Når man fungerer er alt greit

[AnonymBruker]

Har tatt aktivt avstand fra både vennskap og partnerskap. Føler meg ikke ensom fordi jeg er sosial på jobb og fordi jeg har familie å ta vare på. Det er liksom lettere slik. Kan bry meg om andre og gjøre noe for dem anytime. Jeg hjelper gjerne og forventer ikke noe tilbake. Det gir mening å utgjøre en positiv forskjell for andre. Det gir dem og meg noe. Men foruten å være til nytte så klarer jeg ikke se vitsen med å være. 

Inspirert av tråden om mindreverdighet på siden her, så holdt jeg nesten på å svare der, for jeg tror jeg ikke har noen verdi utover funksjonene jeg utøver i jobb og familieliv, eventuelt andre ting som andre får noe ut av, men det blir langt, og derfor egen tråd. Lurer på om andre også føler seg slik? 

Er ikke trist men synes vel livet er mest bry. Slår ihjel tid og håper på å kunne fryse tiden for å få puste, på samme tid. Jeg ser ikke frem til ny dag og ser på det meste som er utover vanlig rutine som forstyrrelser i en rytme jeg allerede forsøker å mestre og som så vidt er overkommelig fra dag til dag. Det er liksom nok å komme gjennom hverdagen, om det ikke skal komme til forventninger som sier noe om at en skal føle behov for å hygge seg og hva en skal føle i spesifikke situasjoner i tillegg. Det trenger vel ikke å bry meg så lenge jeg selv ikke føler meg ensom, men det virker som jeg har mindre kapasitet enn andre allikevel når jeg unngår andre når enn jeg kan. Føler på mindreverdigheten i sammenhenger der det kommer frem at jeg er uten nettverk og venner. Men orker ikke ta vare på venner uansett. Det er det ikke plass til når jeg skal få det til å gå rundt. 

Er det et problem eller ikke? 

Anonymkode: 05606...565

[AnonymBruker]

Du har jo familie og kollegaer og et sosialt liv. Du har sikkert folk du har kontakt med digitalt også, uten at du møter de på kaffe. Dette er selvvalgt og du trives med det. Men det kan være godt å ha venner. Venner gir økt livskvalitet. Ikke vær redd for å bli såret, skuffet og avvist. Gi folk en sjans 

Anonymkode: 4addf...ba9

[Eva Sofie]

Jeg vet ikke om du ønsket deg tilbakemeldinger på dette, men jeg gir deg noen tanker...

 

Du avsluttet med å spørre om det er et problem eller ikke. Det virker som om du har funnet en måte å komme igjennom hverdagen på som fungerer for deg. Noe sier meg at å leve på en annen måte hadde blitt vanskelig... Er det likevel noe du skulle ønske er annerledes? Jeg synes det er et men... eller ønske om endring i ordene dine?

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

for jeg tror jeg ikke har noen verdi utover funksjonene jeg utøver i jobb og familieliv, eventuelt andre ting som andre får noe ut av, men det blir langt, og derfor egen tråd. Lurer på om andre også føler seg slik?

Ja, vi er flere, men det kan likevel være mye ulikt. Jeg opplever at jeg må gjøre noe for andre, om ikke er jeg ikke verdt å bruke tid sammen med. En gang jeg fikk en gave fra en venn forsto jeg ikke hvorfor jeg fikk gaven? I mine tanker må jeg gjøre noe for å kunne få noe. Det er ikke tilstrekkelig å kun være seg selv. Det paradoksale er at jeg gjerne gir små oppmerksomheter til andre for at de er den de er... Det er vanlig at regler ikke gjelder for en selv, men logisk er det ikke.

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Er ikke trist men synes vel livet er mest bry. Slår ihjel tid og håper på å kunne fryse tiden for å få puste, på samme tid.

Det høres ikke ut som at du har laget deg en hverdag hvor det er mye plass til deg selv?

 

Hva gjør deg glad/lykkelig eller når trives du? Hvilke interesser har du når du ikke gjør det for andre?

 

Det å ikke være sosial, er det flere av oss som ikke er. Om det ikke er uønsket og man ikke misliker situasjonen, er det greit. Jeg opplever å få økt energi av å være alene eller sammen med én person. Mange mennesker eller mye støy klarer jeg kun i kortere tid av gangen.

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Føler på mindreverdigheten i sammenhenger der det kommer frem at jeg er uten nettverk og venner.

Jeg mistenker at dette blir mer og mer vanlig. Veldig mange føler på akkurat det samme som deg, men altfor få tør å sette ord på det. Sosiale medier er dessverre et utstillingsvindu. Og når man sitter og ser på andres utstillingsvindu, forsterker det egne følelser av å ikke ha et stort nettverk og å være utenfor. Andre er ute, på ferie, i skogen, fjellet, på fest... Uønsket ensomhet er verken bra for kropp eller sjel.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Du har jo familie og kollegaer og et sosialt liv. Du har sikkert folk du har kontakt med digitalt også, uten at du møter de på kaffe. Dette er selvvalgt og du trives med det. Men det kan være godt å ha venner. Venner gir økt livskvalitet. Ikke vær redd for å bli såret, skuffet og avvist. Gi folk en sjans 

Anonymkode: 4addf...ba9

Ja. Jeg har sosiale kontakter men ikke venner. Det er selvvalgt fordi jeg ikke har kapasitet til mer. Bruker tiden jeg ikke er på jobb eller har annet ansvar til å hvile. Vil ikke si at jeg trives særlig. Men jeg får det til å gå rundt, som i overskriften: Jeg fungerer. Det kjennes ut som jeg går glipp av noe ved at jeg ikke gjør ting med andre, reiser på hytta sammen, feirer sammen osv. Men jeg har ikke ork til å bygge opp eller opprettholde vennskap i hverdagen. Det er vel en jobb som må til før noen kommer på ideen å inkludere en med i ting. Så jo da. Det fungerer jo og ønsker meg ikke mer i hverdagen. Men det er litt kjipt at barna mine aldri opplever at vi gjør noe med andre gjennom vennskap jeg har. De tenker sikkert at jeg og vi er ensomme. Så ønsker meg kanskje mer for deres del. 

Eva Sofie skrev (2 timer siden):

Det virker som om du har funnet en måte å komme igjennom hverdagen på som fungerer for deg. Noe sier meg at å leve på en annen måte hadde blitt vanskelig... Er det likevel noe du skulle ønske er annerledes? Jeg synes det er et men... eller ønske om endring i ordene dine?

> Her føler jeg meg så forstått av deg. For det er vel nettopp det: Jeg har ikke plass til mer/fler om jeg skal fungere i hverdagen. Sånn sett går jeg ikke rundt og føler meg ensom heller. Det har jeg ikke tid eller energi til. 

 

Ja, vi er flere, men det kan likevel være mye ulikt. Jeg opplever at jeg må gjøre noe for andre, om ikke er jeg ikke verdt å bruke tid sammen med. En gang jeg fikk en gave fra en venn forsto jeg ikke hvorfor jeg fikk gaven? I mine tanker må jeg gjøre noe for å kunne få noe. Det er ikke tilstrekkelig å kun være seg selv. Det paradoksale er at jeg gjerne gir små oppmerksomheter til andre for at de er den de er... Det er vanlig at regler ikke gjelder for en selv, men logisk er det ikke.

> har det "akkurat likt". Det blir jo feil å si. Men føler også at andre har rett på omsorg og at jeg selvfølgelig hjelper dem ut av medmenneskelighet eller fordi det et en hyggelig ting å gjøre. Helt SELVSAGT gjør jeg det. Men hvis andre prøver å ta hensyn til meg, så avslått jeg. Jeg tar ikke imot komplimenter og ros, jeg føler meg uvel om jeg får en gave, føler meg uvel om noen snakker som om jeg skulle ha behov for å ta vare på meg selv. Det finnes regler for andre og det finnes regler for en selv. Det er ikke en sympatisk ting å være så selvoppofrende og eller hva jeg skal kalle det. Men jeg kan ikke la være. Jeg vegrer meg mot å skylde noen andre noe eller bygge ekte tillit. 

Det høres ikke ut som at du har laget deg en hverdag hvor det er mye plass til deg selv?

> jeg er ikke suicidal lenger og har avvist slike tanker som noe helt utelukket. Jeg har valgt å ta ansvar for livet og dem jeg har i livet mitt ved å rett og slett ikke vurdere slikt lengere, tematisere det eller i det hele tatt anse det som en mulighet i mitt eget hode. Men jeg sliter med å finne livsglede. Jeg har alt lagt til rette for å ha det fint. Men jeg sliter vel med en kjemisk ubalanse i hjernen som gjør at jeg ikke helt kan sette pris på ting. Målet mitt er å fungere. Da kan jeg ikke måke plass til mål som ikke handler om å fungere. Ting som er tillatt er alt som gir inntekt eller har med familieaktivitet å gjøre. 

 

Hva gjør deg glad/lykkelig eller når trives du? Hvilke interesser har du når du ikke gjør det for andre?

> Jeg har ingen egne interesser nå. Jeg var opptatt av trening før men jeg har ikke tid til det lenger pga arbeid, studier familie og egen utilstrekkelighet. Jeg bruker hele denne helgen på å bli ferdig med en oppgave jeg har frist på ifm med jobb. Jeg kommer ikke i gang og vandrer bare rundt i stua o.l. eller døser. Når jeg har liten nok tid igjen kommer jeg kanskje i gang. 

 

Det å ikke være sosial, er det flere av oss som ikke er. Om det ikke er uønsket og man ikke misliker situasjonen, er det greit. Jeg opplever å få økt energi av å være alene eller sammen med én person. Mange mennesker eller mye støy klarer jeg kun i kortere tid av gangen.

> Du er sosial med en person også enig med deg at det er mer behagelig, gjelder nok mange. 

Jeg mistenker at dette blir mer og mer vanlig. Veldig mange føler på akkurat det samme som deg, men altfor få tør å sette ord på det. Sosiale medier er dessverre et utstillingsvindu. Og når man sitter og ser på andres utstillingsvindu, forsterker det egne følelser av å ikke ha et stort nettverk og å være utenfor. Andre er ute, på ferie, i skogen, fjellet, på fest... Uønsket ensomhet er verken bra for kropp eller sjel.

>jeg selv blåser egentlig lang marsj i sosiale medier. Jeg kan uansett ikke relatere til andres liv. Jeg forstår ikke hvordan de klarer det, hvordan de prioriterer og hvordan de klarer å bry seg om detaljer rundt hobbyer og høytider. De snakker om ulike typer duker og ulike typer ribbesteketeknikker og hva vet jeg, om feriemål osv. Jeg tenker på hvordan jeg skal legge opp løpet for å "overleve" kommende uke og klare å mestre oppgaver jeg har fra dag til dag... stearinlys og farge på servietter?? DET har jeg ikke tid til. 

Men barna ser jo også at andre familier reiser på tur med hverandre og at noen knytter tette bånd på tvers av familier. Det får mine aldri oppleve og det tror jeg de kjenner seg annerledes på. Det er alltid bare oss tre i barneuker. Eller vi reiser til familie. Og jeg vet ikke om det er godt nok. 

 

Anonymkode: 05606...565