Veien videre når terapi ikke funker

[nachnoo]

Ved depresjon er det kun ved milde førstegangsdepresjoner at en kan forsøke psykoterapi en stund før en evt setter inn medisiner.

Ved angst er psykoterapi alltid førstevalget, og er den behandling som vil gi en varig endring, Eneste unntaket er dersom panikklidelse eller sosial fobi er så kraftig at de må "mørnes" litt med SSRI før en kan starte psykoterapien.

[Trinity80]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Takk for svar, det var det jeg tenkte meg. 

 

Godt tenkt, for jeg har vært inne på tanken mange ganger. Har lest "Å ønske men ikke våge" og det var mye som gav gjenklang, på et lavt/moderat nivå riktignok. Så jeg har innsett at jeg har trekk av det i det minste. Men i mitt hode kan jeg ikke ha fullskala pf siden jeg er i full jobb som jeg mestrer relativt godt, men mulig jeg har satt lista for høyt? 

Anonymkode: aca45...6c8

Mann kan fint ha unnvikende personlighetstrekk uten å ha en personlighetsforstyrrelse ☺️

Vi har alle ulike grader av det faktisk, også situasjonsbetinget. Man kan feks fungere godt i profesjonelle sammenheng, men det er i private relasjoner man har utfordringer.

Uansett er er hensikten å forstå seg selv litt uten å bli opphengt eller å skanne symptomer hele tiden. Man er den man er, og målet slik jeg ser det er å like seg selv, sine valg og sine omgivelser mest mulig. Da lever man ett harmonisk liv, selv med de utfordringene vi alle har blitt delt. 

[AnonymBruker]

45 minutes ago, Trinity80 said:

Mann kan fint ha unnvikende personlighetstrekk uten å ha en personlighetsforstyrrelse ☺️

Vi har alle ulike grader av det faktisk, også situasjonsbetinget. Man kan feks fungere godt i profesjonelle sammenheng, men det er i private relasjoner man har utfordringer.

Uansett er er hensikten å forstå seg selv litt uten å bli opphengt eller å skanne symptomer hele tiden. Man er den man er, og målet slik jeg ser det er å like seg selv, sine valg og sine omgivelser mest mulig. Da lever man ett harmonisk liv, selv med de utfordringene vi alle har blitt delt. 

Det er sant, vi har alle noen uheldige trekk. Jeg fungerer som regel ganske ok i profesjonell sammenheng, men strever mer når jeg får mye ansvar eller når det er småprating som står på agendaen. Kort sagt, når jeg får jobbe med noe konkret som jeg føler meg trygg på går det fint. Privat er det verre, men der har jeg gjennom individuell terapi blitt mye bedre på å forstå meg selv og som har gjort at mye grubling og selvkritikken har avtatt, så det er rett det du sier. Jeg var nok vel opphengt i diagnose og symptomer i begynnelsen, men det er vel naturlig når man endelig skjønner hva som "feiler" en. Nå har jeg nok et mye sunnere forhold til det. Eneste målet nå er å få det bedre, og da hjelper det å forstå seg selv bedre, så sånn sett var det en veldig nødvendig prosess å gjennomgå.

Anonymkode: aca45...6c8

[AnonymBruker]

 År ærlig med psykologen og si du føler hun pusher for rast frem. Men husk at terapi er hard jobbing for å få til endring. Husk også at du er hovedpersonen og et produkt. Hun er der for å hjelpe deg. Derfor må du fortelle henne hva som ikke funker for deg. Hun krever av deg, du kan kreve av henne. Kreve at hun bruker andre medtoder og annen fremtoning. At det hun holder på med ikke hjelper deg. Dette kan du si 100% de er der for å hjelpe og tilbakemeldinger er de avhengig av for å kunne justere seg 

Anonymkode: ee664...ce7