Føler at psykdom førte til at jeg aldri fant meg selv i 20-årene, hvordan finner man seg selv i 30-årene i stedet?

[lavender]

Jeg føler jo at for de fleste så er det i 20-årene man finner seg selv, hva man står for og ønsker å være. Det er da man kanskje flytter til en annen by enn den man vokste opp i, studerer, finner nye venner og kjærester, jobber forskjellige jobber, prøver og feiler og finner ut av ting. 

Jeg ble vel syk i tenårene, men kom ikke i kontakt med psykiatrien før jeg var 20 år. Jeg var da ganske syk og inn og ut av psykiatrisk hele tiden, var for syk for å finne nye venner, kom meg så vidt gjennom skolen og det ble aldri til at jeg følte at jeg fikk prøvd ut ting og funnet ut av hvem jeg var/er. 

Nå er jeg blitt 30 år og har ingen venner, har en ok deltidsjobb, men skulle ønsket at jeg fikk gjort ting og funnet meg selv før at jeg faktisk slo meg til ro og kjøpte leilighet og fikk meg fast jobb. Altså ting som å få flyttet til en større by, backpacke og oppleve andre land, studere noe jeg var interessert i og litt sånne ting. 

Jeg føler at jeg ikke helt vet hvem jeg er egentlig og at jeg må finne meg selv nå i 30-årene. Føler meg ganske lost. Jeg er heldigvis bedre psykisk nå, men klarer bare ikke få nye venner eller kjærste eller gjøre de tingene jeg virkelig vil fordi jeg bare ikke tørr å satse. Og når man tenker seg om er det vel aldri for sent, man kan jo fortsatt bytte jobb, flytte, backpacke og finne nye hobbyer hele livet og ingenting er vel satt i stein men likevel føler jeg at jeg ikke helt klarer å finne meg selv. Eller finne det motet som jeg trenger.

Noen som har noen gode tips eller råd?
 

[AnonymBruker]

lavender skrev (18 minutter siden):

finne det motet som jeg trenger

Der har du svaret ditt. 

Anonymkode: bed0c...5b3

[AnonymBruker]

lavender skrev (24 minutter siden):

Jeg føler jo at for de fleste så er det i 20-årene man finner seg selv, hva man står for og ønsker å være. Det er da man kanskje flytter til en annen by enn den man vokste opp i, studerer, finner nye venner og kjærester, jobber forskjellige jobber, prøver og feiler og finner ut av ting. 

Jeg ble vel syk i tenårene, men kom ikke i kontakt med psykiatrien før jeg var 20 år. Jeg var da ganske syk og inn og ut av psykiatrisk hele tiden, var for syk for å finne nye venner, kom meg så vidt gjennom skolen og det ble aldri til at jeg følte at jeg fikk prøvd ut ting og funnet ut av hvem jeg var/er. 

Nå er jeg blitt 30 år og har ingen venner, har en ok deltidsjobb, men skulle ønsket at jeg fikk gjort ting og funnet meg selv før at jeg faktisk slo meg til ro og kjøpte leilighet og fikk meg fast jobb. Altså ting som å få flyttet til en større by, backpacke og oppleve andre land, studere noe jeg var interessert i og litt sånne ting. 

Jeg føler at jeg ikke helt vet hvem jeg er egentlig og at jeg må finne meg selv nå i 30-årene. Føler meg ganske lost. Jeg er heldigvis bedre psykisk nå, men klarer bare ikke få nye venner eller kjærste eller gjøre de tingene jeg virkelig vil fordi jeg bare ikke tørr å satse. Og når man tenker seg om er det vel aldri for sent, man kan jo fortsatt bytte jobb, flytte, backpacke og finne nye hobbyer hele livet og ingenting er vel satt i stein men likevel føler jeg at jeg ikke helt klarer å finne meg selv. Eller finne det motet som jeg trenger.

Noen som har noen gode tips eller råd?
 

Det er aldri for sent. Grip tak i og utforsk interessene dine. Begynn med en ny hobby! Kanskje treffer du en hyggelig venn der?

Anonymkode: d972b...8f7

[Stormwind]

lavender skrev (18 minutter siden):

Jeg føler jo at for de fleste så er det i 20-årene man finner seg selv, hva man står for og ønsker å være. Det er da man kanskje flytter til en annen by enn den man vokste opp i, studerer, finner nye venner og kjærester, jobber forskjellige jobber, prøver og feiler og finner ut av ting. 

Jeg ble vel syk i tenårene, men kom ikke i kontakt med psykiatrien før jeg var 20 år. Jeg var da ganske syk og inn og ut av psykiatrisk hele tiden, var for syk for å finne nye venner, kom meg så vidt gjennom skolen og det ble aldri til at jeg følte at jeg fikk prøvd ut ting og funnet ut av hvem jeg var/er. 

Nå er jeg blitt 30 år og har ingen venner, har en ok deltidsjobb, men skulle ønsket at jeg fikk gjort ting og funnet meg selv før at jeg faktisk slo meg til ro og kjøpte leilighet og fikk meg fast jobb. Altså ting som å få flyttet til en større by, backpacke og oppleve andre land, studere noe jeg var interessert i og litt sånne ting. 

Jeg føler at jeg ikke helt vet hvem jeg er egentlig og at jeg må finne meg selv nå i 30-årene. Føler meg ganske lost. Jeg er heldigvis bedre psykisk nå, men klarer bare ikke få nye venner eller kjærste eller gjøre de tingene jeg virkelig vil fordi jeg bare ikke tørr å satse. Og når man tenker seg om er det vel aldri for sent, man kan jo fortsatt bytte jobb, flytte, backpacke og finne nye hobbyer hele livet og ingenting er vel satt i stein men likevel føler jeg at jeg ikke helt klarer å finne meg selv. Eller finne det motet som jeg trenger.

Noen som har noen gode tips eller råd?
 

Mange bruker 20-årene for å finne seg selv og finne ut av ting. Jeg tror heller ikke det er så uvanlig å bruke litt av 30-årene til dette også. Faktisk så innebærer det å finne seg selv noe som de fleste mennesker gjør flere ganger i løpet av livet. 

[Eva Sofie]

lavender skrev (27 minutter siden):

Nå er jeg blitt 30 år og har ingen venner, har en ok deltidsjobb, men skulle ønsket at jeg fikk gjort ting og funnet meg selv før at jeg faktisk slo meg til ro og kjøpte leilighet og fikk meg fast jobb. Altså ting som å få flyttet til en større by, backpacke og oppleve andre land, studere noe jeg var interessert i og litt sånne ting.

Om jeg forstår/tolker deg riktig, tenker du at mange på din alder har opplevd mye mer enn det du har.? Jeg kan tildels kjenne meg igjen i tanken om å føle/være annerledes, men min holdning er at det å være voksen, er å godta at oppveksten/fortiden ble som den ble. Likevel tørre å være seg selv - gjør det egentlig så mye at du ikke har gjort det som fremstilles som mainstream? Min hverdag var som din mye preget av psykiatrisk behandling, og senere somatisk behandling.

 

Jeg valgte å ikke være russ, for jeg hadde ingen sosial tilknytning til klassen, utad med forklaring at jeg ville fokusere på eksamen. Jeg har hatt lite venner i oppveksten. Aldri vært på noen fest, annet enn en klassefest i 5. klasse. Jeg var for første gang på pub som 40-åring, men det ble ikke tatt negativt imot da det kom frem; folk sa at det var på tide og velkommen. Det handler kanskje om hvordan en selv presenterer det? Vet ikke... Studier og arbeid er ikke lett med psykisk sykdom, men det finnes i dag muligheter. Jeg nevner dette, for å vise at vi er flere. Og jeg er sikker på at det er egentlig ganske mange som ikke har gjort det som fremstilles som en fri ungdom i 20-årene. Årsakene kan være flere...

lavender skrev (27 minutter siden):

Jeg føler at jeg ikke helt vet hvem jeg er egentlig og at jeg må finne meg selv nå i 30-årene. Føler meg ganske lost. Jeg er heldigvis bedre psykisk nå, men klarer bare ikke få nye venner eller kjærste eller gjøre de tingene jeg virkelig vil fordi jeg bare ikke tørr å satse.

 

 

Jeg vil anbefale deg å finne en aktivitet hvor det ikke er fokus på psykisk lidelse - la det bli ditt fristed hvor du fokuserer på det som fungerer. Siden jeg var 16 år, har jeg engasjert meg i ulikt organisasjonsarbeid. Jeg vet at teoretisk styrearbeid ikke er for alle, men andre kan foretrekke å engasjere seg i mer kortvarige prosjekter for å arrangere/gjennomføre noe. Da er man et team sammen om å få til noe. For meg har det vært et fristed utenfor psykisk sykdom. Gjennom samarbeid, har det utviklet seg vennskap. Om du har noen spesielle interesser, kan du ta kurs i det og gjennom det kan det utvikles vennskap.

 

Hiv deg ut i det. Som et ordtak fra noen sier: "Den som intet våger, intet vinner".

[Adeie]

Jeg fant ikke meg selv før i 30 årene. 

[Grendel]

Det blir vel det samme som før.

1 Du er mye yngre enn du tror. Du er helt i startgropa. Det at du ikke at har hatt kjæreste er ikke så spesielt. 

2. Du må gjøre ting for å få ting til å skje. Jeg tror du må eksponere deg for å bli tøffere.

[psykedeliker]

lavender skrev (12 timer siden):

Jeg føler jo at for de fleste så er det i 20-årene man finner seg selv, hva man står for og ønsker å være.

Det er bare en følelse du har. Det er ikke nødvendig å sløse vekk tid på sosial eksperimentering, for naturlige livsprosesser går av seg selv.

[AnonymBruker]

psykedeliker skrev (3 timer siden):

Det er bare en følelse du har. Det er ikke nødvendig å sløse vekk tid på sosial eksperimentering, for naturlige livsprosesser går av seg selv.

Hvorfor finner man seg selv når man er snart 60 og ingen venner har? De naturlige livsprosessene går ikke akkurat av seg selv føler jeg.

Anonymkode: af8ff...db0