Hvorfor sier alle at det bare er å søke hjelp???

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg har engstelig og unnvikende pf, og har x-antall ganger blitt satt i gruppe for sosial angst, det er noe helt annet enn det jeg lider av.  Har også hatt mange ulike individuelle terapi behandlinger. Spørsmålene og tilnærmingen fra behandler tyder på at vedkommende desverre ikke har noen kompetanse på personlighetsforstyrrelser. Jeg har ikke hatt noen nytte av terapi. Kanskje jeg bare har vært uheldig. 

Anonymkode: cda50...43e

Har du blitt avsluttet pga manglende fremgang?

Anonymkode: 6356c...700

[Vendi]

ISW skrev (3 timer siden):

Palliativ psykiatri er nok ikke veldig utbredt i Norge.

Litt interessant at du nevner det. Støttesamtaler kan faktisk være en slik "palliativ" behandling. Når alt annet er prøvd og det ikke lenger er håp om bedring, kan støttesamtaler være til hjelp fordi den tar sikte på å gjøre livet til pasienten mest mulig levbart her og nå, og å opprettholde nåværende funksjon videre. Det ser man jo i somatikken. 

Så er det jo et spørsmål om hvem som skal gi slik støttebehandling. Er det spesialisthelsetjenesten eller er det f.eks kommunen? Vet mange blir henvist til kommunen etter et løp hos DPS, men noen får også gå årevis hos DPS selv om det bare gis støttebehandling. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Har du blitt avsluttet pga manglende fremgang?

Anonymkode: 6356c...700

Nei, jeg har slitt med det samme siden ungdomstiden med en jevn forverring. Etter 30 år med ulike terapi-alternativer er det på tide å innse at ting aldri kommer til å bli annerledes, uansett hvor mange terapitimer jeg tar og hvor mange piller jeg spiser  Så jeg har selv valgt å ikke prøve flere behandlinger. Så slipper man i det minste å håpe.

Anonymkode: cda50...43e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Nei, jeg har slitt med det samme siden ungdomstiden med en jevn forverring. Etter 30 år med ulike terapi-alternativer er det på tide å innse at ting aldri kommer til å bli annerledes, uansett hvor mange terapitimer jeg tar og hvor mange piller jeg spiser  Så jeg har selv valgt å ikke prøve flere behandlinger. Så slipper man i det minste å håpe.

Anonymkode: cda50...43e

Vil du si noe spesifikt om hva som er vanskelig? Jeg har unnvikende pf selv og ser på meg selv som verdiløs i forhold til andre mennesker.

Anonymkode: 6356c...700

[Janvl]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Vil du si noe spesifikt om hva som er vanskelig? Jeg har unnvikende pf selv og ser på meg selv som verdiløs i forhold til andre mennesker.

Anonymkode: 6356c...700

Det er mye av det samme som du beskriver. Har egentlig et sterkt ønske å om være inkludert og sammen med andre, men jeg har sterke negative tanker om meg selv som holder meg på avstand fra andre. Det blir på en måte en evig sorg over å være utenfor og uønsket. Derav mye depresjon, samt ubehag i  sosiale situasjoner. Forsto litt mer da jeg fikk diagnosen, kjente meg igjen i mine egne mønstre.

[Den forsvunne diamanten]

Vendi skrev (1 time siden):

Litt interessant at du nevner det. Støttesamtaler kan faktisk være en slik "palliativ" behandling. Når alt annet er prøvd og det ikke lenger er håp om bedring, kan støttesamtaler være til hjelp fordi den tar sikte på å gjøre livet til pasienten mest mulig levbart her og nå, og å opprettholde nåværende funksjon videre. Det ser man jo i somatikken. 

Så er det jo et spørsmål om hvem som skal gi slik støttebehandling. Er det spesialisthelsetjenesten eller er det f.eks kommunen? Vet mange blir henvist til kommunen etter et løp hos DPS, men noen får også gå årevis hos DPS selv om det bare gis støttebehandling. 

Dette er jeg veldig enig i. 

[AnonymBruker]

Janvl skrev (2 minutter siden):

Det er mye av det samme som du beskriver. Har egentlig et sterkt ønske å om være inkludert og sammen med andre, men jeg har sterke negative tanker om meg selv som holder meg på avstand fra andre. Det blir på en måte en evig sorg over å være utenfor og uønsket. Derav mye depresjon, samt ubehag i  sosiale situasjoner. Forsto litt mer da jeg fikk diagnosen, kjente meg igjen i mine egne mønstre.

Jeg kjenner meg veldig enig i det du beskriver. Jeg kjenner meg ikke uønsket da jeg har mennesker å være sammen med (om/når) jeg vil.

Anonymkode: 6356c...700

[Anonymos]

On 2/3/2025 at 12:31 AM, krøll9 said:

1. Jeg deler din oppfatning, i det minste til dels. Man blir ikke kvitt de fleste psykiske helseproblemer ved å søke hjelp. Noen er heldige og opplever stor fremgang og økt livskvalitet med riktig behandling, psykologisk og eller medikamentelt. Men for de fleste vil en psykisk lidelse eller personlighetsforstyrrelse følge dem livet ut, og holdes i sjakk kun i varierende grad. 

2. Jeg tror vi sier at folk må søke hjelp fordi det er det vi er lært opp til å si men også fordi det ofte er det eneste vi vet KAN være del av løsning på problemet. Det er store variasjoner i alvorlighetsgrad av folks psykiske lidelser, og hvem vil vel risikere å ikke oppfordre til å søke hjelp? Det er få av oss som har kompetanse til å vurdere risiko og lidelsestrykk som en fagperson gjør. Og resepter kan vi heller ikke forskrive, heldigvis. Det å be noen søke hjelp er ikke det samme som å sende problemet videre. Der er fortsatt mulig å være der for personen som medmenneske, men allikevel er det riktig å gi dette rådet. 

Man kan bli oppgitt av å høre om alle som ikke får hjelp, om lange ventelister osv. Det er en reell utfordring og det prioriteres etter system i helseapparatet. Det er en nødvendighet. Men så forventer jeg heller ikke at jeg gjennom kontakt med en terapeut kan kureres fra f.eks. sosialangst for livet eller at jeg vil bli tilbudt gode behandlingstilbud ved depresjon. Jeg forventer at fastlegen vet om det er riktig å forsøke medikamenter og at hen vurderer henvisning til videre behandling når hen ser det som hensiktsmessig.

Og selv vi som kommer inn i systemet kan ikke gå ut fra at "nå løser alt seg". Du er den du er og du må ta ansvar for ditt liv. Det er ikke slik at en prøvd behandling nødvendigvis virker, hverken terapi eller medisiner, i alle fall ikke uten prøving og feiling for de fleste. Og helt ærlig vet jeg ikke om det er noe lurt å forvente heller. Behandlere og systemet består også bare av enkeltmennesker som gjør så godt de kan og opererer ut fra gitte rammer, og de kan definitivt ikke trylle de heller, de fleste av dem. Tror de er best på "de store tingene" som akutt selvmordsfare, åpenbare traumer og tydelige alvorlige lidelser med psykose - da vet man mer hva man kan gjøre konkret, og der er det "førstehjelp" man driver med. Der det er mindre akutt overhengende fare, men mer et langt (og ofte allikevel med høyt lidelsestrykk) sammensatt sykdomsbilde over tid er det nok verre. Der må en vel si at delvis fungering og delvis fungerende psykisk helse kan være eneste minimumskravet for de fleste. Ingen kan fikse oss helt eller "kurere den vi er". 

Vi må lempe på forventingene våre om fullkomne resultat, men aldri slutte å gi råd om å oppsøke hjelp. 

PS. Vil dessuten direkte motsi at det ikke finnes behandlingstilbud for akutt psyke i det offentlige. Men for langvarige "mildere" plager ser det nok verre ut ja.

Her treffer du spikeren på hodet. Måtte ta skjermbilder av kommentaren din. 

[AnonymBruker]

Anonymos skrev (7 timer siden):

Her treffer du spikeren på hodet. Måtte ta skjermbilder av kommentaren din. 

Hei enig, det er dette bilde jeg savner i offentligheten,  ikke søk "hjelp og bli frisk' bildet som mange tror er virkeligheten.

Anonymkode: cda50...43e