hen. Uten å gjøre noe som helst virker det som. At det faktisk er krevende å bli bedre, at den smerten det medfører er noe man må akseptere. Virker som hen rett og slett har kjørt seg bom fast, og det er selvsagt vondt å se på. Jeg unner tross alt ingen å ha det så dårlig. Samtidig er jeg virkelig blitt ganske redd for å miste selvbeherskelsen skikkelig, eller enda verre bli sånn selv... Egentlig vil jeg være respektfull, empatisk og støttende. Nå er disse verdiene satt så ettertrykkelig på strekk, for det er tomt snart. Jeg kjenner det trekker mer energi enn det burde, så hva kan jeg gjøre med meg selv for å håndtere dette? Det er ikke en løsning å la være og gå på dette stedet.   

Anonymkode: 0863d...713

[psykedeliker]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Egentlig vil jeg være respektfull, empatisk og støttende.

Reflektér over dine egne verdier og hvordan du manifesterer dem.

Er det respektfullt å skjerme Den Andre for legitim kritikk? Må empati automatisk medføre sympati ovenfor mennesker som handler mot bedre vitende? Er man virkelig støttende når man lar være å stille krav til Den Andre?

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Det er ikke en løsning å la være og gå på dette stedet.   

Hvorfor ikke, og hva sier legen din om det?

[AnonymBruker]

psykedeliker skrev (3 timer siden):

Reflektér over dine egne verdier og hvordan du manifesterer dem.

Er det respektfullt å skjerme Den Andre for legitim kritikk? Må empati automatisk medføre sympati ovenfor mennesker som handler mot bedre vitende? Er man virkelig støttende når man lar være å stille krav til Den Andre?

Hvorfor ikke, og hva sier legen din om det?

Det handler ikke om den helsemessige siden at det ikke er et alternativ å slutte og dra dit. Det er av praktiske årsaker jeg må dit. Jeg synes du ellers har noen gode poenger. Er bare lite lysten på å lage baluba. Men dette er en vinkling å nevne for de som jobber der. 

Anonymkode: 0863d...713

[psykedeliker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Er bare lite lysten på å lage baluba.

Å kreve sin rett er noe helt annet enn å "lage baluba". Dessuten er det et helsemessig anliggende hvis dette er et sted du må oppsøke av praktiske grunner, fordi det da handler om din mulighet til å fungere normalt i hverdagen.

[Eva Sofie]

Det du beskriver, er trolig ikke lett å stå i for de ansatte som jobber der til daglig. Men å la én persons adferd gå utover flere (og dermed gruppens totale tilbud og forringelse av utbytte), er heller ikke riktig når det strekker seg over tid. Jeg ville tenke det var urimelig å ha som en "husordensregel", uansett hvor tolerant man skulle være...

 

Personellet som drifter den daglige aktiviteten, er kanskje ikke i stand til å gjøre noe, men det er beklagelig om de ikke har videreformidlet situasjonen som har oppstått til leder av tilbudet. Jeg synes du bør be om en samtale/møte med leder og forklare situasjonen. Det handler ikke om å ikke ønske å gi en person noe tilbud, men å ivareta alle. Det gjøres ikke p.t. når en person tar så stor plass. Mulig at vedkommende kan ha behov for en annen oppfølgning eller annet tilbud, men det ligger ikke på ditt bord.

[frosken]

psykedeliker skrev (3 timer siden):

Å kreve sin rett er noe helt annet enn å "lage baluba". Dessuten er det et helsemessig anliggende hvis dette er et sted du må oppsøke av praktiske grunner, fordi det da handler om din mulighet til å fungere normalt i hverdagen.

Hvorfor er den enes rett større enn den andres?

[frosken]

AnonymBruker skrev (På 27.11.2024 den 21.42):

Det er en person hvis væremåte både jeg og en del andre sliter med. Denne personen har det veldig vanskelig med seg selv. I utgangspunktet er hen en type med ganske dårlig impulskontroll som tar mye plass. Så har psykdommen hens forverret seg en del, og hen snakker om det HELE tiden. Klarer man å avlede eller komme igjennom med budskap om ikke å snakke om det holder det i kanskje 20 sek. før det er på igjen. Snakker om fysiske plager hen har, frykten for hva det er, frykt for å være aleine, alt hen ikke klarer, gråter også noen ganger helt åpenlyst, kroppsspråk som er tydelig preget selv når hen en stakket stund klarer å fokusere på noe annet. Dette er på et lavterskeltilbud med en dyptliggende filosofi om at man ikke skal gi opp eller utestenge personer med mindre de utgjør en uttalt trussel for arbeidsmiljøet. Min ærlige mening er at dette er en trussel for det psykososiale arbeidsmiljøet, det er flere som strever med å komme og det blir sagt lite hyggelige ting bak denne personens rygg. De ansatte sier "de prøver" å ta tak i det, men det har de gjort i sikkert to år nå uten at det ser ut til å hjelpe. Jeg har begynt å grue meg til å gå dit, men av ymse grunner må jeg. Hen har fått beskjed om ikke å komme hvis hen er i dårlig form, men hen ser ikke ut til å ha vurderingsevnen på plass. Og når hen likevel kommer, er det ingen som tar tak i det. Når man da tar det opp, får man den stadige leksa om at "vi prøver, dette er en vanskelig situasjon" osv. Selvfølgelig er det det, jeg skjønner de ansatte kommer i en lei skvis - i og med at personen neppe blir bedre om hen må gå rundt hjemme. Men skal det gå på bekostning av et større fellesskap der mange er sårbare? (føler meg en smule kynisk når jeg sier det...)

Jeg vet at man ikke kan forandre andre, og det er noe med denne personen som trigger noe ekstra hos meg. Ergo ser jeg at jeg må jobbe med meg selv. Jeg sliter også med ganske mye indre uro.  Ikke angst, men generelt mange tanker som fyker rundt i full fart og krangler om for lite plass.. Forskjellen er bare at denne personen sier ALT høyt. Dermed blir det dobbelt slitsomt. Så hvordan kan jeg jobbe med meg selv så jeg kan takle dette bedre? Jeg kjenner tidvis jeg får lyst til å filleriste denne personen, si at hen må se til å ta mer ansvar for å komme videre - ikke forvente at alle andre skal fikse hen. Uten å gjøre noe som helst virker det som. At det faktisk er krevende å bli bedre, at den smerten det medfører er noe man må akseptere. Virker som hen rett og slett har kjørt seg bom fast, og det er selvsagt vondt å se på. Jeg unner tross alt ingen å ha det så dårlig. Samtidig er jeg virkelig blitt ganske redd for å miste selvbeherskelsen skikkelig, eller enda verre bli sånn selv... Egentlig vil jeg være respektfull, empatisk og støttende. Nå er disse verdiene satt så ettertrykkelig på strekk, for det er tomt snart. Jeg kjenner det trekker mer energi enn det burde, så hva kan jeg gjøre med meg selv for å håndtere dette? Det er ikke en løsning å la være og gå på dette stedet.   

Anonymkode: 0863d...713

Er det umulig at du kan få til å oppholde deg mesteparten av tiden i et annet rom enn denne personen? Og er du sikker på at han snakker "HELE" tiden, eller har du fått litt "oppheng" og legger merke til alt vedkommende gjør?

[psykedeliker]

frosken skrev (4 timer siden):

Hvorfor er den enes rett større enn den andres?

Godt spørsmål. Vi trenger en grundigere avklaring av de faktiske forhold for å avklare hvorvidt problemstillingen tilhører den juridiske eller helsefaglige sfære. Men det saksforholdet er uansett noe helt annet enn å "lage baluba".

[AnonymBruker]

Ja, jeg har helt sikkert fått litt hang jo på det. Derfor spørsmål om hvordan jeg kan jobbe med meg selv. Å forandre andre er ikke mulig i særlig grad. Ergo må jeg forandre meg selv. Og jo, denne personen snakker mye og hele tida. Hadde jeg ikke visst det, ville jeg heller ikke sagt det. Er ikke bare meg som strever med dette. Det er blitt en snakkis, og det i seg selv er lite hyggelig. 

Anonymkode: 0863d...713

[Eva Sofie]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

Er ikke bare meg som strever med dette. Det er blitt en snakkis, og det i seg selv er lite hyggelig. 

Anonymkode: 0863d...713

Ja, @frosken har et godt poeng. Jo mer fokusert vi er på/i en sak, jo mer legger vi merke til det. Om det er irriterende trekk ved en person, har vi valg om å fokusere på trekkene som irriterer oss eller se om personen har andre egenskaper. Alene eller sammen med andre personer. Det er ikke alltid enkelt.

[nachnoo]

Her ville jeg slått neven i bordet og høyt og tydelig sagt HOLD KJEFT. Vi er drittlei din kontinuerlige sutring og klaging. Oppfør deg eller bli hjemme!