Ved hvilken helse var du da du ble avsluttet på DPS?

[AnonymBruker]

Sokk skrev (44 minutter siden):

Hvor og hvordan har du fått god og riktig hjelp? 

Psykomotorisk fysioterapeut og psykolog i rusbehandling. Det dps mente var generalisert angst og jeg kunne bare tenke meg fri, viste seg å være kompleks ptsd. Dps mente det ikke kunne være det fordi jeg ikke hadde mareritt. Jeg hadde ikke mareritt fordi jeg var så traumatisert at jeg sov så lite at jeg ikke hadde rem-søvn. Da det kom frem seksuelle overgrep i barndommen (som jeg hadde fortrengt), fant de ut at jeg ikke trengte behandling for dette fordi dette ikke hadde plaget meg. Nei, fordi jeg hadde fortrengt det! Ja, helt utrolig hele greia. Gidder ikke å lage sak av det, har det mye bedre nå. Men for en lekestue. 

Anonymkode: 2cc15...885

[Sokk]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Psykomotorisk fysioterapeut og psykolog i rusbehandling. Det dps mente var generalisert angst og jeg kunne bare tenke meg fri, viste seg å være kompleks ptsd. Dps mente det ikke kunne være det fordi jeg ikke hadde mareritt. Jeg hadde ikke mareritt fordi jeg var så traumatisert at jeg sov så lite at jeg ikke hadde rem-søvn. Da det kom frem seksuelle overgrep i barndommen (som jeg hadde fortrengt), fant de ut at jeg ikke trengte behandling for dette fordi dette ikke hadde plaget meg. Nei, fordi jeg hadde fortrengt det! Ja, helt utrolig hele greia. Gidder ikke å lage sak av det, har det mye bedre nå. Men for en lekestue. 

Anonymkode: 2cc15...885

Takk for svar. Så bra at du fant riktig hjelp til slutt. Jeg har ikke rusproblemer eller barndomstraumer, så jeg kan ikke «kopiere» din oppskrift. Jeg lurer på om løsningen for meg ikke ligger i psykiatrien. Jeg bare vet ikke hvor løsningen ligger. Har tidligere hatt et mislykket forløp hos psykolog på DPS som brøt meg ned mer enn det bygget meg opp. 

[AnonymBruker]

Sokk skrev (14 minutter siden):

Takk for svar. Så bra at du fant riktig hjelp til slutt. Jeg har ikke rusproblemer eller barndomstraumer, så jeg kan ikke «kopiere» din oppskrift. Jeg lurer på om løsningen for meg ikke ligger i psykiatrien. Jeg bare vet ikke hvor løsningen ligger. Har tidligere hatt et mislykket forløp hos psykolog på DPS som brøt meg ned mer enn det bygget meg opp. 

Hvordan brøt det deg ned?

Anonymkode: 0affb...eac

[frosken]

Sokk skrev (1 time siden):

Takk for svar. Så bra at du fant riktig hjelp til slutt. Jeg har ikke rusproblemer eller barndomstraumer, så jeg kan ikke «kopiere» din oppskrift. Jeg lurer på om løsningen for meg ikke ligger i psykiatrien. Jeg bare vet ikke hvor løsningen ligger. Har tidligere hatt et mislykket forløp hos psykolog på DPS som brøt meg ned mer enn det bygget meg opp. 

Hva med i første omgang forsøke å få litt mer støtte til hverdagslivet sammen med ungene dine? Jeg forestiller meg at dere kunne hatt glede av et nettverk hvor folk støtter hverandre gjensidig, - og hvor det kanskje også finnes noen felles arenaer. Det er en stund siden jeg har undersøkt slike muligheter, men noen  alternativer  kan være

MARTE nettverkssenter - Røde Kors

Home-Start - Frelsesarmeen  

Noen av frivillighetssentralene har også ok aktiviteter. 

Jeg ser for meg at det vil kunne avlaste deg å delta på en arena hvor ungene sysselsettes samtidig som voksne kan slappe litt av sammen. Eller få noen som kommer hjem til deg jevnlig en periode med tanke på å avlaste deg med det du måtte trenge. På den måten kan du slippe å måtte be foreldrene dine så ofte om hjelp, noe jeg har forstått er en belastning for deg å gjøre. 

Jeg mener ikke med dette at du ikke kan ha utbytte av mer behandling hvis du får tilbud om det, bare at du kanskje kan vinne en del med å legge bedre til rette på andre måter også:-)

 

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Sykt!

Anonymkode: 0affb...eac

Ja det var ikke bra. Ble avsluttet fordi jeg ikke hadde nok fremgang. Som at han skulle trylle? Virker som at selvtilliten hans ble svekket da pasienter ikke får rask nok fremgang. Mistet troa på psykolog. Men kommunen har Rå dyktige sykepleiere 

Anonymkode: e813a...886

[Sokk]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Hvordan brøt det deg ned?

Anonymkode: 0affb...eac

Jeg opplevde ikke at vi fikk den gode terapeutiske relasjonen som er viktigst for å oppnå effekt av terapien. Jeg følte meg veldig ofte avvist. Jeg følte ikke at hun var på mitt lag, f.eks så trodde hun ikke alltid på meg. Hun hjalp meg til å finne enda flere feil ved meg selv enn det jeg allerede tenkte på før jeg kom i behandling. I stedet for at fokuset var på at jeg hadde det vanskelig og trengte hjelp, så ble det liksom mer til at jeg var en fæl person som måtte endres. Jeg fikk mer mindreverdighetsfølelse, mer paranoia, mer utrygghet og en følelse av å ikke bli hørt og sett. Hvem er det som ikke er verdig støtte fra psykologen sin en gang liksom?! Jeg har en veldig selvkritisk indre dialog og nå har psykologen jeg gikk til blitt en del av den. Jeg lager liksom kritikk inni hodet mitt basert på det jeg tror hun ville sagt og ment. Hun var veldig Freud-aktig psykolog, så nå lager jeg liksom mine egne analyser i hodet om hvor fucka jeg er. Det er også min egen feil, fordi jeg har googlet og lest meg opp på veldig mye rart knyttet til psyken, som en besettelse. 

frosken skrev (10 timer siden):

Hva med i første omgang forsøke å få litt mer støtte til hverdagslivet sammen med ungene dine? Jeg forestiller meg at dere kunne hatt glede av et nettverk hvor folk støtter hverandre gjensidig, - og hvor det kanskje også finnes noen felles arenaer. Det er en stund siden jeg har undersøkt slike muligheter, men noen  alternativer  kan være

MARTE nettverkssenter - Røde Kors

Home-Start - Frelsesarmeen  

Noen av frivillighetssentralene har også ok aktiviteter. 

Jeg ser for meg at det vil kunne avlaste deg å delta på en arena hvor ungene sysselsettes samtidig som voksne kan slappe litt av sammen. Eller få noen som kommer hjem til deg jevnlig en periode med tanke på å avlaste deg med det du måtte trenge. På den måten kan du slippe å måtte be foreldrene dine så ofte om hjelp, noe jeg har forstått er en belastning for deg å gjøre. 

Jeg mener ikke med dette at du ikke kan ha utbytte av mer behandling hvis du får tilbud om det, bare at du kanskje kan vinne en del med å legge bedre til rette på andre måter også:-)

 

 

Takk for tips. Det jeg har uthevet er det jeg selv har sagt ville vært nyttig hjelp. Men jeg har fått inntrykk av (fra div instanser) at det fort blir alt eller ingenting, at jeg enten på klare alt selv, ellers så må jeg gi fra meg barna til barnefar (altså at de bor mindre hos meg). Jeg skulle jo helst hatt hjelp her hjemme 😊 Og jeg tror at man må ha en hverdag som er håndterbar, hvis man skal klare å nyttiggjøre seg ulike typer behandling.

Men nå skal jeg ikke kuppe tråden mer! Jeg er ikke TS. 

[frosken]

Sokk skrev (15 minutter siden):

Jeg opplevde ikke at vi fikk den gode terapeutiske relasjonen som er viktigst for å oppnå effekt av terapien. Jeg følte meg veldig ofte avvist. Jeg følte ikke at hun var på mitt lag, f.eks så trodde hun ikke alltid på meg. Hun hjalp meg til å finne enda flere feil ved meg selv enn det jeg allerede tenkte på før jeg kom i behandling. I stedet for at fokuset var på at jeg hadde det vanskelig og trengte hjelp, så ble det liksom mer til at jeg var en fæl person som måtte endres. Jeg fikk mer mindreverdighetsfølelse, mer paranoia, mer utrygghet og en følelse av å ikke bli hørt og sett. Hvem er det som ikke er verdig støtte fra psykologen sin en gang liksom?! Jeg har en veldig selvkritisk indre dialog og nå har psykologen jeg gikk til blitt en del av den. Jeg lager liksom kritikk inni hodet mitt basert på det jeg tror hun ville sagt og ment. Hun var veldig Freud-aktig psykolog, så nå lager jeg liksom mine egne analyser i hodet om hvor fucka jeg er. Det er også min egen feil, fordi jeg har googlet og lest meg opp på veldig mye rart knyttet til psyken, som en besettelse. 

Takk for tips. Det jeg har uthevet er det jeg selv har sagt ville vært nyttig hjelp. Men jeg har fått inntrykk av (fra div instanser) at det fort blir alt eller ingenting, at jeg enten på klare alt selv, ellers så må jeg gi fra meg barna til barnefar (altså at de bor mindre hos meg). Jeg skulle jo helst hatt hjelp her hjemme 😊 Og jeg tror at man må ha en hverdag som er håndterbar, hvis man skal klare å nyttiggjøre seg ulike typer behandling.

Men nå skal jeg ikke kuppe tråden mer! Jeg er ikke TS. 

Home start mener jeg tilsvarer det du har uthevet.

[AnonymBruker]

Sokk skrev (12 timer siden):

Takk for svar. Så bra at du fant riktig hjelp til slutt. Jeg har ikke rusproblemer eller barndomstraumer, så jeg kan ikke «kopiere» din oppskrift. Jeg lurer på om løsningen for meg ikke ligger i psykiatrien. Jeg bare vet ikke hvor løsningen ligger. Har tidligere hatt et mislykket forløp hos psykolog på DPS som brøt meg ned mer enn det bygget meg opp. 

Forstår ikke at du sier at du ikke har barndomstraumer. Beskrivelsen av hvordan moren din behandler deg og har behandlet deg er for meg en åpenbar årsak til hvordan du har det og tenker idag. Verdt å se litt nærmere på relasjonstraumer og behandling for dette? 

Anonymkode: 68069...089

[Sokk]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Forstår ikke at du sier at du ikke har barndomstraumer. Beskrivelsen av hvordan moren din behandler deg og har behandlet deg er for meg en åpenbar årsak til hvordan du har det og tenker idag. Verdt å se litt nærmere på relasjonstraumer og behandling for dette? 

Anonymkode: 68069...089

Ja, jeg har helt klart blitt formet av min oppvekst. Jeg har mamma sin kritiske stemme inni hodet også (bare at det er min stemme og mine tanker, men innholdet er det mamma ville sagt og ment). Men jeg har ikke Traumer fra barndommen, jeg tror jeg har hatt en ganske vanlig oppvekst. Jeg har også hatt en del erfaringer opp gjennom livet som har forsterket og forverret ting. Jeg tror det er totalen av alle erfaringer som har formet meg. Det inkluderer kritiske foreldre, Traumer (men jeg har ikke PTSD), mobbing, utestengelse, devaluering og diskriminering, og et langvarig kaldt forhold. 

Så du helt klart inne på noe. Jeg har et desperat behov for å bli akseptert av et annet menneske, å oppleve trygghet og varme. Jeg har fått et ganske kjipt verdensbilde og syn på meg selv. Veldig kjipt.

[AnonymBruker]

Sokk skrev (12 minutter siden):

Ja, jeg har helt klart blitt formet av min oppvekst. Jeg har mamma sin kritiske stemme inni hodet også (bare at det er min stemme og mine tanker, men innholdet er det mamma ville sagt og ment). Men jeg har ikke Traumer fra barndommen, jeg tror jeg har hatt en ganske vanlig oppvekst. Jeg har også hatt en del erfaringer opp gjennom livet som har forsterket og forverret ting. Jeg tror det er totalen av alle erfaringer som har formet meg. Det inkluderer kritiske foreldre, Traumer (men jeg har ikke PTSD), mobbing, utestengelse, devaluering og diskriminering, og et langvarig kaldt forhold. 

Så du helt klart inne på noe. Jeg har et desperat behov for å bli akseptert av et annet menneske, å oppleve trygghet og varme. Jeg har fått et ganske kjipt verdensbilde og syn på meg selv. Veldig kjipt.

Jeg bare kjenner meg så mye igjen i deg og jeg har komplekse traumer. Jeg vet ikke hva du har opplevd, men jeg hører at du ikke vil kalle det traumer. Uansett om det er innenfor ptsd diagnose eller ikke så tror jeg du bør få traumesensitiv behandling og ha fokus på følelser og kropp fremfor tanker. 

Anonymkode: 68069...089

[Sokk]

AnonymBruker skrev (38 minutter siden):

Jeg bare kjenner meg så mye igjen i deg og jeg har komplekse traumer. Jeg vet ikke hva du har opplevd, men jeg hører at du ikke vil kalle det traumer. Uansett om det er innenfor ptsd diagnose eller ikke så tror jeg du bør få traumesensitiv behandling og ha fokus på følelser og kropp fremfor tanker. 

Anonymkode: 68069...089

Takk for tips 😊

[stjernestøv]

følte meg optimistisk hver gang jeg sluttet og skulle nok klare det, det gikk ikke og havnet alltid tilbake der. Nå har jeg hatt fact siden 2014 og vet ikke når de har tenkt å avslutte men jeg vil ikke avslutte da, det er godt å ha noen der.