Fanget

[AnonymBruker]

Kjenner meg fanget og får ikke bestemt meg om jeg vil fryse tiden eller spole raskt fremover. Jeg synes det er fysisk og psykisk slitsomt å være med familie hele jula, jeg sover lite og dårlig, jeg føler jeg ikke gjør nok for å hjelpe til, men samtidig har jeg første sjans på tre dager nå til å gå inn på et rom for meg selv og slappe av litt - med dårlig samvittighet fordi jeg har to barn som da er alene med øvrig familie og da underholdes av andre. Familien ordner og styrer med god mat og alt som hører til, men det er også mye mas om ikke jeg vil ha vin, flere ganger daglig, men synes ikke det er verdt det. Jeg må kunne kjøre bil og jeg får uansett ikke tid til å sitte i ro med et glass. Dessuten er det masse oppvask med familier på besøk og stadig noe som skal ryddes vekk eller frem. Og ellers skal man jo være sosial, bidra til at barna er i aktivitet fremfor foran skjerm, så vil de voksne sitte og snakke, drikke vin, at man skal smake på ditten og datten. Og de vil jo bare at jeg også skal ha det hyggelig. Men helt ærlig så klarer ikke jeg å kombinere sånn voksenhygge med å ha oppsyn med egne og andre barn. Både store og små skal ha det gøy. Og det føles som om jeg er en sånn konstant tilrettelegger for begge leirer. 

Alle vil bare at jegnogså skal ha det hyggelig. Jeg merker jo det og vil ikke være utakknemlig. Men jeg vil egentlig ikke ha all denne maten. Jeg orker egentlig ikke være sammen flere dager i strekk og leve ut av bager, sove på forskjellige steder osv. Jeg lengter hjem til helt vanlig kjedelig hverdag. Men så kan jeg ikke reise, både fordi barna hadde blitt skuffet, og familien. Det er en forventing om at vi skal tilbringe hele juleferien her og dra hjem en dag før jobb og skole. Gruer meg til hverdagen starter også, for vil ikke ha tid til å hente meg inn før den tid. Kommer til å være like sliten som rett før ferien, som endte med en kort sykemelding rett før ferie

Jeg synes virkelig ikke synd på meg selv selv om jeg syter her. Kjenner meg slem og utakknemlig fordi jeg ikke setter mer pris på å ha familie som disker opp og ordner, som ønsker velkommen og nesten maser for mye om hvor lenge vi skal sove hvor. Er jo glad det ikke er bare meg og barna alene hjemme, men kjenner meg litt som en statist i eget liv igjen, typisk ved sånne anledninger. Det som er viktig for andre er at man er til stede, at jeg kan kjøre hit og dit, selv om noen helst også vil ha selskap til et glass vin (som er to ønsker jeg ikke kan imøtekomme på en gang!). Jeg vil helst bare legge meg og slappe av og kjenner i grunnen ikke behov for annet enn ro. Kanskje greit vi er med andre da, siden det hadde vært fryktelig kjedelig for barna. Så nok en grunn til å være takknemlig. Men vet ikke om dere kjenner den følelsen av å ikke bety annet enn å være en slags deltager, slik at det blir selskap? Usj. Kjennes som verdens verste menneske. Men altså. Kjennes ut som et maraton og når jeg kommer til mållinjen så venter bare en ny løype 😭 Vanlig jobb og hektisk hverdag med helt andre forpliktelser igjen. Er en sånn som ikke lider sånn fryktelig akkurat nå under en spesifikk tristhet eller depresjon. Jeg kjenner bare at jeg synes alt er et ork og hadde jeg kunnet velge, så ville jeg vært død. Men jeg ville ikke gjort noe oppstyr og skapt en tragedie for noen. Jeg mener bare hvis jeg kunne valgt. For jeg orker egentlig ikke dette her, vanlig hverdag eller noen ting som helst. Er som sagt bare sånn statist som må være der for at ting ikke skal rase sammen for andre. Det har en viss mening det også i livet, men det er vanskelig å holde motivasjonen oppe ved kun motivasjon som kommer utenfra. 

Måtte skrive dette for å kanskje føle noe lettelse. Så må jeg komme meg på banen igjen her... 

Anonymkode: f957f...e85