Viktigheten av medisiner

[Vendi]

Det virker som et faktum at det er medisiner som holder meg sammen og gjør meg til et helt menneske. Uten er jeg ikke meg selv, og jeg blir bare dårlig. Nå er det nok mange som det er sånn for, men jeg tar meg stadig i om dagen å tenke over at det også er sånn for meg. Litt trist, samtidig som det er bra. Trist fordi jeg i meg selv ikke klarer å være frisk uten. Bra fordi det finnes medisiner som kan hjelpe meg til å være det. 

Jeg har ofte prøvd å klare meg uten, men det går rett og slett ikke. Jeg har det generelt bra nå, men er litt trist akkurat nå når jeg tenker på det. Jeg blir lei meg, for innser at det må være noe galt med meg, og det er ingen hyggelig tanke. Det er litt vanskelig å akseptere at jeg har en sykdom som krever medisiner for å holdes i sjakk. Jeg kan også irritere meg over det, fordi det betyr at jeg mest sannsynlig må bruke disse medisinene resten av livet for å fungere normalt. Men men, sånn er det bare. Håper jeg har forstått det nå. Jeg har kapitulert. 

Det eneste nå er at jeg er litt redd for at jeg på et tidspunkt etterhvert vil miste denne innsikten igjen. Hva gjør jeg da? Antakelig vil jeg ikke engang være klar over det.. 

[Emoji]

Veldig viktig og innsiktsrik erkjennelse som på sikt vil hjelpe deg ❤️ 

Det du kan gjøre er å hente frem innlegget ditt om du mister denne innsikten 🥰

Husk at mange har en sykdom de må leve med resten av livet, og at det beste man kan gjøre for seg selv er å akseptere at det er slik (selv om det også er urettferdig) samt ta i mot den behandlingen/hjelpen man kan få for å holde sykdommen i sjakk og gjøre det beste ut av livet med den sykdommen man har. Det er ikke lett, men.. alternativet er jo verre?

[Vendi]

Emoji skrev (4 minutter siden):

Veldig viktig og innsiktsrik erkjennelse som på sikt vil hjelpe deg ❤️ 

Det du kan gjøre er å hente frem innlegget ditt om du mister denne innsikten 🥰

Husk at mange har en sykdom de må leve med resten av livet, og at det beste man kan gjøre for seg selv er å akseptere at det er slik (selv om det også er urettferdig) samt ta i mot den behandlingen/hjelpen man kan få for å holde sykdommen i sjakk og gjøre det beste ut av livet med den sykdommen man har. Det er ikke lett, men.. alternativet er jo verre?

Tusen takk, kloke, snille du 😘❤️ Jeg gråter nå, men vet det går over. Erkjennelsen er så vond, på en måte. Men i alle fall bra at jeg fremdeles klarer å kjenne på følelser, selv om jeg tar medisiner. 

Endret 6. desember av Vendi

[Emoji]

Vendi skrev (6 minutter siden):

Tusen takk, kloke, snille du 😘❤️ Jeg gråter nå, men vet det går over. Erkjennelsen er så vond, på en måte. Men i alle fall bra at jeg fremdeles klarer å kjenne på følelser, selv om jeg tar medisiner. 

Ja, en erkjennelse av denne sorten er et stort og smertefullt skritt å ta  ❤️

[nachnoo]

Du er i godt selskap: Det er ca 500.000 som bruker kolesterolsenkende, ca 400.000 bruker astmamedisin, ca 350.000 bruker diabetesmedisin - alle disse faste brukere. Ca 500,000 bruker antidepressiva i perioder, og mange av disse burde brukt det fast.

[Adeie]

Har IQn til å skjønne det, men håpet om at det går uten antipsykotika nå som jeg lever livet slik at jeg ikke blir syk. Prøver en siste gang uten antipsykotika og lamictal. Kun efexor og alimemazin og valium når kroppen vil opp.

[Everybody]

nachnoo skrev (48 minutter siden):

Du er i godt selskap: Det er ca 500.000 som bruker kolesterolsenkende, ca 400.000 bruker astmamedisin, ca 350.000 bruker diabetesmedisin - alle disse faste brukere. Ca 500,000 bruker antidepressiva i perioder, og mange av disse burde brukt det fast.

Bare i Norge?

[nachnoo]

Everybody skrev (1 time siden):

Bare i Norge?

Ja, i Norge. 

[Osten]

Jeg skjønner ikke at det skal være så trist å vite at man etter all sannsynlighet må bruke medisiner resten av livet. Det er da flott, helt fantastisk, at det finnes noe som hjelper akkurat vår kropp, vårt sinn! 
I sommer var jeg i bryllup, danset med min søster, da hvisket hun i øret på meg: «dette kunne jeg ikke gjort uten Cipralex, jeg vil aldri, aldri slutte med det»
Jeg elsket, akkurat da, at det var noen som hadde jobbet og forsket intenst for at søsteren min skulle få et lettere liv💃💃

Endret 6. desember av Osten

[Osten]

Vendi skrev (2 timer siden):

Det virker som et faktum at det er medisiner som holder meg sammen og gjør meg til et helt menneske. Uten er jeg ikke meg selv, og jeg blir bare dårlig. Nå er det nok mange som det er sånn for, men jeg tar meg stadig i om dagen å tenke over at det også er sånn for meg. Litt trist, samtidig som det er bra. Trist fordi jeg i meg selv ikke klarer å være frisk uten. Bra fordi det finnes medisiner som kan hjelpe meg til å være det. 

Jeg har ofte prøvd å klare meg uten, men det går rett og slett ikke. Jeg har det generelt bra nå, men er litt trist akkurat nå når jeg tenker på det. Jeg blir lei meg, for innser at det må være noe galt med meg, og det er ingen hyggelig tanke. Det er litt vanskelig å akseptere at jeg har en sykdom som krever medisiner for å holdes i sjakk. Jeg kan også irritere meg over det, fordi det betyr at jeg mest sannsynlig må bruke disse medisinene resten av livet for å fungere normalt. Men men, sånn er det bare. Håper jeg har forstått det nå. Jeg har kapitulert. 

Det eneste nå er at jeg er litt redd for at jeg på et tidspunkt etterhvert vil miste denne innsikten igjen. Hva gjør jeg da? Antakelig vil jeg ikke engang være klar over det.. 

Du kan printe ut dette innlegget og henge opp et sted der du vet du må se det hver dag

[AnonymBruker]

nachnoo skrev (2 timer siden):

Du er i godt selskap: Det er ca 500.000 som bruker kolesterolsenkende, ca 400.000 bruker astmamedisin, ca 350.000 bruker diabetesmedisin - alle disse faste brukere. Ca 500,000 bruker antidepressiva i perioder, og mange av disse burde brukt det fast.

Gøy med tall! Vet vi hvor mange som bruker litium i Norge? 

Anonymkode: ca126...d77

[AnonymBruker]

Vendi skrev (3 timer siden):

Det virker som et faktum at det er medisiner som holder meg sammen og gjør meg til et helt menneske. Uten er jeg ikke meg selv, og jeg blir bare dårlig. Nå er det nok mange som det er sånn for, men jeg tar meg stadig i om dagen å tenke over at det også er sånn for meg. Litt trist, samtidig som det er bra. Trist fordi jeg i meg selv ikke klarer å være frisk uten. Bra fordi det finnes medisiner som kan hjelpe meg til å være det. 

Jeg har ofte prøvd å klare meg uten, men det går rett og slett ikke. Jeg har det generelt bra nå, men er litt trist akkurat nå når jeg tenker på det. Jeg blir lei meg, for innser at det må være noe galt med meg, og det er ingen hyggelig tanke. Det er litt vanskelig å akseptere at jeg har en sykdom som krever medisiner for å holdes i sjakk. Jeg kan også irritere meg over det, fordi det betyr at jeg mest sannsynlig må bruke disse medisinene resten av livet for å fungere normalt. Men men, sånn er det bare. Håper jeg har forstått det nå. Jeg har kapitulert. 

Det eneste nå er at jeg er litt redd for at jeg på et tidspunkt etterhvert vil miste denne innsikten igjen. Hva gjør jeg da? Antakelig vil jeg ikke engang være klar over det.. 

Kan jeg spørre hvilke medisiner du tar?

Anonymkode: 55d52...f10

[Vendi]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Kan jeg spørre hvilke medisiner du tar?

Anonymkode: 55d52...f10

Litium, Lamictal, og Xeplion. Etterhvert er meningen at jeg skal gå over fra Xeplion til Trevicta. (Begge er injeksjonsmedisiner).

Og så tar jeg noe for den fysiske helsa. 

[ISW]

Jeg forstår tankene dine veldig godt. Jeg bruker selv ganske mye medisiner som du vet og fra tid til annen synes jeg det er irriterende. Særlig fordi jeg måtte legge på kolesterolsenkende i tillegg, som utelukkende kjennes som en plage. Man merker jo ikke at man har høyt kolesterol, så man merker ikke at det hjelper på noe som helst.

Jeg tenker imidlertid at det viktige her er at følelsene ikke får ta overhånd slik at man gjør irrasjonelle eller impulsive handlinger. Det er lett å tenke at man ikke trenger medisinene når man føler seg frisk. Det er lov å være irritert for at man ikke er frisk. Det man også må huske på er at man må sammenligne en medisins eventuelle bivirkninger med det å være syk, ikke å være frisk. Det ideelle hadde selvsagt vært å ikke trenge medisiner. Men så lenge man ikke kan det, så er det bra at medisiner finnes.

[nachnoo]

AnonymBruker skrev (40 minutter siden):

Gøy med tall! Vet vi hvor mange som bruker litium i Norge? 

Anonymkode: ca126...d77

I 2020 var det ca 7800

[ISW]

Adeie skrev (2 timer siden):

Prøver en siste gang uten antipsykotika og lamictal. Kun efexor og alimemazin og valium når kroppen vil opp.

Definisjonen på galskap er vel å gjøre det samme igjen og igjen og forvente ulikt resultat?

[Emoji]

ISW skrev (13 minutter siden):

Jeg forstår tankene dine veldig godt. Jeg bruker selv ganske mye medisiner som du vet og fra tid til annen synes jeg det er irriterende. Særlig fordi jeg måtte legge på kolesterolsenkende i tillegg, som utelukkende kjennes som en plage. Man merker jo ikke at man har høyt kolesterol, så man merker ikke at det hjelper på noe som helst.

Jeg tenker imidlertid at det viktige her er at følelsene ikke får ta overhånd slik at man gjør irrasjonelle eller impulsive handlinger. Det er lett å tenke at man ikke trenger medisinene når man føler seg frisk. Det er lov å være irritert for at man ikke er frisk. Det man også må huske på er at man må sammenligne en medisins eventuelle bivirkninger med det å være syk, ikke å være frisk. Det ideelle hadde selvsagt vært å ikke trenge medisiner. Men så lenge man ikke kan det, så er det bra at medisiner finnes.

❤️

jeg skulle ønske jeg slapp å bruke medisiner jeg også (lamictal), men fornuften sier til meg at det vil være å gamble. Og siden jeg vet hvor vondt det er å være deprimert og at det er tøft å komme seg ut av, så tar jeg rett og slett ikke den sjansen, selv om noe (følelser)  inni meg sier at «jeg kan jo prøve og se hva som skjer - det kan jo gå bra også». 

Endret 6. desember av Emoji

[Vendi]

ISW skrev (14 minutter siden):

Jeg forstår tankene dine veldig godt. Jeg bruker selv ganske mye medisiner som du vet og fra tid til annen synes jeg det er irriterende. Særlig fordi jeg måtte legge på kolesterolsenkende i tillegg, som utelukkende kjennes som en plage. Man merker jo ikke at man har høyt kolesterol, så man merker ikke at det hjelper på noe som helst.

Jeg tenker imidlertid at det viktige her er at følelsene ikke får ta overhånd slik at man gjør irrasjonelle eller impulsive handlinger. Det er lett å tenke at man ikke trenger medisinene når man føler seg frisk. Det er lov å være irritert for at man ikke er frisk. Det man også må huske på er at man må sammenligne en medisins eventuelle bivirkninger med det å være syk, ikke å være frisk. Det ideelle hadde selvsagt vært å ikke trenge medisiner. Men så lenge man ikke kan det, så er det bra at medisiner finnes.

Tusen takk til kloke og snille deg også 🥰 Jeg vil mye heller ha bivirkninger av medisiner enn å være syk. For å være syk er så vondt.

Endret 6. desember av Vendi

[ISW]

Emoji skrev (4 minutter siden):

❤️

jeg skulle ønske jeg slapp å bruke medisiner jeg også (lamictal), men fornuften sier til meg at det vil være å gamble. Og siden jeg vet hvor vondt det er å være deprimert og at det er tøft å komme seg ut av, så tar jeg rett og slett ikke den sjansen, selv om noe (følelser)  inni meg sier at «jeg kan jo prøve og se hva som skjer - det kan jo gå bra også». 

Jeg sluttet med SSRI i 2020. Det var en gang for mye. Det gjorde at jeg fikk en ny angstlidelse.

Innser at jeg må bruke det resten av livet. Samme med betablokker og kolesterolsenkende. Jeg irriterer meg over dette hver gang jeg skal pakke bagasje, eller reflekterer over livet mitt. Men jeg kommer aldri til å slutte.

[ISW]

Vendi skrev (6 minutter siden):

Tusen takk til kloke og snille deg også 🥰 

Bare hyggelig snille du ❤️