Orker snart ikke mer

[AnonymBruker]

Vi er en familie, og vi har en ungdom som sliter med rus og er helt likegyldig til alt. Jeg er fullstendig utslitt og jeg er helt på felgen. Mannen er frustrert over at jeg er nede. Når jeg forteller hvordan jeg har det så sier han at han angrer på at vi ble et par. Aldri angret så mye på noe som dette. Nå føler jeg mer bare enda lengre ned. Jeg er så nummen og tom at jeg har hatt tanker om å selv skade meg. Jeg er voksen og har aldri skadet meg selv før, aldri vært borti rus alkohol eller noe, og er psykisk frisk. Men nå er jeg helt nede. Jeg har ikke jobbet på 4 mnd grunnet ungdommen her hjemme. Jeg bare eksisterer og det er det. Alt handler om å hjelpe ungdommen, med profesjonell hjelp inne i bildet. Gikk bra et par mnd og nå har han begynt å ruse seg igjen. Ungen er 16 år bare. Ja, jeg får ut frustrasjon på mannen, jeg orker ikke venner, familie eller folk for tiden. Jeg vet ikke opp ned på meg selv, og jeg har gått i spenn i 4 mnd nå. Jeg er sint, redd, maktesløs og går snart til grunne. Har lyst å bare klore meg opp for å kjenne på noe annet. Knekke en fot eller noe. Slike tanker skremmer meg. Jeg har også lyst å bare gå en tur i skogen å legge meg ned i snøen å skrike. Jeg får også snakket med noen, men det hjelper ikke. Sønnen min betyr alt for meg, og jeg står på døgnet rundt, men nå er han likegyldig og bryr seg ikke. Kan sitte å røyke hasj rett foran meg. Jula har vært bare å komme seg gjennom. Mister helt meg selv i dette. 

Anonymkode: ba3c1...80d

[Eva Sofie]

Vondt å lese, og jeg har ikke så mange kloke ord å komme med mtp. den konkrete situasjonen deres. Men innlegget traff meg hardt, av familiære årsaker. Sender tanker og virtuelle klemmer i din retning.

 

Men - klarer du å formidle dette, hvordan du har det og hvorfor frustrasjonen går utover mannen din? At det ikke er vondt ment, men at det blir mye følelser for deg. At målet ditt og familien er å komme igjennom dette?

Om han får forståelse for hvilket press du står i, kan han klare å vise deg litt mer forståelse/tålmodighet for dine følelser også?

Som min samboer sier: Det er mye enklere å forstå og akseptere når en vet hvorfor/bakgrunn...

[Glitter]

Dette hørtes veldig tungt ut. Vet ikke hva jeg kan si, annet enn at jeg vet hvordan slikt tynger en familie. Bare at i mitt tilfelle er det jeg som er den rusavhengige. 

[nachnoo]

Om du ikke allerede har gjort det, bør du søke hjelp for deg selv hos fastlegen. Kanskje kan dere gå dit sammen du og mannen din?

Hasj er ikke så uskyldig som mange mener. Likegyldigheten og mangel på vilje og ambisjoner driver dem bare stadig lengre ned i elendigheten.

[psykedeliker]

nachnoo skrev (2 timer siden):

Likegyldigheten og mangel på vilje og ambisjoner driver dem bare stadig lengre ned i elendigheten.

Likegyldighet og mangel på vilje og ambisjoner kan komme av andre årsaker.

Endret torsdag kl 12:56 av psykedeliker

[nachnoo]

psykedeliker skrev (2 timer siden):

Likegyldighet og mangel på vilje og ambisjoner kan komme av andre årsaker.

Ja, men hos denne unge mannen er det den absolutt mest nærliggende årsaken. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Vi er en familie, og vi har en ungdom som sliter med rus og er helt likegyldig til alt. Jeg er fullstendig utslitt og jeg er helt på felgen. Mannen er frustrert over at jeg er nede. Når jeg forteller hvordan jeg har det så sier han at han angrer på at vi ble et par. Aldri angret så mye på noe som dette. Nå føler jeg mer bare enda lengre ned. Jeg er så nummen og tom at jeg har hatt tanker om å selv skade meg. Jeg er voksen og har aldri skadet meg selv før, aldri vært borti rus alkohol eller noe, og er psykisk frisk. Men nå er jeg helt nede. Jeg har ikke jobbet på 4 mnd grunnet ungdommen her hjemme. Jeg bare eksisterer og det er det. Alt handler om å hjelpe ungdommen, med profesjonell hjelp inne i bildet. Gikk bra et par mnd og nå har han begynt å ruse seg igjen. Ungen er 16 år bare. Ja, jeg får ut frustrasjon på mannen, jeg orker ikke venner, familie eller folk for tiden. Jeg vet ikke opp ned på meg selv, og jeg har gått i spenn i 4 mnd nå. Jeg er sint, redd, maktesløs og går snart til grunne. Har lyst å bare klore meg opp for å kjenne på noe annet. Knekke en fot eller noe. Slike tanker skremmer meg. Jeg har også lyst å bare gå en tur i skogen å legge meg ned i snøen å skrike. Jeg får også snakket med noen, men det hjelper ikke. Sønnen min betyr alt for meg, og jeg står på døgnet rundt, men nå er han likegyldig og bryr seg ikke. Kan sitte å røyke hasj rett foran meg. Jula har vært bare å komme seg gjennom. Mister helt meg selv i dette. 

Anonymkode: ba3c1...80d

Hei, jeg blir berørt av å lese det du skriver. En svært vanskelig og krevende situasjon. Jeg er nærstående til en alenemor som hadde utfordringer med sin tenåringssønn da han begynte å eksperimentere litt med rus. Hun tok kontakt med Robust (som i alle fall ligger i Oslo) og brukte dem i noen år. Dette var svært nyttig for henne har hun uttrykt. Hun følte at hun selv fikk mye støtte og nyttige råd og de kom seg ut av problemene. Dette er et gratis tilbud. Jeg vet ikke om det er noe for deg men jeg ville nå i alle fall nevne det og ellers ønske deg alt godt.

Anonymkode: 689f7...88f

[Stormwind]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Vi er en familie, og vi har en ungdom som sliter med rus og er helt likegyldig til alt. Jeg er fullstendig utslitt og jeg er helt på felgen. Mannen er frustrert over at jeg er nede. Når jeg forteller hvordan jeg har det så sier han at han angrer på at vi ble et par. Aldri angret så mye på noe som dette. Nå føler jeg mer bare enda lengre ned. Jeg er så nummen og tom at jeg har hatt tanker om å selv skade meg. Jeg er voksen og har aldri skadet meg selv før, aldri vært borti rus alkohol eller noe, og er psykisk frisk. Men nå er jeg helt nede. Jeg har ikke jobbet på 4 mnd grunnet ungdommen her hjemme. Jeg bare eksisterer og det er det. Alt handler om å hjelpe ungdommen, med profesjonell hjelp inne i bildet. Gikk bra et par mnd og nå har han begynt å ruse seg igjen. Ungen er 16 år bare. Ja, jeg får ut frustrasjon på mannen, jeg orker ikke venner, familie eller folk for tiden. Jeg vet ikke opp ned på meg selv, og jeg har gått i spenn i 4 mnd nå. Jeg er sint, redd, maktesløs og går snart til grunne. Har lyst å bare klore meg opp for å kjenne på noe annet. Knekke en fot eller noe. Slike tanker skremmer meg. Jeg har også lyst å bare gå en tur i skogen å legge meg ned i snøen å skrike. Jeg får også snakket med noen, men det hjelper ikke. Sønnen min betyr alt for meg, og jeg står på døgnet rundt, men nå er han likegyldig og bryr seg ikke. Kan sitte å røyke hasj rett foran meg. Jula har vært bare å komme seg gjennom. Mister helt meg selv i dette. 

Anonymkode: ba3c1...80d

Har dere vurdert familie terapi?

[psykedeliker]

nachnoo skrev (7 timer siden):

Ja, men hos denne unge mannen er det den absolutt mest nærliggende årsaken.

Det vet vi ingenting om, vi har bare trådstarters versjon av historien.

[AnonymBruker]

psykedeliker skrev (46 minutter siden):

Det vet vi ingenting om, vi har bare trådstarters versjon av historien.

Og du tror ikke at trådstarter kjenner situasjonen best?

Anonymkode: 2a513...d8b

[psykedeliker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Og du tror ikke at trådstarter kjenner situasjonen best?

Nei, den som kjenner situasjonen best er 16-åringen selv. For alt vi vet kan h*n ha legitime grunner til å ikke fortelle foreldrene hva som foregår i livet h*ns.

[morsan]

Så leit å høre hvordan du har det. Jeg har dessverre ingen råd å komme med, men ville gjerne uttrykke min sympati og håpe at du får mer hjelp og støtte. ❤️

[AnonymBruker]

psykedeliker skrev (1 time siden):

Nei, den som kjenner situasjonen best er 16-åringen selv. For alt vi vet kan h*n ha legitime grunner til å ikke fortelle foreldrene hva som foregår i livet h*ns.

Vi kjenner situasjonen veldig godt.  Are spør meg om du lurer på noe så slipper du å anta 

Anonymkode: ba3c1...80d

[psykedeliker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Vi kjenner situasjonen veldig godt.

Det sier alle hysteriske foreldre.