Føler ofte at jeg kaster bort livet mitt på ingenting

[AnonymBruker]

Jeg føler ofte at jeg kaster bort livet mitt på ingenting. Eksempler på dette er f.eks når jeg sitter i sofaen med pcen og bare blir surrende rundt på internett. Men også i andre tilfeller der jeg tenker at jeg f.eks burde valgt en jobb jeg brenner mer for og som interesserer meg eller at jeg endelig burde begynne å følge interessene mine i form av hobbyer og sånt... Samtidig er jeg ofte sliten pga psyken og klarer liksom ikke så mye heller så det blir en tricky balansegang... 

Hjelp?

Anonymkode: 18bf4...166

[AnonymBruker]

Føler du du kaster bort livet så må du gjøre noe med det.

Eller tenker at du har et greit liv slik det er.

De aller fleste i verden jobber for å leve, de lever ikke for jobben. De aller fleste jobber blir kjedelige.

Anonymkode: c6495...9f8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Føler du du kaster bort livet så må du gjøre noe med det.

Eller tenker at du har et greit liv slik det er.

De aller fleste i verden jobber for å leve, de lever ikke for jobben. De aller fleste jobber blir kjedelige.

Anonymkode: c6495...9f8

Du har jo veldig rett og selv om jeg innser det så føler jeg fortsatt på det (at jeg kaster bort livet mitt). Jeg vil gjerne gjøre noe men blir stoppet av diverse grunner... 

Anonymkode: 18bf4...166

[Den forsvunne diamanten]

Har du allerede en jobb, får du behandling og er det sånn at du faktisk kaster bort tid? Eller bare slapper du av? Det er noen som kan føle på at de kaster bort tid når de egt bare har tatt seg tid til å slappe av men gjør mer enn nok.  

[krøll9]

Det er veldig kjedelig hvis du har planer og ønsker men blir avbrutt pga sykdomsepisoder, men hvis du tenker at du jevnt over har nådd ditt kapasitetsnivå pga vedvarende form, så er det bare sånn. Men det finnes ingen mal på eller krav om hva man må gjøre ut av livet, tross inntrykk man kan få gjennom sosiale og andre medier.

Ikke at man ikke skal sette seg nye mål og jobbe mot noe om man kan det, men man når aldri en magisk grense for der man kan si man har et liv med mening uansett, nok penger, nok innhold, nok venner.

 

[skogbrann]

Jeg prioriterer. Går på et krevende studie med mye forelesninger, obligatoriske arbeidskrav og aktiviteter. Ofte er jeg på universitetet tilsvarende en hel, eller lenger enn en hel arbeidsdag i ukedagene. Når jeg da kommer hjem har jeg brukt opp konsentrasjonsevnen og er ikke i stand til å lese, se på en TV-serie eller lignende. Når jeg har hentet meg litt inn igjen har jeg enten diverse arbeidskrav å jobbe med eller venner/kjæreste å treffe. Så mesteparten av tiden jeg har for meg selv går til ingenting. I helgene kan jeg av og til se på TV, lese eller bruke tid på øvrige interesser. Det er den prioriteringen som gir mest mening for meg, da studiet (gitt at jeg gjennomfører) garanterer meg en interessant og godt betalt jobb. Å bruke tiden på å opprettholde relasjoner fremfor egne interesser gir også mer mening for meg. Interesser kan alltids tas opp igjen, relasjoner kan helt klart også tas opp igjen, men det er ikke like lett.

I tillegg er jeg villig til å presse meg selv om jeg ikke vil, orker eller føler at jeg klarer, og ignorere at jeg er sliten. Det er tross alt ikke farlig å være sliten, og man kan presse seg mye lenger enn hva man føler man kan. Er jeg frustrert og overbevist om at jeg ikke klarer mer, eller tanken er uutholdelig så gir jeg meg tid til å kjenne på det en stund, falle helt sammen i gråt til og med. Så plukker jeg meg selv opp igjen, tørker jeg tårene fra ansiktet, biter i det sure eplet og begynner på arbeidskravet, åpner pensumboka i faget jeg var overbevist om at jeg ikke forsto noe som helst av (og derfor burde avslutte studiet) eller hva annet jeg eventuelt skulle gjøre. Jeg har funnet ut at trikset er å ikke prøve og unnvike disse følelsene av motgang og nederlag, men akseptere dem. Da vil de reduseres til et nivå hvor man er i stand til å fungere. 

At du er sliten og «klarer liksom ikke så mye heller» er en unnskyldning du skaper for deg selv slik at du kan slippe å gjøre det som er vanskelig. Da jeg først ble deprimert var det et punkt hvor jeg nektet å gjøre noe fordi jeg «ikke klarte». Min mor tok en alvorsprat med meg og sa noe jeg aldri har glemt.

Om jeg husker det nøyaktig ordrett er ikke 100% sikkert, men det var noe som dette: «Men skogbrann, tror du jeg har lyst til å gjøre det? Tror du jeg synes det er så utrolig gøy? Tror du ikke jeg heller ville gjort noe annet? Livet består av å gjøre veldig mye man verken vil eller orker. Tror du de fleste andre har lyst å stå opp når de våkner hver morgen for å gå på jobb kl.08? Jeg skal love deg at de heller vil bli liggende og sove i hvert fall litt til. Jeg gruer meg også veldig til x situasjon. Jeg har overhodet ikke lyst, og jeg hater tanken på det. Selv om du ikke klarer tanken, så er ikke det en unnskyldning til å la være. Du kan hate det så mye du bare vil, du kan hate hvert sekund av det mens du gjør det, om du ønsker det, men du må bare lide deg gjennom det som alle oss andre. Sånn er livet.» Hun hadde og har helt rett. Min oppfattelse er at enkelte, eller en del (noe usikker på andel her) som har slitt psykisk, i hvert fall over tid kan bli svært dårlige på å presse seg til ting de ikke vil/ønsker/orker. Det er som om det utvikles en slags fobi mot å presse seg for mye, mot å lide seg gjennom noe og akseptere psykisk smerte. Selv der hvor andre også ville opplevd ubehag, men det er tross alt lettere å skylde på at man sliter psykisk.