Hva tenker du om å få barn når man er psykisk syk?

[AnonymBruker]

krøll9 skrev (1 time siden):

Enig med deg. Jeg er ikke tilstedeværende her på DOL mesteparten av tiden. I all den tiden er jeg en helt vanlig og kanskje til og med ganske eksepsjonelt dreven a4 forelder. Jeg er kun her når det er noe som butter imot. Definerer meg selv som et høyt oppegående tilfelle av bp2, mesteparten av tiden har den diagnosen overhodet ingen (synlig) effekt på mitt liv. Lider leeenge inni meg innen det synes på utsiden, og forhåpentligvis også før barna påvirkes. Det gjør de også i perioder. Er ikke gøy med en mamma som noen uker eller måneder av gangen legger seg i senga i mørket og må slappe av eller sove. Men så finnes det også langt mer traumatiske ting for et barn å oppleve, helt uten psykisk sykdom hos foreldrene. 

Mine barn får omsorg, de har det de trenger, de blir tatt med på teater, de får drive med vintersport, oppleve kunst, lærer om musikkglede og aldri så lite filosofi av sin mor. Og de er alltid pri 1, selv om pri 1 i noen svært mørke faser såvidt betyr minimumskrav i enkelte uker. 

Kanskje blir du sterkere også? Du vet du ikke kan legge deg ned, du må opp og ha rutiner og holde hjulene i gang. 

Anonymkode: 3c1e2...42d

[krøll9]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Kanskje blir du sterkere også? Du vet du ikke kan legge deg ned, du må opp og ha rutiner og holde hjulene i gang. 

Anonymkode: 3c1e2...42d

Jeg blir ikke sterkere av depresjon. Sånn helt seriøst, nei. Men jeg ligger ikke døgnet rundt heller. Det blir ofte til at jeg legger meg en stund etter jobb/middag. Deretter legger jeg meg med den yngste og er sånn våken og følger med på den eldste fra senga, sjekker innom, lager avtaler. Er jeg sykemeldt ligger jeg hele jobbdagen også og står opp når barna skal hentes. Men må som regel legge meg ned etter middag allikevel. Det er konstant utmattelse. Er det treninger og arrangementer, så blir jeg jo med på det som vanlig. Er bare fryktelig slitsomt og ofte har jeg da også angst. Er glad det ikke er sånn for tiden. 

[Trinity80]

For nyansens skyld: jeg ble alvorlig somatisk syk da jeg var 28. Frem til 30-årene var det inn og ut av sykehus og mange kompliserte operasjoner og langvarige innleggelser.

Jeg valgte ikke å få barn, for tanken på at jeg kom til å havne på sykehus med barn som andre måtte ta seg hånd om skremte meg.

Det viste seg helt riktig tenkt, frem til 2021 var jeg også gode runde på sykehuset og ting har egt ikke vært stabilt før nå.

Så det å få barn er ett valg man bør gjøre med åpne øyne. Har man mentalt, fysisk og økonomisk kapasitet til å gi gi sine barn en ordentlig oppvekst?

Dette spørsmålet har litt større perspektiv enn fokus kun psykisk diagnose.

[Den forsvunne diamanten]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Det kan betegnes som omsorgssvikt og manglende evne til å ta vare på barn om man ikke er på møter angående barnet, ikke tar vare på hygienen til barnet, sørger for at barnet spiser jevnlig og variert, at det legger seg og står opp til vanlige tider og kommer seg til skolen tidsnok. Mye som kreves når man har barn av eksekutive funksjoner hos forelder. 

Anonymkode: f3035...347

Ja det er jo det som er omsorgssvikt. Skjønner ikke helt hva du prøver å si?