Klarer ikke gjøre en god jobb

[krøll9]

Føler meg dårlig fordi jeg har oppgaver på arbeidsplassen og privat som jeg ikke klarer fullføre. Føler meg ikke deprimert men har lav energi, noe som har vedvart i mange måneder. Dagsmål er alltid å komme seg på jobb, bite tenna sammen og få gjort jobben.

Klarer faktisk å gå på jobb og gjøre jobben der men har allikevel en dårlig følelse fordi jeg ligger rett ut etter jobb. Følger opp barn alene og får laget middag, får gjort det mest nødvendige men synes det er så slitsomt og føler jeg bruker opp 100% av energien på jobb. Etter jobb må jeg planlegge og har også etterarbeid som jeg føler jeg ikke får gjort. Strekker ikke til. Har tatt grep og sagt opp jobben men vet ikke hvordan det skal bli økonomisk og hvordan jeg skal komme i mål ut oppsigelsesfristen. Bruker virkelig all kapasitet jeg har og er villig til det også, men allikevel er det ikke nok. Jeg har ingen grunn til sykemelding og ønsker ikke å avslutte arbeidsforholdet gjennom fravær. Hvordan skal jeg ro dette i land og hva skal skje når jeg ikke lenger har jobben jeg føler jeg ikke klarer å gjøre? Har en slags plan på ulike jobber jeg kan gjøre ved siden av uten å forplikte meg fast men skjønner ikke helt hvordan det skal holde økonomisk. Hadde det vært mulig hadde jeg stengt av og lagt meg ned. Ønsker bare å gjøre en god nok jobb på jobb og følge opp barna på ordentlig måte i fritiden, men nå henger alt på halv tolv. Nå synes jeg livet er vanskelig og setter krav jeg ikke klarer å oppfylle. Vond følelse med uro og begrunnet engstelse fra dag til dag. Vil på en måte bare "være i fred" og gjøre mitt beste med det jeg har tilgjengelig, men føler det er lite energi jeg har tilgjengelig og at vannet begynner å stige over hodet på meg mentalt, organisatorisk, faglig, privat.. i det hele tatt. Ikke noe gøy. Å "ta meg sammen" har jeg masse erfaring med og jeg har ingen forventning om at noen kan løse dette her med eller for meg. Det fører til et dystert og pessimistisk syn på livet der gleden forsvinner og jeg alltid henger etter med en følelse av at jeg skylder noe, at jeg har masse uløst ansvar og vanskelige oppgaver. Kan ikke akkurat gi opp og slutte å utøve det ansvaret jeg har her i livet, men som sagt, det er ikke noe godt å være på denne måten. Alt handler om å få gjort det jeg skal og det blir ikke ekte avslapning heller når jeg sniker til meg hvilepauser på kveld og ettermiddag. Har ingen mulighet til å hvile på dette og kvelden går stort sett med på å grue seg til eller forsøke å fortrenge at en ny dag venter så raskt jeg sovner. Må ta sovemidler for å få sovnet, så det blir fort at jeg utsetter søvnen for å utsette neste dag og går nok konstant i underskudd uansett. Hva bør jeg gjøre? 

[AnonymBruker]

Mulig å spørre lege om 50% sykemelding en liten stund?

Ellers er desverre livet slikt til tider. Spesielt når man har unger boende hjemme. Akkurat det vil jo mwd årene bli lettere d barna flytter ut, det fjerner ekstremt mye hverdagspress. Noe å se frem til i såfall.

Anonymkode: de86d...7d4

[Osten]

Enig med over. Trekk tilbake oppsigelsen, gå til fastlegen og forklar situasjonen. 50 eller 100% sykmelding er da bedre enn oppsigelse, da står du jo uten lønn og får økonomiske bekymringer på toppen. Kanskje får du mer energi og livslyst når du får «hvilt» deg en stund?  Du vil også få mer energi til oppgaver privat når du for en periode får slippe oppgaver i forbindelse med jobb.

Endret 15. januar av Osten

[Emoji]

For meg høres du deprimert ut? Hva tenker du om det?

Enig med de andre vedr sykm. 

Det er ikke lurt å si opp jobben, du mister så mange rettigheter. 

[krøll9]

Har allerede sagt opp. Til sykemelding har jeg ikke samvittighet og mener det er moralsk uriktig (for meg). Når jeg har vært sykemeldt tidligere har jeg fått en slags tvangstankegang om at jeg ikke kan spise, ikke slappe av eller gjøre noe jeg kan synes et hyggelig ellers. Har også enten ligget rett ut av utmattelse hele dagen istedenfor halve som nå. Enten fordi jeg har vært sliten eller fordi jeg ikke tillater meg selv å gjøre noe i sykemelding. Tror dette forsterket og forlenget depresjon sist. Det blir en kontinuerlig selvstraff jeg ikke orker. Føler også at jeg kan "lure" legen til å gi sykemelding når som helst og det kjennes manipulerende og feil. Derfor tar jeg den økonomiske støyten ved å si opp og kjenner en slags lettelse over det. Da vil jeg ha mer fri enn nå og håper på mindre dårlig samvittighet fordi jeg da offisielt ikke skulle vært på jobb heller. 

Jeg gleder meg ikke til ungene flytter ut. Selv om jeg har gode dager så er ansvaret for ungene hovedgrunnen til at jeg klarer alt jeg klarer og føler forpliktelse til tilværelsen sånn generelt. *syte syte* 

Kan være at jeg er dels deprimert men om jeg ikke er det så sliter jeg uansett med lav selvtillit, lav energi og en sterk følelse av at jeg bedrar alle rundt meg. Får en ærlighets- og samvittighetstrang som gnager fordi jeg ikke kan leve opp til det. 

 

 

[AnonymBruker]

Du må aldri si opp jobben fordi du er syk? Da tar du en sykmelding. Når du selv sier opp har du 8 uker karantene uten inntekt. Når du har barn å forsørge må du ha inntekt. Hva tenker du på? 
 

Anonymkode: 56e90...861

[krøll9]

AnonymBruker skrev (På 16.1.2025 den 1.10):

Du må aldri si opp jobben fordi du er syk? Da tar du en sykmelding. Når du selv sier opp har du 8 uker karantene uten inntekt. Når du har barn å forsørge må du ha inntekt. Hva tenker du på? 
 

Anonymkode: 56e90...861

Trangen til å legge fra meg alt ansvar er for stor til å motstå. Vet ikke om jeg er syk akkurat nå, så sånn sett er det ikke sikkert det er derfor. Føler at jeg trenger rom og tid til å gjøre ingenting. Hjernen kjennes helt utslitt av alle inntrykk jeg ikke rekker bearbeide. 

Tenker at måten å overleve økonomisk på er å ta vikaroppdrag et visst minimum i måneden og deretter ut fra energinivået. Har på en måte en plan da kanskje men akkurat nå bare prøver jeg å komme meg gjennom ut oppsigelsesfristen. 

Nå får barnet snart besøk og jeg må stå på hodet for å gjøre boligen noenlunde representabel, selv om det "bare" er et barn. Kan jo hende forelderen vil komme innom og hilse på. Og sånn lever jeg da. Prøver bare måke unna akkurat der det trengs rett før. Gjelder alt privat og jobbmessig. Rekker aldri være i forkant selv om jeg gjør noe hele tiden. Gruer meg helt sykt til ny arbeidsuke i morgen. Har ikke rukket å få klesvask på plass eller ha slappet noe av. Men det pleier jeg ikke rekke heller, men er slitsomt... 

[Sokk]

krøll9 skrev (15 minutter siden):

Trangen til å legge fra meg alt ansvar er for stor til å motstå. Vet ikke om jeg er syk akkurat nå, så sånn sett er det ikke sikkert det er derfor. Føler at jeg trenger rom og tid til å gjøre ingenting. Hjernen kjennes helt utslitt av alle inntrykk jeg ikke rekker bearbeide. 

Tenker at måten å overleve økonomisk på er å ta vikaroppdrag et visst minimum i måneden og deretter ut fra energinivået. Har på en måte en plan da kanskje men akkurat nå bare prøver jeg å komme meg gjennom ut oppsigelsesfristen. 

Nå får barnet snart besøk og jeg må stå på hodet for å gjøre boligen noenlunde representabel, selv om det "bare" er et barn. Kan jo hende forelderen vil komme innom og hilse på. Og sånn lever jeg da. Prøver bare måke unna akkurat der det trengs rett før. Gjelder alt privat og jobbmessig. Rekker aldri være i forkant selv om jeg gjør noe hele tiden. Gruer meg helt sykt til ny arbeidsuke i morgen. Har ikke rukket å få klesvask på plass eller ha slappet noe av. Men det pleier jeg ikke rekke heller, men er slitsomt... 

Støtter de andre. Trekk oppsigelsen. Snakk med lege om sykmelding. Søk ny jobb under sykmeldingen.

Hvis du må jobbe redusert over tid kan du få delvis sykmelding/AAP/ufør, men basert på inntektsgrunnlaget fra den jobben du har nå. Hvis du sier opp og deretter jobber svært redusert vil du få mye mindre AAP/ufør, om det skulle bli behov for det.

Det er en risiko for at du trenger eller kommer til å trenge noe AAP/ufør på et tidspunkt, med den diagnosen du har. Kanskje må du jobbe redusert for å klare deg. IKKE legg grunnlaget for et liv som minstepensjonist nå.

Jeg forstår at du bare vil bli kvitt stresset nå, men her er det viktig å gå via de riktige rutene i NAV-systemet for at du skal klare deg økonomisk. Ta en prat med fastlegen din, evt behandler på DPS om du har. DPS har trolig også sosionom som kan hjelpe deg, og du kan kanskje få hjelp av IPS til å finne en overkommelig jobb.

Ikke forsøk å løse dette helt på egenhånd! 

[Grendel]

Jeg tror det blir enda vanskeligere å gjøre en jobb hvor du styrer selv. Det krever mer energi og initiativ. Det er lettere å komme seg opp når man har noen som forventer at du stiller.

Sånn som jeg leser første innlegg så klarer du faktisk å gjøre en jobb, men du blir veldig sliten. Hva med redusert stilling? Mulig du bare bør være flinkere til å leve med at enkelte ting blir litt halv tolv når du har barn og jobb.

[krøll9]

Sokk skrev (10 timer siden):

Støtter de andre. Trekk oppsigelsen. Snakk med lege om sykmelding. Søk ny jobb under sykmeldingen.

Hvis du må jobbe redusert over tid kan du få delvis sykmelding/AAP/ufør, men basert på inntektsgrunnlaget fra den jobben du har nå. Hvis du sier opp og deretter jobber svært redusert vil du få mye mindre AAP/ufør, om det skulle bli behov for det.

Det er en risiko for at du trenger eller kommer til å trenge noe AAP/ufør på et tidspunkt, med den diagnosen du har. Kanskje må du jobbe redusert for å klare deg. IKKE legg grunnlaget for et liv som minstepensjonist nå.

Jeg forstår at du bare vil bli kvitt stresset nå, men her er det viktig å gå via de riktige rutene i NAV-systemet for at du skal klare deg økonomisk. Ta en prat med fastlegen din, evt behandler på DPS om du har. DPS har trolig også sosionom som kan hjelpe deg, og du kan kanskje få hjelp av IPS til å finne en overkommelig jobb.

Ikke forsøk å løse dette helt på egenhånd! 

 

Grendel skrev (9 timer siden):

Jeg tror det blir enda vanskeligere å gjøre en jobb hvor du styrer selv. Det krever mer energi og initiativ. Det er lettere å komme seg opp når man har noen som forventer at du stiller.

Sånn som jeg leser første innlegg så klarer du faktisk å gjøre en jobb, men du blir veldig sliten. Hva med redusert stilling? Mulig du bare bør være flinkere til å leve med at enkelte ting blir litt halv tolv når du har barn og jobb.

Tusen takk for gjennomtenkte og utførlige svar. Vet ikke om jeg har mulighet til å trekke tilbake oppsigelsen og blir helt ærlig kvalm av tanken på å måtte fortsette i samme stilling. Fra dag til dag går det gjerne fint, det betyr jeg kommer meg gjennom, men det er og alt. Føler at jeg nå har tatt et valg og må stå i det. Tenker at jeg uansett ikke har fortjent lønnen som er en vanlig norsk gjennomsnittslønn cirka, i og med at jeg føler meg så råtten. Vet hvor absurd det høres ut, men tenker at det i grunnen bare er rett og rimelig at jeg får mindre lønn med de manglene jeg har utført mitt arbeid. Jeg kunne fortsatt lenge med å gjøre en halvveis jobb og allikevel cashet ut full lønn hver måned, men jeg orker bare ikke. Jeg trenger penger til å betale bolig, mat og ting ting barna men ellers vil jeg på nåværende tidspunkt bare få være i fred. Sørger litt at jeg tenkte nokså annerledes i høst og kjørte bånn gass med studier ved siden av og full jobb, pluss ekstrajobb osv. Nå har jeg ikke jobbet ekstra på lang tid, vurderer å kutte ut studiene og har sagt opp jobb. 

I morgen vet jeg at jeg har mulighet  til å komme meg på jobb og at jeg psykisk og fysisk kommer til å klare å stå dagen ut og utføre arbeidsoppgavene, sånn grovt sett, men jeg slites mellom å ha dårlig samvittighet for å gjøre en så dårlig jobb og være slått ut til neste jobbdag igjen starter , og det trøbbelet jeg påfører arbeidsplassen ved fravær, men hvor jeg får oppfylt behov for hvile (som synes være uendelig). Siden jeg var borte i slutten av forrige uke kjenner jeg en viss tendens til å bare ville skaffe sykemelding videre, men vet ikke hva som er rett. Det er fucked uansett. I tillegg kommer det snart spesielle dager på jobb der jeg må planlegge og gjennomføre ting jeg ikke pleierne gjøre, og det har jeg tenkt på i mange uker nå, noe som også sliter meg helt ut,selv om jeg i teorien rekker å forberede meg. Rekker ikke det slik dagene ser ut nå. Hjelper dessverre ikke være hjemme fra jobb redusert eller helt borte heller, trøttheten seirer over alle initiativ der det er mulig - altså til enhver tid barna ikke er hjemme og nesten daglig et par timer imens de er her også. Jeg er litt lei jeg. 

[Grendel]

krøll9 skrev (8 timer siden):

 

Tusen takk for gjennomtenkte og utførlige svar. Vet ikke om jeg har mulighet til å trekke tilbake oppsigelsen og blir helt ærlig kvalm av tanken på å måtte fortsette i samme stilling. Fra dag til dag går det gjerne fint, det betyr jeg kommer meg gjennom, men det er og alt. Føler at jeg nå har tatt et valg og må stå i det. Tenker at jeg uansett ikke har fortjent lønnen som er en vanlig norsk gjennomsnittslønn cirka, i og med at jeg føler meg så råtten. Vet hvor absurd det høres ut, men tenker at det i grunnen bare er rett og rimelig at jeg får mindre lønn med de manglene jeg har utført mitt arbeid. Jeg kunne fortsatt lenge med å gjøre en halvveis jobb og allikevel cashet ut full lønn hver måned, men jeg orker bare ikke. Jeg trenger penger til å betale bolig, mat og ting ting barna men ellers vil jeg på nåværende tidspunkt bare få være i fred. Sørger litt at jeg tenkte nokså annerledes i høst og kjørte bånn gass med studier ved siden av og full jobb, pluss ekstrajobb osv. Nå har jeg ikke jobbet ekstra på lang tid, vurderer å kutte ut studiene og har sagt opp jobb. 

I morgen vet jeg at jeg har mulighet  til å komme meg på jobb og at jeg psykisk og fysisk kommer til å klare å stå dagen ut og utføre arbeidsoppgavene, sånn grovt sett, men jeg slites mellom å ha dårlig samvittighet for å gjøre en så dårlig jobb og være slått ut til neste jobbdag igjen starter , og det trøbbelet jeg påfører arbeidsplassen ved fravær, men hvor jeg får oppfylt behov for hvile (som synes være uendelig). Siden jeg var borte i slutten av forrige uke kjenner jeg en viss tendens til å bare ville skaffe sykemelding videre, men vet ikke hva som er rett. Det er fucked uansett. I tillegg kommer det snart spesielle dager på jobb der jeg må planlegge og gjennomføre ting jeg ikke pleierne gjøre, og det har jeg tenkt på i mange uker nå, noe som også sliter meg helt ut,selv om jeg i teorien rekker å forberede meg. Rekker ikke det slik dagene ser ut nå. Hjelper dessverre ikke være hjemme fra jobb redusert eller helt borte heller, trøttheten seirer over alle initiativ der det er mulig - altså til enhver tid barna ikke er hjemme og nesten daglig et par timer imens de er her også. Jeg er litt lei jeg. 

Jeg foreslår at du snakker med sjefen og spør om å få trekke tilbake oppsigelsen så fort som mulig. Den døren vil kanskje lukke seg.

Det er et element av at du straffer seg selv når du slutter fordi du føler du ikke fortjener full lønn. Ansvarsfølelse og samvittighet er de beste egenskapene en arbeidstaker og forelder kan ha, men jeg tror du har for mye. Ikke rart du blir sliten når du pisker deg selv sånn.

De aller fleste tar da hel delvis sykemelding når de møter veggen. Du kunne gått ned i stilling hvis du faktisk ikke har tid til full stilling. Du går ut i ingenting.