Er det andre der ut som føler at de vil dø?

[AnonymBruker]

At du ikke vil ha hjelp heller. Bare dø. Men du tørr ikke fordi du er redd smerten..?

Anonymkode: b76ae...f36

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

At du ikke vil ha hjelp heller. Bare dø. Men du tørr ikke fordi du er redd smerten..?

Anonymkode: b76ae...f36

Jeg har hatt det slik og det gjør fryktelig vondt. Har du noen du kan snakke med? Behandler?

Anonymkode: 49d1c...da0

[Glitter]

Har hatt det sånn i mange perioder. Det er veldig tungt. 

Har det ikke sånn nå, men har vært innlagt en stund. 

[AnonymBruker]

Jeg er ikke redd smerten da jeg vil bruke en metode som er smertefri, men grunnen til at jeg ikke har gjort det enda er fordi jeg redd for døden og det som skje retter døden. 

Anonymkode: afdb7...b13

[AnonymBruker]

Du er ikke alene. Det er fryktelig vondt og tungt å ha det sånn. Har du hatt det slik lenge? Har du noen å dele tanker med? 
 

 Jeg er ikke redd for smerter eller døden (som du og en annen skriver), jeg er derimot redd for å overleve/et mislykket forsøk (som evt kan føre til at jeg blir så skadet at jeg blir totalt avhengig av hjelp). 

Anonymkode: 85a08...d37

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Jeg har hatt det slik og det gjør fryktelig vondt. Har du noen du kan snakke med? Behandler?

Anonymkode: 49d1c...da0

Nei, ingen. Orker ikke snakke med behandler en gang, da angsten er for sterk.

Anonymkode: b76ae...f36

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Jeg er ikke redd smerten da jeg vil bruke en metode som er smertefri, men grunnen til at jeg ikke har gjort det enda er fordi jeg redd for døden og det som skje retter døden. 

Anonymkode: afdb7...b13

Tror du toget er smertefritt? 

Anonymkode: b76ae...f36

[AnonymBruker]

Når en har slike tanker har man syke tanker. Da er man deprimert og har lagt seg inn i en offer rolle der en tenker alt er håpløst. Snakk med fastlegen og få hjelp. Ingenting er så ille at en ikke kan få det bedre 

Anonymkode: f0345...667

[AnonymBruker]

Hadde det slik helt til jeg våknet på sykhus etter ett forsøk på å dø.

Anonymkode: 5c132...a55

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Nei, ingen. Orker ikke snakke med behandler en gang, da angsten er for sterk.

Anonymkode: b76ae...f36

Nå var det ikke meg du skrev til, men jeg er her hvis du ønsker å dele noen tanker. Har du hatt det sånn lenge?

Anonymkode: 85a08...d37

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Jeg er ikke redd smerten da jeg vil bruke en metode som er smertefri, men grunnen til at jeg ikke har gjort det enda er fordi jeg redd for døden og det som skje retter døden. 

Anonymkode: afdb7...b13

Mulig et teit spørsmål, men når du skriver at du er redd det som skjer etter døden tenker du da på muligheten for at det finnes et liv etter døden som er like vondt eller verre?

Anonymkode: 85a08...d37

[FjellOgDalar]

Jeg tror ofte det er et uttrykk for et ønske om å fø slutt på noe man ikke håndterer vel så mye som et reelt dødsønske. 

Ville tatt det opp med behandler. Kanskje hen kan hjelpe deg med å finne en annen vei? 

[Grublemeister]

Når jeg virkelig har strevet i livet har jeg hatt slike tanker. Mest fordi jeg har fryktet at jeg ikke ville få det bedre igjen.

Men så har jeg alltid tenkt at om alt skulle tatt slutt nå, vil jeg ikke kunne se om det blir bedre. Kanskje fremtiden blir fantastisk? 

[krøll9]

Har vel egentlig ikke ønske om å dø men har nesten daglig ønske om å få slippe å delta i livet de siste ukene. Jeg er sliten og det virker hagle med krav som jeg ikke klarer oppfylle. Det oppstår et behov for å hoppe fra vogna som virker være helt ute av kontroll: Jeg vil ikke være med på det her liksom. La meg være i fred, slipp meg av. osv. Men så kan man ikke leve uten å delta. Ikke et eneste sekund egentlig. Jeg er temmelig sikker på hvorfor jeg ikke får sove når det er tid for det, men om dagen er så trøtt at jeg nesten ikke klarer å sitte oppreist. Jeg orker ikke delta og selv om jeg kan tenke at nå må dette og dette gjøres. I dag kan jeg ikke sove bort dagen. Har kanskje sørget for å sove et anseelig antall timer på natt ved hjelp av medisiner fordi det er noe som må gjøres på dag: allikevel føler jeg meg helt ustø og ør av slitenhet og søvnighet hele dagen... for jeg vil ikke delta og det vet kroppen selv om jeg forsøker å fortelle til hjernen at jeg må opp. Siden jeg bare vil være alene, uten lyd og uten dagslys og helst ikke vil bli kontaktet eller se noen: betyr det at jeg ønsker å dø? Tror egentlig ikke det. 

Vet ikke om det kan sidestilles eller om det kanskje er noe litt annet. En logisk tanke blir jo å tenke at døden vil være eneste mulighet til å virkelig slippe å forholde seg til noe som helst, men hvis en bare kunne fått leve en stund i stillhet og uten å stadig bli etterlyst og avkrevd noe, kanskje det hadde holdt. Om det hadde vært mulig. 

[snusmumeriken96]

krøll9 skrev (3 timer siden):

Har vel egentlig ikke ønske om å dø men har nesten daglig ønske om å få slippe å delta i livet de siste ukene. Jeg er sliten og det virker hagle med krav som jeg ikke klarer oppfylle. Det oppstår et behov for å hoppe fra vogna som virker være helt ute av kontroll: Jeg vil ikke være med på det her liksom. La meg være i fred, slipp meg av. osv. Men så kan man ikke leve uten å delta. Ikke et eneste sekund egentlig. Jeg er temmelig sikker på hvorfor jeg ikke får sove når det er tid for det, men om dagen er så trøtt at jeg nesten ikke klarer å sitte oppreist. Jeg orker ikke delta og selv om jeg kan tenke at nå må dette og dette gjøres. I dag kan jeg ikke sove bort dagen. Har kanskje sørget for å sove et anseelig antall timer på natt ved hjelp av medisiner fordi det er noe som må gjøres på dag: allikevel føler jeg meg helt ustø og ør av slitenhet og søvnighet hele dagen... for jeg vil ikke delta og det vet kroppen selv om jeg forsøker å fortelle til hjernen at jeg må opp. Siden jeg bare vil være alene, uten lyd og uten dagslys og helst ikke vil bli kontaktet eller se noen: betyr det at jeg ønsker å dø? Tror egentlig ikke det. 

Vet ikke om det kan sidestilles eller om det kanskje er noe litt annet. En logisk tanke blir jo å tenke at døden vil være eneste mulighet til å virkelig slippe å forholde seg til noe som helst, men hvis en bare kunne fått leve en stund i stillhet og uten å stadig bli etterlyst og avkrevd noe, kanskje det hadde holdt. Om det hadde vært mulig. 

Du er vel begynt å bli litt deprimert, og kanskje også utbrent? 

[AnonymBruker]

Det er ingen som ønsker å dø, de som tenker slike tanker ønsker å ha det bedre, de ønsker en forandring og vet ikke hvordan få det til. Derfor viktig å søke hjelp hos lege som vet hvilke hjelp man trenger 

Anonymkode: f0345...667

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Det er ingen som ønsker å dø, de som tenker slike tanker ønsker å ha det bedre, de ønsker en forandring og vet ikke hvordan få det til. Derfor viktig å søke hjelp hos lege som vet hvilke hjelp man trenger 

Anonymkode: f0345...667

Jo, man kan ønske å dø.

Anonymkode: 5c132...a55

[AnonymBruker]

Nei heldigvis ikke.

Anonymkode: f9470...777

[krøll9]

snusmumeriken96 skrev (På 1.2.2025 den 3.59):

Du er vel begynt å bli litt deprimert, og kanskje også utbrent? 

Det kan stemme begge deler. Blir utbrent av jobben og deprimert fordi det er et mønster og fordi jeg blir resignert av å møte på samme situasjon gang på gang. Kjenner meg ubrukelig og som en slags skurk. 

[AnonymBruker]

jeg vil dø😔du er ikke alene om å ha det sånn hvis det er en trøst

Anonymkode: 54626...536