Livet er urettferdig

[AnonymBruker]

Jeg mistet nettop en av mine nærmeste. Jeg har mange ganger også tenkt at det var jeg som skulle vært i hennes sted. Hun var full av livsgnist, populær og verdifull for mange. Det er ikke jeg. 
Hvorfor er livet så urettferdig? 

Anonymkode: 016c2...871

[Everybody]

Ja det er ganske absurd. At noen er født bedre enn andre.

[Vhanja]

Det er ingen grunn til at livet er urettferdig, livet bare er.

Sånn sett er det heller ingen grunn til at livet skulle vært rettferdig. Det er jo bare noe vi har konstruert i eget hode.

[Trinity80]

Vær heller glad for at livet kan være urettferdig til tider. Om den hadde vært rettferdig og man fikk som fortjent så hadde det jo vært enda mer ille…

[AnonymBruker]

Takk for rådene. Jeg tar dem til meg. 
Jeg kan fortelle dere noe jeg virkelig trengte i denne tiden, og som løftet meg litt opp.

Jeg fikk en kjempefin og rørende melding fra min leder på jobb da jeg svarte på hennes spørsmål om hvordan det går med meg (jeg er sykm).  Der sto det bl a at jeg var ønsket tilbake på jobb og at jeg var deres positive solstråle 🥺

Jeg ble også litt lettere over at hun skrev at det går an å tilrettelegge for meg ved at nav og arbeidsgiver samarbeider. Jeg går ut fra hjemmet, men jeg forfaller både fysisk og psykisk ved å gå hjemme sammen med min mann. Jeg beundrer de som klarer det, år etter år. 

Anonymkode: 016c2...871

[krøll9]

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Jeg mistet nettop en av mine nærmeste. Jeg har mange ganger også tenkt at det var jeg som skulle vært i hennes sted. Hun var full av livsgnist, populær og verdifull for mange. Det er ikke jeg. 
Hvorfor er livet så urettferdig? 

Anonymkode: 016c2...871

Så leit! Kondolerer. Det blir unntakstilstand på et eller annet vis når man mister noen nære. Håper du kommer deg gjennom sorgen på en sunn måte. 

Du minner meg på noe der. Unnskyld hvis det er utidig. En tanke jeg ofte får når jeg leser om dødsfall, hører folk omtaler det at noen har gått bort: Jeg føler ofte på skyld for å være i live istedenfor "sprudlende, livsglad osv. osv. som var så godt likt av alle osv. osv." Er det det du mener med å føle at du burde vært i vedkommendes sted? At man/samfunnet hadde foretrukket det eller at personen hadde fortjent mer å være i live enn deg? Forstår i så fall den følelsen. Sikkert litt tabu i storsamfunnet men man kan jo fort få inntrykk av at tragedien består i at det var en person med fordelaktige personlige egenskaper som gikk bort, fremfor at et menneske (generelt) døde under uheldige omstendigheter/ulykke/for tidlig e.l. 

Et dødsbudskap handler om å hedre personen som har gått bort, med mest mulig positiv omtale selvfølgelig, og også få frem poenget med de etterlattes savn, personens verdi osv. Det handler jo ikke om meg eller deg som tilfeldig tilhører/leser/annen mottaker. Men synes det er en interessant bismak av medieomtaler med en viss tendens til å gi mye oppmerksomhet til utvalgte saker. Det kan, med litt for mye selvsentrerthet/sårbarhet kanskje (?) leses som om det hadde vært ønskelig at avdøde hadde vært mindre likt, hatt mindre nettverk, vært mindre viktig på andre måter.. Har ikke noe med din post her å gjøre egentlig, eller med meg. Bare en tanke jeg får når jeg leser at du tenker du burde vært i hennes sted. Tror vi alle kan føle på det..hvis det er sånn du mente det. 

Alternativt er du bare deprimert, mangler livsgnist og hadde virkelig ikke hatt noe imot det..jeg burde heller opprettet en ny tråd. 

[AnonymBruker]

Livet er urettferdig, og det må man lære seg og forstå først som sist. Man kan velte seg i elendigheten eller gi faen og gå videre og skape sitt eget gode liv. Livet er for kort til å sitte å dyrke elendigheten og hvor jævlig urettferdig livet er. Sterke folk er de som kommer seg gjennom motgang og vokser videre 

Anonymkode: 9bc9f...593

[krøll9]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Livet er urettferdig, og det må man lære seg og forstå først som sist. Man kan velte seg i elendigheten eller gi faen og gå videre og skape sitt eget gode liv. Livet er for kort til å sitte å dyrke elendigheten og hvor jævlig urettferdig livet er. Sterke folk er de som kommer seg gjennom motgang og vokser videre 

Anonymkode: 9bc9f...593

Tror ikke livet et urettferdig sånn direkte. Tror det er mer tilfeldig og gitt av usynlige parametre vi ikke ser men som er der.  Tror livet bare ikke har begrep om rettferdighet og tilhørende regnskap. Det bare er. 

[AnonymBruker]

krøll9 skrev (30 minutter siden):

Tror ikke livet et urettferdig sånn direkte. Tror det er mer tilfeldig og gitt av usynlige parametre vi ikke ser men som er der.  Tror livet bare ikke har begrep om rettferdighet og tilhørende regnskap. Det bare er. 

Ja slik er det, og siden vi er i relasjoner med andre kan vi også oppleve urettferdighet både på jobb, venner og familie. Folk kan være kjipe. Men aldri henge seg opp i slike folk. Trekke seg unna og gå videre. Ikke la folk som er dritt ta for mye 

Anonymkode: 9bc9f...593

[AnonymBruker]

Det er nok bare jeg selv som kan føle at det er urettferdig at dette ikke rammet meg, men henne siden hun var så full av livsgnist osv. Slike tanker kan komme de ganger jeg får det så tungt at jeg ikke ser vitsen med å leve. Jeg kunne ha sånne tanker før hun ble syk også, men det skjer heldigvis ikke like ofte lenger da jeg har blitt bedre/friskere enn jeg har vært og fått en bedre livskvalitet. 

Det med å ønske seg ut av livet eller se på uhelbredelig sykdom som en nødutgang kan også gi litt lindring de ganger smerten blir større enn jeg føler jeg er i stand til å bære, selv om jeg vet med hele meg at jeg aldri vil være i stand til å selv sørge for at det skjer. Det er bare en slags tankeflukt.

Jeg har ofte også spurt meg selv, når jeg har kommet ut av bobla, om det å komme ut av livet er noe jeg virkelig ønsker hvis jeg fikk muligheten til det - og svaret til meg selv er alltid nei og at jeg vil fortsette å kjempe fordi jeg ser at det nytter. Jeg vet at jeg sakte men sikkert har blitt bedre og fått det bedre, og at det vil fortsette å gå den veien så lenge jeg jobber for det. 

Jeg var veldig glad i henne, og hun var som en søster for meg. Da f.eks. min mann kritiserte vekta mi/sa jeg var feit den siste gangen vi besøkte henne mens hun enda var fysisk oppegående, forsvarte hun meg og sa i mot han. Jeg følte at han skammet seg over meg fordi jeg har blitt så stor (men jeg sa ikke noe om det. Det er for øvrig sånn jeg generelt kan føle det til vanlig også, uten at det nødvendigvis alltid har noen rot i virkeligheten). 

Hun var alltid sånn. Hun var en som brydde seg om meg, så meg, spurte meg om meg og min kjernefamilie og hørte på meg. Hun var sånn mot andre også. Og jeg så henne alltid blid, en positiv solstråle. Jeg følte meg «bra nok» sammen med henne, og hun fikk meg aldri til å føle at noe av det jeg sa var dumt. 

Jeg skal ta meg sammen og fortsette å jobbe hardt for å holde mitt eget løfte til meg selv. 

Anonymkode: 016c2...871

[Vendi]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Det er nok bare jeg selv som kan føle at det er urettferdig at dette ikke rammet meg, men henne siden hun var så full av livsgnist osv. Slike tanker kan komme de ganger jeg får det så tungt at jeg ikke ser vitsen med å leve. Jeg kunne ha sånne tanker før hun ble syk også, men det skjer heldigvis ikke like ofte lenger da jeg har blitt bedre/friskere enn jeg har vært og fått en bedre livskvalitet. 

Det med å ønske seg ut av livet eller se på uhelbredelig sykdom som en nødutgang kan også gi litt lindring de ganger smerten blir større enn jeg føler jeg er i stand til å bære, selv om jeg vet med hele meg at jeg aldri vil være i stand til å selv sørge for at det skjer. Det er bare en slags tankeflukt.

Jeg har ofte også spurt meg selv, når jeg har kommet ut av bobla, om det å komme ut av livet er noe jeg virkelig ønsker hvis jeg fikk muligheten til det - og svaret til meg selv er alltid nei og at jeg vil fortsette å kjempe fordi jeg ser at det nytter. Jeg vet at jeg sakte men sikkert har blitt bedre og fått det bedre, og at det vil fortsette å gå den veien så lenge jeg jobber for det. 

Jeg var veldig glad i henne, og hun var som en søster for meg. Da f.eks. min mann kritiserte vekta mi/sa jeg var feit den siste gangen vi besøkte henne mens hun enda var fysisk oppegående, forsvarte hun meg og sa i mot han. Jeg følte at han skammet seg over meg fordi jeg har blitt så stor (men jeg sa ikke noe om det. Det er for øvrig sånn jeg generelt kan føle det til vanlig også, uten at det nødvendigvis alltid har noen rot i virkeligheten). 

Hun var alltid sånn. Hun var en som brydde seg om meg, så meg, spurte meg om meg og min kjernefamilie og hørte på meg. Hun var sånn mot andre også. Og jeg så henne alltid blid, en positiv solstråle. Jeg følte meg «bra nok» sammen med henne, og hun fikk meg aldri til å føle at noe av det jeg sa var dumt. 

Jeg skal ta meg sammen og fortsette å jobbe hardt for å holde mitt eget løfte til meg selv. 

Anonymkode: 016c2...871

Så bra! Du virker så positivt innstilt! Og jeg er sikker på at du vil klare det! 💪❤️

[Adeie]

Hvis en mann kritiserer vekten din offentlig så virker ham ut som en mann man virkelig ikke trenger i ett liv.

Man får ikke b3dre selvbilde av at mannen trakassert en.

[AnonymBruker]

Vendi skrev (46 minutter siden):

Så bra! Du virker så positivt innstilt! Og jeg er sikker på at du vil klare det! 💪❤️

Tusen takk, det betyr mye for meg at du har tro på meg og heier på meg, det gir meg styrke ❤️

Anonymkode: 016c2...871