Noen her som har erfaring med arbeidsrettet rehabilitering gjennom Nav?

[Emoji]

Og som vil fortelle om hva det går ut på? Eller har kunnskap om det?

[ISW]

Sånn for å svare på noe helt annet enn det du spør om:

Jeg synes du er utrolig flink til å prioritere jobben din. Du er en av de (dessverre ikke altfor mange) som innser at det, for å oppnå varig bedring i en krevende tilstand, er viktig å verne om arbeidsevnen sin, som igjen er evnen til å forsørge seg selv og familien sin på en god måte. Du verner om jobben og arbeidsevnen din helt til noe annet er komplett umulig. Det står det stor respekt av. Jeg er sikker på at du har både belastninger og symptomtrykk som er vesentlig høyere enn mange som ikke er i arbeid.

Jeg tenker kanskje det er dette som er viktig å jobbe mer med i samråd med NAV. Hvordan du kan redusere egne belastninger for å verne om arbeidsevnen din. Dessverre synes jeg det er litt mye fokus i samfunnet på hvordan man kan unngå at jobben er en belastning for resten av livet. Du må få eliminert åpenbare dårlige faktorer, f.eks. dårlig ledelse og urettferdig behandling. Men dernest; hvordan redusere plagene dine som både griper inn i arbeidet og livet ditt?

[cilie]

ISW skrev (9 minutter siden):

hvordan redusere plagene dine som både griper inn i arbeidet og livet ditt?

For noen så er plagene av en slik art at de nødvendigvis ikke lar seg redusere. Det kan være at det enten skyldes faktorer ved  personen selv, det helsemessige eller en kombinasjon.  
 

Hadde jeg hatt økonomi til det, og om jeg ser bort fra samfunnets og egne forventninger, vil jeg påstå at jeg hadde hatt et bedre liv ved å slutte eller i hvert fall jobbe mye mindre. Jobben er både utviklende og givende og interessant når formen er der. 

[ISW]

cilie skrev (6 minutter siden):

vil jeg påstå at jeg hadde hatt et bedre liv ved å slutte eller i hvert fall jobbe mye mindre

Det er det nok mange som vil, i alle fall en periode. Utfordringen, som er en felles utfordring for Staten, arbeidsgivere, helsevesen og arbeidstakere, er hvordan man best mulig kan settes i stand til å gjøre jobben, for det er ikke bærekraftig at alle som ikke vil jobbe slutter å jobbe. 

Jeg merker selv at jeg gleder meg intenst til ferier. Det er egentlig i og for ferier og helger jeg lever. Jeg vet imidlertid at etter 3-4 uker går jeg på veggen.

Endret 31. januar av ISW

[AnonymBruker]

ISW skrev (17 minutter siden):

Sånn for å svare på noe helt annet enn det du spør om:

Jeg synes du er utrolig flink til å prioritere jobben din. Du er en av de (dessverre ikke altfor mange) som innser at det, for å oppnå varig bedring i en krevende tilstand, er viktig å verne om arbeidsevnen sin, som igjen er evnen til å forsørge seg selv og familien sin på en god måte. Du verner om jobben og arbeidsevnen din helt til noe annet er komplett umulig. Det står det stor respekt av. Jeg er sikker på at du har både belastninger og symptomtrykk som er vesentlig høyere enn mange som ikke er i arbeid.

Jeg tenker kanskje det er dette som er viktig å jobbe mer med i samråd med NAV. Hvordan du kan redusere egne belastninger for å verne om arbeidsevnen din. Dessverre synes jeg det er litt mye fokus i samfunnet på hvordan man kan unngå at jobben er en belastning for resten av livet. Du må få eliminert åpenbare dårlige faktorer, f.eks. dårlig ledelse og urettferdig behandling. Men dernest; hvordan redusere plagene dine som både griper inn i arbeidet og livet ditt?

Klarer ikke helt land være å svare, selv om det har ingenting med TS sitt spørsmål å gjøre.

Noen av oss har blitt ufør fordi vår sykdom blomstrer mer når man står i jobb. Er faktisk ikke stolt av alle årene mine i arbeidslivet. All den tid jeg prøvde å leve livet slik du mener det bør være. Fordi det har faktisk gjort meg sykere enn jeg burde være. Hadde jeg tatt hensyn til meg selv før, ville jeg hatt flere funksjoner enn jeg har i dag mentalt.

 

Anonymkode: 4bf90...78b

[ISW]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Klarer ikke helt land være å svare, selv om det har ingenting med TS sitt spørsmål å gjøre.

Noen av oss har blitt ufør fordi vår sykdom blomstrer mer når man står i jobb. Er faktisk ikke stolt av alle årene mine i arbeidslivet. All den tid jeg prøvde å leve livet slik du mener det bør være. Fordi det har faktisk gjort meg sykere enn jeg burde være. Hadde jeg tatt hensyn til meg selv før, ville jeg hatt flere funksjoner enn jeg har i dag mentalt.

 

Anonymkode: 4bf90...78b

Noen mennesker burde ikke jobbe. Og skal ikke jobbe. Om du er i denne kategorien er selvfølgelig høyst mulig, men ikke noe jeg kan mene noe om annet enn ut fra det du selv skriver.

Det jeg imidlertid ønsker å påpeke, er at arbeid KAN og SKAL være krevende, og at for at samfunnet skal gå rundt, så må mennesker påregne å ofre en del for å gå på jobb, selv om det er slitsomt. Derfor må det også være visse økonomiske insentiver til å jobbe, fordi helsevesen/NAV ikke klarer behovsprøvingen bedre enn de gjør. Jeg skulle ønske det ikke var sånn og at alle på trygd kunne leve gode og verdige liv, men det vil som sagt kreve en helt annen kontroll.

[cilie]

ISW skrev (11 minutter siden):

for det er ikke bærekraftig at alle som ikke vil jobbe slutter å jobbe. 

Det er jo en annen diskusjon. Ingen snakker om at man skal slutte å jobbe fordi man vil, men fordi de ikke kan. Det er ganske ydmykende alle rundene mange faktisk går med arbeidsgiver, lege, NAV, utprøvinger osv og til slutt ende opp med lite penger og samfunnets kritiske, voktende blikk. Derfor tror jeg mange hadde hatt et bedre liv uten jobb om plagene er i stort nok omfang. Altså at jobben tar mer enn den gir. 

Endret 31. januar av cilie

[ISW]

cilie skrev (1 minutt siden):

Det er jo en annen diskusjon. Ingen snakker om at man skal slutte å jobbe fordi man vil, men fordi det totalt sett ville gitt bedre livskvalitet. Det er ganske ydmykende alle rundene mange faktisk går med arbeidsgiver, lege, NAV, utprøvinger osv og til slutt ende opp med lite penger og samfunnets kritiske, voktende blikk. 

Jeg er (som beskrevet i forrige innlegg) enig i at det burde vært slik du beskriver. Jeg tror dessverre konsekvensen av det ville blitt at halve verden, inkl. en del afrikanske land, gikk på trygd i Norge. Som igjen ville ført til at trygden måtte reduseres for at samfunnet skulle klare å bære kostnaden.

I fravær av fornuftige kontrolltiltak, så må det nesten bare være sånn..

[cilie]

ISW skrev (6 minutter siden):

Jeg er (som beskrevet i forrige innlegg) enig i at det burde vært slik du beskriver. Jeg tror dessverre konsekvensen av det ville blitt at halve verden, inkl. en del afrikanske land, gikk på trygd i Norge. Som igjen ville ført til at trygden måtte reduseres for at samfunnet skulle klare å bære kostnaden.

I fravær av fornuftige kontrolltiltak, så må det nesten bare være sånn..

Jeg endret innlegget mitt litt, mens du skrev- det kom litt feil ut;) 

Jeg skjønner at samfunnet må være bærekraftig. Derfor satser jeg på å bli rik, så jeg kan begrave stress med søvn og annet i nåværende jobb og heller dra frivillig rundt på sykehjem med en snill hund f.eks. 

Endret 31. januar av cilie

[ISW]

cilie skrev (4 minutter siden):

Jeg endret innlegget mitt litt, mens du skrev- det kom litt feil ut;) 

I gamle dager gikk du på jobb fordi du sultet ihjel hvis du lot være.

Det jeg synes er litt symptomatisk med 2025, er at man i nokså stor grad lar være å jobbe fordi det føles bedre (eller gir bedre livskvalitet - i alle fall for en stund) om man ikke jobber. Og at jobben skal være en arena for å bidra til selvrealisering, og hvis den ikke gjør det, er den feil, osv. osv. 

For meg virker det som samfunnet er tatt over av influensere og fjas. Ja, å jobbe suger balle til tider. Men jeg ønsker ikke et samfunn der å jobbe blir et valg, fordi trygdeordningene er så gode og tilgjengelige. Det skal være en siste utvei.

[cilie]

ISW skrev (1 minutt siden):

Det jeg synes er litt symptomatisk med 2025, er at man i nokså stor grad lar være å jobbe fordi det føles bedre (eller gir bedre livskvalitet - i alle fall for en stund) om man ikke jobber.

Det er en annen diskusjon. Det er nok lettere å stå i jobber som har stor grad av autonomi med fleksitid og hjemmekontor, lønninger og ordninger som gir valgmuligheter. 

[cilie]

Jeg får ikke helt fram poenget mitt…

Jeg mener at det ikke nødvendigvis er riktig det vi hører i debatter om sykelønnsordningen f.eks.; at jobb-nærvær gir bedre helse. Jeg tror ikke det alltid er sånn. 

[AnonymBruker]

1 hour ago, ISW said:

Det er det nok mange som vil, i alle fall en periode. Utfordringen, som er en felles utfordring for Staten, arbeidsgivere, helsevesen og arbeidstakere, er hvordan man best mulig kan settes i stand til å gjøre jobben, for det er ikke bærekraftig at alle som ikke vil jobbe slutter å jobbe. 

Jeg merker selv at jeg gleder meg intenst til ferier. Det er egentlig i og for ferier og helger jeg lever. Jeg vet imidlertid at etter 3-4 uker går jeg på veggen.

Hva skal man gjøre når ingen vil ansette en?

Anonymkode: 9ec4d...696

[Emoji]

ISW skrev (1 time siden):

Sånn for å svare på noe helt annet enn det du spør om:

Jeg synes du er utrolig flink til å prioritere jobben din. Du er en av de (dessverre ikke altfor mange) som innser at det, for å oppnå varig bedring i en krevende tilstand, er viktig å verne om arbeidsevnen sin, som igjen er evnen til å forsørge seg selv og familien sin på en god måte. Du verner om jobben og arbeidsevnen din helt til noe annet er komplett umulig. Det står det stor respekt av. Jeg er sikker på at du har både belastninger og symptomtrykk som er vesentlig høyere enn mange som ikke er i arbeid.

Jeg tenker kanskje det er dette som er viktig å jobbe mer med i samråd med NAV. Hvordan du kan redusere egne belastninger for å verne om arbeidsevnen din. Dessverre synes jeg det er litt mye fokus i samfunnet på hvordan man kan unngå at jobben er en belastning for resten av livet. Du må få eliminert åpenbare dårlige faktorer, f.eks. dårlig ledelse og urettferdig behandling. Men dernest; hvordan redusere plagene dine som både griper inn i arbeidet og livet ditt?

Tusen takk for så fine ord 🥹 og for tilbakemelding om hva som kan være viktig å jobbe med i samråd med nav. Det var en svært viktig og nyttig tilbakemelding for meg å få som jeg skal jobbe videre med ❤️

NAV ringer meg i neste uke for å fortelle meg mer om tilbudet. Jeg kunne ikke forstå hvordan et slikt tilbud kan hjelpe meg fordi jeg allerede får så god hjelp, er i behandling og er på vei tilbake til jobb. Men jeg har sagt at jeg gjerne vil høre om hva de kan tilby og om det er noe jeg kan ha nytte av.

Slik det er nå står jeg kanskje i fare for å ikke å klare å stå i full jobb, iallefall på nåværende tidspunkt - og jeg har en mistanke om at det er derfor jeg har fått tilbudet. Så det jeg kan se for meg at de kanskje kan hjelpe meg med er å finne ut av og få til en avtale om tilrettelegging på arbeidsplassen for at jeg skal kunne stå i full jobb. Jeg har allerede gjort meg noen tanker som jeg skal foreslå i tillegg til de tiltak jeg allerede gjør selv.  

[Emoji]

ISW skrev (På 31.1.2025 den 17.18):

Sånn for å svare på noe helt annet enn det du spør om:

Jeg synes du er utrolig flink til å prioritere jobben din. Du er en av de (dessverre ikke altfor mange) som innser at det, for å oppnå varig bedring i en krevende tilstand, er viktig å verne om arbeidsevnen sin, som igjen er evnen til å forsørge seg selv og familien sin på en god måte. Du verner om jobben og arbeidsevnen din helt til noe annet er komplett umulig. Det står det stor respekt av. Jeg er sikker på at du har både belastninger og symptomtrykk som er vesentlig høyere enn mange som ikke er i arbeid.

Jeg tenker kanskje det er dette som er viktig å jobbe mer med i samråd med NAV. Hvordan du kan redusere egne belastninger for å verne om arbeidsevnen din. Dessverre synes jeg det er litt mye fokus i samfunnet på hvordan man kan unngå at jobben er en belastning for resten av livet. Du må få eliminert åpenbare dårlige faktorer, f.eks. dårlig ledelse og urettferdig behandling. Men dernest; hvordan redusere plagene dine som både griper inn i arbeidet og livet ditt?

Takk for at du tror på meg foresten, det setter jeg pris på. Jeg har god støtte i fastlegen min også, han tror på meg og sier jeg vil komme meg tilbake til jobb fordi jeg er så flink til å reflektere og jobbe med meg selv (hans ord). Jeg har også en god venninne som heier på meg, og det betyr mye for meg. Det at noen tror på meg og heier på meg gir meg motivasjon til å fortsette å kjempe. 

Jeg har innsett at jeg har presset meg altfor for hardt, for lenge. Jeg har presset meg og gått på jobb mange ganger der jeg skulle vært hjemme. Jeg har bare stålsatt meg skikkelig og gått på jobb selv om kroppen og hodet har skreket - og jeg har bare holdt ut og holdt ut i 8 timer. Resten av dagen har jeg hvilt, og helgene har gått med til å hvile for at jeg skulle klare en ny uke.  Og jeg har som du vet en fysisk hard jobb. 

Jeg tror rett og slett at jeg gikk på en stor smell i høst. Både fysisk og psykisk. Jeg hadde slitt så lenge, og det hele startet nok da vi mistet pauserommet vårt og skulle tvinges sammen med en større gruppe (som ville betydd mere støy). Jeg gråt da jeg var hos fastlegen (og det har jeg aldri gjort før, noe som sier litt om hvor sliten jeg var).

Jeg har innsett at jeg ikke kan drive dette rovkjøret på meg selv lenger. Så jeg har snakket med min teamleder og fortalt henne dette og hvordan jeg har det. Jeg har sittet i tenkeboksen og kommet frem til tiltak som jeg skal foreslå for min leder neste uke. Og min teamleder skal være med på møtet (hun er også tillitsvalgt). Jeg tror at jeg skal klare å stå i full jobb med disse tiltakene, hvis ikke må noe annet gjøres som jeg ikke rår over. 

Jobb er medisin for meg, og jeg har heller ikke råd til å bli ufør. Skulle jeg i verste fall måtte omskoleres, har jeg heldigvis en utdannelse jeg kan bygge videre på som evt kan gi meg en lettere jobb på samme arbeidsplass -  men jeg vil prøve alt for å stå I den jobben jeg har. Jeg liker å ha en jobb der jeg rører meg fordi det holder meg i form. 

Jeg jobber med meg selv, jeg følges opp av fastlegen, og jeg er i gang med trening hos fysioterapeut to dager i uka i tillegg til at jeg trener hjemme (et program jeg har fått av fysioterapeuten). Jeg har tro på at treningen vil hjelpe meg, har også fått erfare at det hjelper.

Jeg har jo fått noen diagnoser som har vært litt tunge å svelge, samtidig har dem fått meg til å innse hva jeg må endre på for at jeg skal kunne stå i jobb. Og for meg er et liv uten jobb et liv uten mening - så jeg skal kjempe til jeg ikke klarer mer. 

Igjen - tusen takk for støtten ❤️

Endret 1. februar av Emoji

[Emoji]

Jeg var ikke i behov av et slikt tiltak. Jeg fikk tvert om masse ros av Nav for innsatsen min og for den fremgangen jeg har/har hatt både fysisk og psykisk. Dessuten har jeg allerede gode støttespillere rundt meg som er med og leder meg i riktig retning. 

Jeg ble så glad etterpå, for jeg følte at jeg fikk bekreftelse fra noen i rl på at jeg har gjort noe bra og sunt for meg selv. 

Det er å redusere stress, trene styrke, bli flinkere til å ta vare på meg selv og bli mer synlig sammen med andre jeg trenger å jobbe mest med for at jeg skal klare å stå i jobben min på sikt, og alt dette jobber jeg med. 

Endret 5. februar av Emoji

[frosken]

cilie skrev (På 31.1.2025 den 18.14):

Jeg får ikke helt fram poenget mitt…

Jeg mener at det ikke nødvendigvis er riktig det vi hører i debatter om sykelønnsordningen f.eks.; at jobb-nærvær gir bedre helse. Jeg tror ikke det alltid er sånn. 

Ikke alltid. Men det er mange som ikke innser hva de vil miste ved å ikke være en del av arbeidslivet. Jeg er særlig opptatt av hvor problematisk det er at unge mennesker med lette og moderate psykiske vansker, uføretrygdes. 

[AnonymBruker]

frosken skrev (35 minutter siden):

Ikke alltid. Men det er mange som ikke innser hva de vil miste ved å ikke være en del av arbeidslivet. Jeg er særlig opptatt av hvor problematisk det er at unge mennesker med lette og moderate psykiske vansker, uføretrygdes. 

Jeg er så enig.

Det er lett å «romantisere» tilværelsen som ufør - tenk å bare ha fri og likevel få penger inn på kontoen - når man er sliten og lei jobben. Men man kan miste mye av livskvaliteten når man først havner der. Ikke bare på grunn av sykdommen som førte til arbeidsuførhet. Og jo yngre, jo mer tragisk. 

Anonymkode: 9af13...17c

[psykedeliker]

ISW skrev (På 31.1.2025 den 17.58):

I gamle dager gikk du på jobb fordi du sultet ihjel hvis du lot være.

Riktig, for den gangen hadde vi ikke teknologi og maskiner som dyrket maten og skapte verdier for oss. Det krever mange færre mennesker å bygge og vedlikeholde disse maskinene, derfor er det ingen grunn til å arbeide bare for arbeidets skyld.

[Emoji]

frosken skrev (6 timer siden):

Ikke alltid. Men det er mange som ikke innser hva de vil miste ved å ikke være en del av arbeidslivet. Jeg er særlig opptatt av hvor problematisk det er at unge mennesker med lette og moderate psykiske vansker, uføretrygdes. 

Enig. Jeg kan være lei og sliten av jobben min jeg også, og «misunne» mannen min for at han kan sove videre. Fastlegen min sa at det er normalt at folk blir lei av jobben. 

Og det er nettop det du skriver som er det viktigste for meg - jeg har innsett hva jeg mister ved å ikke være en del av arbeidslivet. Jobb er rett og slett medisin for min helse, selv om det ofte kan være tungt. 

Nå som jeg har fått vite årsaken til at det har vært ekstra tungt for meg, og hvorfor jeg sjelden føler meg uthvilt når har jeg står opp, har jeg fått muligheten til å gjøre noen endringer for at det skal bli litt lettere og for at jeg skal kunne stå i jobben resten av mitt arbeidsliv- og det er nettopp det jeg har gjort og jobber med, og som nav var så imponert over. 

Endret 6. februar av Emoji