Terapi for dissosiative symptomer

[AnonymBruker]

Hei, dere som har slitt med dissosiative symptomer (og depersonalisering og derealisering) i forbindelse med angst/deperesjon/traume/krise.

Hva slags type terapi har hjulpet dere mest?

Anonymkode: 4b6ef...4cf

[AnonymBruker]

Det lurer jeg også på. Men vil jo tro den beste behandlingen er å få behandling for den diagnosen som er årsaken til dissosiasjonen? 

Anonymkode: 4956b...a94

[stjernestøv]

jeg har fått beskjed om å klappe meg på kroppen, syns ikke det hjelper. klyper meg selv noen ganger. se rundt meg og legge merke til detaljer, hjelper ikke. 

[Den forsvunne diamanten]

Traumeterapi generelt, tid for å leges fra traumene og komme seg ut av den traumatiske situasjonen har hjulpet meg masse.

[AnonymBruker]

Den forsvunne diamanten skrev (10 minutter siden):

Traumeterapi generelt, tid for å leges fra traumene og komme seg ut av den traumatiske situasjonen har hjulpet meg masse.

Takk for svar. Kan du si noe om hvordan/hva traume terapi går ut pp?

Anonymkode: 4b6ef...4cf

[AnonymBruker]

stjernestøv skrev (3 timer siden):

jeg har fått beskjed om å klappe meg på kroppen, syns ikke det hjelper. klyper meg selv noen ganger. se rundt meg og legge merke til detaljer, hjelper ikke. 

Ja jeg og. Det kan hjelpe litt om man er helt utenfor seg selv. Innimellom. Men enig med deg det hjemper ikke så veldig

men hjelper hvertfsll ikke for opplevd depersonalisering - for det handler jo om frakobla fra tanker og personlighet 

Anonymkode: 4b6ef...4cf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Det lurer jeg også på. Men vil jo tro den beste behandlingen er å få behandling for den diagnosen som er årsaken til dissosiasjonen? 

Anonymkode: 4956b...a94

Ja vil jo tro det. Men om det ikke er en diagnose- men at man får det som en slags traume respons, eller som et forsvar eller overlevelses teknikk i en krevende livssituasjon feks?

Anonymkode: 4b6ef...4cf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 23.12.2024 den 12.46):

Hei, dere som har slitt med dissosiative symptomer (og depersonalisering og derealisering) i forbindelse med angst/deperesjon/traume/krise.

Hva slags type terapi har hjulpet dere mest?

Anonymkode: 4b6ef...4cf

1.5 år med de samme spørsmålene? 😑

Anonymkode: 5009a...ab1

[krøll9]

Jeg har prøvd å tematisere det og forklare det som et problem for flere av mine behandlere de siste årene. Men har aldri fått noe respons på det. Har ordrett sagt at det kjennes ut som om familien, mannen, huset og hele livet ikke er mitt. Det var kvalmende og klaustrofobisk å være i huset. Det endte med rask skilsmisse, og siden har jeg bodd i egen leilighet og fortsatt å være slik et par år til. Tror jeg har vært meg selv igjen cirka de siste to årene. 

Synes det er rart at jeg ikke fikk noe som helst respons på nokså direkte og rett fra levra beskrivelser. Ikke at jeg er sur eller bitter. Forventer jo heller ingenting sånn egentlig. Men det var ganske klar tale fra min side og nokså åpenbart, i alle fall for meg, at jeg ikke var tilstede i egen kropp, eget liv eller familie. 

Det skumleste var at jeg kunne få innfall om å spise en hel pakke med piller eller råkjøre på veien fordi jeg var udødelig og det føltes som om ting jeg gjorde ikke skjedde på ekte. Det kunne skje en helt vanlig onsdag det. Dagen etter gikk livet videre. Vqr sykemeldt en periode, men ved flere anledninger var jeg nok døden nær på natt og var på jobb dagen etter som vanlig. Bare ekstremt sliten og kanskje mer skjelven enn ellers nå, vil jeg anta. Husker ikke hnordan det kjentes og hadde ikke noe særlig formening rundt det mwns det sto på. Det er i grunnen flaks at jeg lever. 

 

[AnonymBruker]

krøll9 skrev (35 minutter siden):

Jeg har prøvd å tematisere det og forklare det som et problem for flere av mine behandlere de siste årene. Men har aldri fått noe respons på det. Har ordrett sagt at det kjennes ut som om familien, mannen, huset og hele livet ikke er mitt. Det var kvalmende og klaustrofobisk å være i huset. Det endte med rask skilsmisse, og siden har jeg bodd i egen leilighet og fortsatt å være slik et par år til. Tror jeg har vært meg selv igjen cirka de siste to årene. 

Synes det er rart at jeg ikke fikk noe som helst respons på nokså direkte og rett fra levra beskrivelser. Ikke at jeg er sur eller bitter. Forventer jo heller ingenting sånn egentlig. Men det var ganske klar tale fra min side og nokså åpenbart, i alle fall for meg, at jeg ikke var tilstede i egen kropp, eget liv eller familie. 

Det skumleste var at jeg kunne få innfall om å spise en hel pakke med piller eller råkjøre på veien fordi jeg var udødelig og det føltes som om ting jeg gjorde ikke skjedde på ekte. Det kunne skje en helt vanlig onsdag det. Dagen etter gikk livet videre. Vqr sykemeldt en periode, men ved flere anledninger var jeg nok døden nær på natt og var på jobb dagen etter som vanlig. Bare ekstremt sliten og kanskje mer skjelven enn ellers nå, vil jeg anta. Husker ikke hnordan det kjentes og hadde ikke noe særlig formening rundt det mwns det sto på. Det er i grunnen flaks at jeg lever. 

 

Huff høres vondt ut.

godt å høre du er bedre da! Hva hjalp deg da?

Anonymkode: 4b6ef...4cf

[AnonymBruker]

Tenkte det var en spesiell type terapi som egner seg for å hjelpe en å koble seg på seg selv igjen?

Anonymkode: 4b6ef...4cf

[krøll9]

AnonymBruker skrev (54 minutter siden):

Huff høres vondt ut.

godt å høre du er bedre da! Hva hjalp deg da?

Anonymkode: 4b6ef...4cf

Ingenting annet enn tid og tilfeldigheter, tror jeg. Og det faktum at jeg hele tiden hadde ansvar for barn. Hadde jeg ikke hatt dem så hadde jeg umiddelbart krasjet frontalt med en trailer eller hoppet ned fra en bro jeg hadde klatret opp i. De tingene jeg gjorde, gjorde jeg når de var hos faren og jeg ikke så ansvaret mitt direkte for meg. Da var de litt uvirkelige. Men jeg visste jo at de finnes, så var vel derfor det var mer nestenulykker enn faktiske hendelser. Presterte også å bli dopet ned og voldtatt i bakrus. Jeg brydde meg ikke engang. Bryr meg ikke om historien nå heller, men er kanskje litt bekymret for om det kan ha blitt filmet og har undersøkt om jet har fått noen sykdommer. Heldigvis ikke. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 23.12.2024 den 18.23):

Det kan hjelpe litt om man er helt utenfor seg selv. Innimellom. Men enig med deg det hjemper ikke så veldig

men hjelper hvertfsll ikke for opplevd depersonalisering - for det handler jo om frakobla fra tanker og personlighet 

Anonymkode: 4b6ef...4cf

Hvordan vil du forklare forskjellen mellom din opplevelse av å være helt utenfor seg selv og hvordan du opplever depersonalisering?

Anonymkode: abf39...050

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 27.12.2024 den 8.11):

Hvordan vil du forklare forskjellen mellom din opplevelse av å være helt utenfor seg selv og hvordan du opplever depersonalisering?

Anonymkode: abf39...050

Hmm. Ja det er jo sikkert noe av det samme. Men depersonalisering føler jeg handler om noe indre. At jeg ikke har kontakt med meg selv inni- tanker følelser minner. 
men det er jo sikkert litt det samme Meb føler utenfor meg selv er mer kroppslig opplevelse. Men det henger jo sammen

Følelse av å være i et vakum av kun fight/flight… ikke tilstede her og nå eller i meg selv

Anonymkode: 4b6ef...4cf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 27.12.2024 den 8.11):

Hvordan vil du forklare forskjellen mellom din opplevelse av å være helt utenfor seg selv og hvordan du opplever depersonalisering?

Anonymkode: abf39...050

Spørsmålet var ikke rettet mot meg men hadde noen tanker allikevel.

Jeg har nok opplevd mye derealisasjon i den forstand at jeg har opplevd verden som uekte. Det handler om at alt på en måte er todimensjonalt, som i en film eller i et skuespill. Verden er uten dybde. Ikke at man bokstavelig talt ser verden i 2D, men at det kjennes som en "film" man observerer utenfra og bare delvis egentlig agerer i. Man kan på en måte gjøre hva søren en vil, for det en gjør har ingen ekte betydning eller konsekvens av det som skjer, eller det som skjer er irrelevant fordi det ikke er ekte. Man kan se at noe skjer hvis man velter en stol: stolen velter, men det er på en måte bare en illusjon og alle andres reaksjoner blir også det. Så kan det bli vanskelig å få med seg det som skjer, hva som blir sagt av hvem. Og det kan oppleves som falske replikker. Altså noe som sies på automatikk etter en logikk, HVIS A, SÅ B. Men det har ingen ekte betydning. 

Har også opplevelser som er mer uklart om er depersonalisering eller derealisasjon. Det har handlet om å ikke kjenne tilhørighet til virkelig nære mennesker, å kjenne at man lever i et fremmed hus og med en annens historie. Til dels kan man fremkalle historien/minner, men de er gjerne i bilder og uten idé om følelsene og andre opplevelser og inntrykk som henger sammen med bildene - som om minnene var blir plantet i deg, men du kunne bare spille dem av fragmentert og uten delene som gir den virkelige sammenhengen. 

Noen ganger har jeg blitt forskrekket av mitt eget speilbilde: "Er det DER meg?!" Men det har vært mer sånn kortvarige øyeblikk. Ikke ekte depersonalisering kanskje. 

I tre år føltes det som om jeg hadde tatt over livet til en annen person, så det var kanskje en depersonalisering på et vis? Følte jeg var en helt annen personlighet som møtte en haug av relasjoner, roller og forventinger jeg ikke hadde snøring på hvordan jeg skulle imøtekomme fordi jeg var ny... 

Nå føler jeg kanskje mer at jeg ligner den jeg var før og at jeg skjønner litt mindre av hvordan jeg har tenkt de siste årene. Det er altså nå de siste årene som er merkelige, imens jeg på en måte var den nye personen. Føler nå jeg kjennes mer ut som den jeg var før, men med en del huller i historien frem til hit. Deler av personligheten min som er destruktive, barnslige, egoistiske, umodne kommer frem noen ganger ennå, slik at jeg kan få nokså absurde ideer den ene dagen, som jeg forkaster noen timer senere eller dagen etter, fordi de ikke kommer på tale og er helt uaktuelle. Men i noen timer kjennes det helt genialt ut og da kan jeg gjøre ting som skaper litt trøbbel for meg i ettertid, påfører meg selv skam o.l. Disse tingene forteller jeg ikke om til andre i sin helhet fordi det er så absurd når man ikke har det rare humøret, men JEG vet hvordan jeg tenkte, kanskje den dumme ideen jeg hadde og jeg startet kanskje på et eller annet som jeg ikke synes er så stas i "ettertid" - gjerne noen timer etter eller dagen etter... uten å vite alltid hva som er hva eller at noen har gitt meg navn på disse opplevelsene, så vet jeg om ting som ligner på disse fenomenene i det minste... 

Anonymkode: 56a70...bb2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Spørsmålet var ikke rettet mot meg men hadde noen tanker allikevel.

Jeg har nok opplevd mye derealisasjon i den forstand at jeg har opplevd verden som uekte. Det handler om at alt på en måte er todimensjonalt, som i en film eller i et skuespill. Verden er uten dybde. Ikke at man bokstavelig talt ser verden i 2D, men at det kjennes som en "film" man observerer utenfra og bare delvis egentlig agerer i. Man kan på en måte gjøre hva søren en vil, for det en gjør har ingen ekte betydning eller konsekvens av det som skjer, eller det som skjer er irrelevant fordi det ikke er ekte. Man kan se at noe skjer hvis man velter en stol: stolen velter, men det er på en måte bare en illusjon og alle andres reaksjoner blir også det. Så kan det bli vanskelig å få med seg det som skjer, hva som blir sagt av hvem. Og det kan oppleves som falske replikker. Altså noe som sies på automatikk etter en logikk, HVIS A, SÅ B. Men det har ingen ekte betydning. 

Har også opplevelser som er mer uklart om er depersonalisering eller derealisasjon. Det har handlet om å ikke kjenne tilhørighet til virkelig nære mennesker, å kjenne at man lever i et fremmed hus og med en annens historie. Til dels kan man fremkalle historien/minner, men de er gjerne i bilder og uten idé om følelsene og andre opplevelser og inntrykk som henger sammen med bildene - som om minnene var blir plantet i deg, men du kunne bare spille dem av fragmentert og uten delene som gir den virkelige sammenhengen. 

Noen ganger har jeg blitt forskrekket av mitt eget speilbilde: "Er det DER meg?!" Men det har vært mer sånn kortvarige øyeblikk. Ikke ekte depersonalisering kanskje. 

I tre år føltes det som om jeg hadde tatt over livet til en annen person, så det var kanskje en depersonalisering på et vis? Følte jeg var en helt annen personlighet som møtte en haug av relasjoner, roller og forventinger jeg ikke hadde snøring på hvordan jeg skulle imøtekomme fordi jeg var ny... 

Nå føler jeg kanskje mer at jeg ligner den jeg var før og at jeg skjønner litt mindre av hvordan jeg har tenkt de siste årene. Det er altså nå de siste årene som er merkelige, imens jeg på en måte var den nye personen. Føler nå jeg kjennes mer ut som den jeg var før, men med en del huller i historien frem til hit. Deler av personligheten min som er destruktive, barnslige, egoistiske, umodne kommer frem noen ganger ennå, slik at jeg kan få nokså absurde ideer den ene dagen, som jeg forkaster noen timer senere eller dagen etter, fordi de ikke kommer på tale og er helt uaktuelle. Men i noen timer kjennes det helt genialt ut og da kan jeg gjøre ting som skaper litt trøbbel for meg i ettertid, påfører meg selv skam o.l. Disse tingene forteller jeg ikke om til andre i sin helhet fordi det er så absurd når man ikke har det rare humøret, men JEG vet hvordan jeg tenkte, kanskje den dumme ideen jeg hadde og jeg startet kanskje på et eller annet som jeg ikke synes er så stas i "ettertid" - gjerne noen timer etter eller dagen etter... uten å vite alltid hva som er hva eller at noen har gitt meg navn på disse opplevelsene, så vet jeg om ting som ligner på disse fenomenene i det minste... 

Anonymkode: 56a70...bb2

Mye gjenkjenbart her og. Hva skyldtes dette of hvordan ble du bedre,

Anonymkode: 4b6ef...4cf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Mye gjenkjenbart her og. Hva skyldtes dette of hvordan ble du bedre,

Anonymkode: 4b6ef...4cf

Gjorde ikke noe med det. Det har bare tatt tid. 

Anonymkode: 56a70...bb2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 29.12.2024 den 14.14):

Gjorde ikke noe med det. Det har bare tatt tid. 

Anonymkode: 56a70...bb2

Okei. Hadde du også litt sånn uta kroppen fysisk opplevelse ?

Anonymkode: 4b6ef...4cf

[AnonymBruker]

Ikke helt sikker på hva du mener er. Jeg så ikke meg selv utenfra, jeg bare var ikke i kontakt med hvem jeg er, egen historie/identitet og jeg følte at verden ikke var ekte. 

Anonymkode: 56a70...bb2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Ikke helt sikker på hva du mener er. Jeg så ikke meg selv utenfra, jeg bare var ikke i kontakt med hvem jeg er, egen historie/identitet og jeg følte at verden ikke var ekte. 

Anonymkode: 56a70...bb2

Samme her. Men ogaå noen ganger føle jeg ikke at jeg er tilstede i kroppen på enmåte 

Anonymkode: 4b6ef...4cf