Fikk bare følelsen av at jeg er mett av dage

[AnonymBruker]

Den erkjennelsen kom i sta, men jeg prøver å være positiv likevel. Fortsetter bare å leve normalt og være normal. Sikkert ikke noe farlig. 

Anonymkode: 05aa0...d3c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Den erkjennelsen kom i sta, men jeg prøver å være positiv likevel. Fortsetter bare å leve normalt og være normal. Sikkert ikke noe farlig. 

Anonymkode: 05aa0...d3c

Er du deprimert?

Anonymkode: 897f8...f66

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Er du deprimert?

Anonymkode: 897f8...f66

Nei, ikke egentlig. Var vel et lite anfall kanskje. Men kjenner meg ikke direkte depressiv. Fikk bare likevel den erkjennelsen. 

Anonymkode: 05aa0...d3c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Nei, ikke egentlig. Var vel et lite anfall kanskje. Men kjenner meg ikke direkte depressiv. Fikk bare likevel den erkjennelsen. 

Anonymkode: 05aa0...d3c

Jeg har også kjent på den følelsen, da hr jeg vært moderat eller alvorlig deprimert. 

Anonymkode: 897f8...f66

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg har også kjent på den følelsen, da hr jeg vært moderat eller alvorlig deprimert. 

Anonymkode: 897f8...f66

Ok. Kanskje jeg bare er sånn da. At det ligger en kronisk depressivitet i personligheten min. 

Anonymkode: 05aa0...d3c

[Emoji]

AnonymBruker skrev (34 minutter siden):

Den erkjennelsen kom i sta, men jeg prøver å være positiv likevel. Fortsetter bare å leve normalt og være normal. Sikkert ikke noe farlig. 

Anonymkode: 05aa0...d3c

Føler med deg ❤️ Jeg anbefaler deg å ikke gi disse tankene så mye næring. 

[AnonymBruker]

Emoji skrev (4 minutter siden):

Føler med deg ❤️ Jeg anbefaler deg å ikke gi disse tankene så mye næring. 

Nei, skal prøve å la være. Men føler jeg liksom blir sugd inn i det depressive her nå. Enten var jeg allerede depressiv da jeg kom til erkjennelsen (bare at jeg ikke var klar over det), eller så ble jeg depressiv nå. 

Anonymkode: 05aa0...d3c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Nei, skal prøve å la være. Men føler jeg liksom blir sugd inn i det depressive her nå. Enten var jeg allerede depressiv da jeg kom til erkjennelsen (bare at jeg ikke var klar over det), eller så ble jeg depressiv nå. 

Anonymkode: 05aa0...d3c

Prøv å bytte aktivitet.

Anonymkode: 897f8...f66

[krøll9]

Jeg har nå til vanlig den innstillingen at jeg hadde valgt å gå om jeg kunne, men så er det helt tabu, så da bare kan jeg ikke. Men er nå kommet så langt at jeg ikke forstår at andre ikke eeegentlig alle har samme tankegang. Jeg tror ikke jeg er deprimert nå. Jeg bare opplever tilværelsen som mer slitsom enn givende. Tenk på alt slit vi alle går gjennom hver eneste dag. Mesteparten av tiden er ganske lei. For noen få øyeblikk av noe som kan defineres som glede og som varer veldig kort. 

Det rareste med meg er kanskje at jeg ikke skjønner at andre ikke har samme standard innstilling til livet. Jeg tror noen faktisk VIL videre av egen fri vilje. Det forstår jeg ikke. Men jeg er ikke suicidal. Det er helt uakseptabelt. Men jeg VIL jo ingenting. Jeg MÅ.