Retraumatisert av helsepersonell - noen?

[Pegaso98]

Hei

Er det noen her som tidligere har opplevd overgrep, og som har blitt retraumatisert av medisinske prosedyrer i ettertid? Jeg står helt fast etter selvmordsforsøk hvor jeg ble funnet og lagt i respirator. Våknet med kateter, som føles som et nytt overgrep. Dette har igjen utløst to nye selvmordsforsøk, og jeg har vært på akuttpsykiatrisk avdeling nå ca 5 uker. Jeg klarer ikke å dusje eller se min egen kropp, og har ikke klart det siden det første kateteret. Jeg har heller ikke klart å sove i en seng, og har ligget på gulvet i 5 uker. Har en befalende delpersonlighet som tvinger meg til å ta selvmord. Har kompleks PTSD, men mistenker DID i tillegg. Jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Føler jeg har blitt utsatt for nye overgrep. Husker ingenting av det som skjedde på sykehuset, mistet totalt kontroll over egen kropp, en kropp som ikke evner å skille barndom fra sykehusbehandling. Det føles som de har gjenskapt barndommen, og jeg føler meg helt ubeskyttet i verden i den grad at det eneste som kan beskytte meg er å dø (for da kan ingen røre meg). Er det noen som har noe erfaring med retraumatisering og som kan komme med noen støttende ord? ❤️

[Eva Sofie]

Jeg har opplevd det i ulike situasjoner. Det er veldig vondt å bli møtt slik av helsevesenet, men noen ganger har helsepersonell dessverre ikke noe valg. Deres hensikt er ikke å begå nye overgrep, det blir vår assosiasjon, mens de gjør det de kan for å hjelpe.

 

Kan du spørre om at det settes av godt med tid, f.eks. ved en psykolog eller lege, hvor dere kan snakke igjennom nødvendigheten av de medisinske prosedyrene da de jobbet for å redde livet ditt? Og hva som ev. ville ha skjedd om sykehuset ikke hadde gjort det? Fagbegrep er ikke nødvendigvis riktig å bruke, men å forklare hva som ville ha skjedd hvis ikke... Jeg har erfart at det har vært til god hjelp, men det må settes av godt med tid.

 

Jeg håper du har en terapeut som kan hjelpe deg videre...

[Pegaso98]

Eva Sofie skrev (7 timer siden):

Jeg har opplevd det i ulike situasjoner. Det er veldig vondt å bli møtt slik av helsevesenet, men noen ganger har helsepersonell dessverre ikke noe valg. Deres hensikt er ikke å begå nye overgrep, det blir vår assosiasjon, mens de gjør det de kan for å hjelpe.

 

Kan du spørre om at det settes av godt med tid, f.eks. ved en psykolog eller lege, hvor dere kan snakke igjennom nødvendigheten av de medisinske prosedyrene da de jobbet for å redde livet ditt? Og hva som ev. ville ha skjedd om sykehuset ikke hadde gjort det? Fagbegrep er ikke nødvendigvis riktig å bruke, men å forklare hva som ville ha skjedd hvis ikke... Jeg har erfart at det har vært til god hjelp, men det må settes av godt med tid.

 

Jeg håper du har en terapeut som kan hjelpe deg videre...

Jeg tror noe av det verste er det totale kontrolltapet. Jeg husker ingenting, alt er svart, ansikt, navn, person, helt borte. Jeg sovnet i selvmordsforsøk og våknet til at noen hadde kledd av meg. Ingen minner om hvordan jeg kom til sykehuset. 

Vi har snakket en del om det, legen fra psykiatrisk har også innkalt til møte med sykehusavdelingen det skjedde på. Planen er utskrivelse på fredag, da har jeg vært på lukket post i 6 uker. Håper vi får til et møte med de ansatte som utførte prosedyren i løpet av uka. 

[nachnoo]

Dette leser jeg av det du skriver: Du er livredd for det som skjer/har skjedd mens du har vært bevisstløs. Hvis du skal hindre at dette skjer på nytt, må du la være å sette deg selv i den tilstand. Det er opp til deg.

[AnonymBruker]

Pegaso98 skrev (8 timer siden):

Jeg tror noe av det verste er det totale kontrolltapet. Jeg husker ingenting, alt er svart, ansikt, navn, person, helt borte. Jeg sovnet i selvmordsforsøk og våknet til at noen hadde kledd av meg. Ingen minner om hvordan jeg kom til sykehuset. 

Vi har snakket en del om det, legen fra psykiatrisk har også innkalt til møte med sykehusavdelingen det skjedde på. Planen er utskrivelse på fredag, da har jeg vært på lukket post i 6 uker. Håper vi får til et møte med de ansatte som utførte prosedyren i løpet av uka. 

Det blir jo mange forskjellige mennesker som er rundt en når man er innlagt også. Jeg tror mange av oss med store traumer blir bare verre av å være innlagt. Jeg klarte nesten ikke sove når jeg var innlagt fordi jeg visste at ansatte (og ofte noen nye. Og ofte menn) ville komme innom 3 ganger iløpet av natten. Samme med dagtid, men da er man i det minste våken. Men grusomt uansett syns jeg. Man vet aldri hva de gjør. Opplevde at ene mannlige ansatte sto å stirret veldig lenge fordi han trodde jeg sov, men jeg var egentlig våken og pustet synlig. 

Anonymkode: 1cc4c...829

[Eva Sofie]

Pegaso98 skrev (12 timer siden):

Jeg tror noe av det verste er det totale kontrolltapet. Jeg husker ingenting, alt er svart, ansikt, navn, person, helt borte. Jeg sovnet i selvmordsforsøk og våknet til at noen hadde kledd av meg. Ingen minner om hvordan jeg kom til sykehuset.

Det er en somatisk og logisk årsak til at du ikke har hukommelse når du er nedsløvet/bevisstløs. Sykehus oppleves gjerne utrygt, som nevnt av Anonym Bruker, bl.a. pga. mange ukjente mennesker og at andre tar kontroll over hva som skal gjøres. Et verktøy jeg selv har fått av min terapeut når fortid blandes sammen med nåtid, er å se etter ulikheter i situasjoner; materielle forskjeller, stemmer, emosjoner, personer, rommet jeg er i, klær jeg har på etc. Den kan også brukes i tankene i ettertid - hva var ulikt under den prosedyren?

 

Jeg støtter det @nachno sier. Om du gjør flere selvmordsforsøk, vil det ikke oppleves godt for deg. Jeg vet selv at det høres latterlig enkelt ut for andre å si at det bare er å la være å sette seg i en slik situasjon. Ved kompleks traumatisering kan en ha veldig mange motstridende følelser/opplevelser. Dette er helt normalt.

Pegaso98 skrev (12 timer siden):

Planen er utskrivelse på fredag, da har jeg vært på lukket post i 6 uker.

Hvordan tenker du det blir å få kontroll over egen hverdag igjen? Slippe å ligge på gulvet...

[Pegaso98]

Hei

Jeg har det enormt vondt fremdeles. Jeg føler oppriktig at jeg har blitt utsatt for nye overgrep på sykehuset. Det at jeg ble kledd av, plassert i samme stilling jeg ble misbrukt i som barn, tatt på og "penetrert" med et kateter, i mens jeg var bevisstløs og totalt forsvarsløs, er helt forjævlig. Jeg har en befalende delpersonlighet som kommanderer meg til å dø, for da kan ingen røre meg mer. Det er som om sykehuset har gjenskapt overgrepene og "satt meg tilbake i tid". Den verste retraumatiseringen siden jeg ble utsatt for incest i barnehagealder. 

Jeg kjenner på en intens redsel og skamfølelse. Det hjelper ikke med kommentarer som "du satt deg selv i situasjonen", da jeg er nedlesset i skyld og skam fra før. Da jeg tok overdose var eneste mål å dø. Jeg kunne ikke forutse at jeg skulle bli funnet og ende opp i respirator med kateter. Jeg føler meg maktesløs, skitten og skammer meg over "å ha blitt sett". Og jeg føler at jeg har sviktet meg selv og min egen kropp, og på nytt latt meg bli utsatt for overgrep. Jeg er sint på meg selv. Det har vært økende selvskading de siste dagene, nå med kutting i underlivet. Har klart å se for å kutte meg, men dusjer i mørket. Klarer fremdeles ikke å sove i en seng. Dette blir første natt hjemme etter 6 uker på akuttpsykiatrisk (inkl. 2 netter på somatisk avdeling innimellom).

Det føles helt uutholdelig😭

[AnonymBruker]

Pegaso98 skrev (10 timer siden):

Hei

Jeg har det enormt vondt fremdeles. Jeg føler oppriktig at jeg har blitt utsatt for nye overgrep på sykehuset. Det at jeg ble kledd av, plassert i samme stilling jeg ble misbrukt i som barn, tatt på og "penetrert" med et kateter, i mens jeg var bevisstløs og totalt forsvarsløs, er helt forjævlig. Jeg har en befalende delpersonlighet som kommanderer meg til å dø, for da kan ingen røre meg mer. Det er som om sykehuset har gjenskapt overgrepene og "satt meg tilbake i tid". Den verste retraumatiseringen siden jeg ble utsatt for incest i barnehagealder. 

Jeg kjenner på en intens redsel og skamfølelse. Det hjelper ikke med kommentarer som "du satt deg selv i situasjonen", da jeg er nedlesset i skyld og skam fra før. Da jeg tok overdose var eneste mål å dø. Jeg kunne ikke forutse at jeg skulle bli funnet og ende opp i respirator med kateter. Jeg føler meg maktesløs, skitten og skammer meg over "å ha blitt sett". Og jeg føler at jeg har sviktet meg selv og min egen kropp, og på nytt latt meg bli utsatt for overgrep. Jeg er sint på meg selv. Det har vært økende selvskading de siste dagene, nå med kutting i underlivet. Har klart å se for å kutte meg, men dusjer i mørket. Klarer fremdeles ikke å sove i en seng. Dette blir første natt hjemme etter 6 uker på akuttpsykiatrisk (inkl. 2 netter på somatisk avdeling innimellom).

Det føles helt uutholdelig😭

Så vondt det er å lese historien! Kan du prøve å tenke at det du har vært igjennom er omsorg? Personalet på sykehuset tok vare på deg da du ikke kunne ta vare på deg selv. Har du en behandler du kan snakke med dette om?

Anonymkode: 5fc4e...7ed

[Pegaso98]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Så vondt det er å lese historien! Kan du prøve å tenke at det du har vært igjennom er omsorg? Personalet på sykehuset tok vare på deg da du ikke kunne ta vare på deg selv. Har du en behandler du kan snakke med dette om?

Anonymkode: 5fc4e...7ed

Takk for omtanke ❤️ Jeg klarer ikke å se på det som omsorg. Jeg føler meg voldtatt og utnyttet, og føler de var ute etter å skade meg. Da jeg våknet på sykehuset første gang sa jeg veldig tydelig at jeg ble misbrukt som barn, og at jeg ved evt ny innleggelse i somatikken, ikke skulle kles av / få kateter. Traumet det medførte, førte til at jeg forsøkte å ta selvmord på nytt. Samme skjedde igjen på sykehuset, selv om jeg hadde sagt at det ikke måtte skje igjen. Så da ble jeg enda mer fortvilet og prøvde for tredje gang å ta selvmord. Den siste gangen skjedde heldigvis ikke det samme (jeg var våken og ikke bevisstløs). Vil fremdeles dø pga følelsen av å ha blitt utsatt for overgrep igjen. Jeg klarer ikke å skille, og den eneste måten å føle meg beskyttet er ved å kutte meg nedentil og / eller dø.  

[AnonymBruker]

Pegaso98 skrev (13 minutter siden):

Takk for omtanke ❤️ Jeg klarer ikke å se på det som omsorg. Jeg føler meg voldtatt og utnyttet, og føler de var ute etter å skade meg. Da jeg våknet på sykehuset første gang sa jeg veldig tydelig at jeg ble misbrukt som barn, og at jeg ved evt ny innleggelse i somatikken, ikke skulle kles av / få kateter. Traumet det medførte, førte til at jeg forsøkte å ta selvmord på nytt. Samme skjedde igjen på sykehuset, selv om jeg hadde sagt at det ikke måtte skje igjen. Så da ble jeg enda mer fortvilet og prøvde for tredje gang å ta selvmord. Den siste gangen skjedde heldigvis ikke det samme (jeg var våken og ikke bevisstløs). Vil fremdeles dø pga følelsen av å ha blitt utsatt for overgrep igjen. Jeg klarer ikke å skille, og den eneste måten å føle meg beskyttet er ved å kutte meg nedentil og / eller dø.  

Er du innlagt nå?

Anonymkode: 5fc4e...7ed

[Pegaso98]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Er du innlagt nå?

Anonymkode: 5fc4e...7ed

Nei, hjemme

[AnonymBruker]

Pegaso98 skrev (Akkurat nå):

Nei, hjemme

Har du poliklinisk behandler på DPS?

Anonymkode: 5fc4e...7ed

[Pegaso98]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Har du poliklinisk behandler på DPS?

Anonymkode: 5fc4e...7ed

Ikke per i dag, men jeg vet at jeg er på venteliste 

[AnonymBruker]

Pegaso98 skrev (2 minutter siden):

Ikke per i dag, men jeg vet at jeg er på venteliste 

Det høres ut som om du er i stort behov av psykisk helsehjelp. Håper du kommer fort til. 

Anonymkode: 5fc4e...7ed

[AnonymBruker]

Pegaso98 skrev (7 minutter siden):

Ikke per i dag, men jeg vet at jeg er på venteliste 

Hva står DID for?

Anonymkode: 5fc4e...7ed

[stjernestøv]

Pegaso98 skrev (7 timer siden):

Ikke per i dag, men jeg vet at jeg er på venteliste 

Håper du kommer fort til, det er jo forferdelig å ha det som du har det nå. 

[aa-k-j]

Ja jeg har blitt retraumatisert av helsepersonell, men var ikke på noen fysisk måte. Har vært utsatt på enormt press som trigget traumene. Ble regelrett presset opp i et hjørne og var som psykiske overgrep som gågikk i 2 år. Hele tiden sloss jeg for å komme meg ut av det. Og var flere om det. Men noen av de har heldigvis forstått at det hadde skjedd alvorlig feil, men hjelper jo ikke meg nå for konsekvensene må jeg leve med og ikke de.