Lufter min historie (overgrep) da jeg ikke har noen andre å dele/få input fra

[AnonymBruker]

Vet ikke om dette er rett forum, men det er lite aktivitet på mange av de andre. Deler fordi jeg brenner inne med min historie. Føler meg så alene i det. Føler behov for en utblåsning.

Det jeg har opplevd, har jeg snakket med bare noen veldig få om. Jeg tror ikke jeg har fortalt noen alt, mest fordi jeg ikke vil plage andre med det. Men jeg kjenner et behov for å lufte tankene med noen og jeg har lest andres historier her, det har både vært sterkt og nyttig å lese. Kanskje noen tar nytte av å lese dette? Kanskje noen vil dele tankene sine? 

Det begynte da jeg var 13, jeg var et annerledes, sjenert og ganske sårbart barn. Mye redd, redd for alt og veldig usikker. Jeg har siden tenkt at dette må ha lyst av meg lang vei. 

Mine foreldre ble på dette tidspunktet kjent med et par gjennom felles interesser. Jeg husker første gang vi var der på middag. Det var da jeg traff ham første gang. Han var omtrent nesten tyve år eldre enn foreldrene mine, men han var samtidig mer ungdommelig enn dem. Det var noe med klesstil og hele væremåten.                                                  Han viste umiddelbar interesse for meg, spurte mye om hva jeg var interessert i og hva jeg drev med på fritiden.                Pussig nok likte han akkurat de samme tingene jeg gjorde.

Det tok ikke lang tid før han inviterte meg på besøk, bare han og meg og etterhvert ble det oftere og oftere. Jeg husker han fikk meg til å føle meg som verdens heldigste, nesten som et medlem av en eksklusiv klubb. Han skrøt av at han var verdens sterkeste, smarteste, hadde gjort alt og sett alt. Jeg trengte ingen andre voksne enn ham sa han. Han skulle fikse alle problemene mine, sørge for at jeg fikk 6 i alle fag, det var ikke måte på. Han kjøpte også gaver ofte.

Etterhvert, litt etter litt, begynte ting å endre seg. Vi kunne sitte ved siden av hverandre og han kunne plutselig slå meg hardt i brystet. Når jeg sjokkert spurte hvorfor han gjorde det, ufarliggjorde han det som spøk og moro. "Du tåler vel såpass?" Gliste han. Snart utviklet det seg til at han slo luften ut av meg, husker jeg lå å sprellet og vred meg på gulvet i smerte.                    Eller han kunne skyte mot meg med våpen. Sette en kniv mot strupen min. Etterhvert begynte han å kvele meg, dette skjedde flere ganger, en gang mistet jeg bevisstheten.

Etterhvert begynte han å tulle med at han hadde forgiftet eller puttet dop i drikken min. Jeg tror dette var for å se hvordan jeg ville reagere, jeg fikk panikk hver gang. Men det var ofte lenge mellom hver gang. 

Snart dopet han det på ordentlig. Husker jeg kunne drikke en kopp te og så svartnet alt, jeg våknet senere uten å skjønne noe.                                                 En gang våknet jeg på sofaen hans, jeg følte med en gang at noe var galt. Jeg var helt gjennomvåt av svette på ryggen, i baken og i skrittet. Jeg hadde også vondt de samme stedene.  Jeg var blitt voldtatt. Jeg forsto det.                               Jeg satt meg opp, så meg rundt og forsøkte å samle tankene.                          Han satt i stolen sin litt lenger bort, så ned, så usikker ut. Jeg skulle nok ikke ha våknet når jeg gjorde, jeg tror han visste at jeg visste.

Etter dette så vi ikke hverandre på lenge. Flere måneder. Ikke før vi møttes igjen tilfeldig på en butikk. Han hadde det samme usikre draget i ansiktet som da jeg så ham sist. Men av en eller annen grunn lot jeg som ingenting, vi småsnakket litt og kontaktet tok seg opp igjen. Gud vet hvorfor. 

I denne fasen var han nok redd for at jeg skulle fortelle noen hva han hadde gjort. Så han begynte å bearbeide og manipulere meg. Han overbeviste meg sakte men sikkert om at det var jeg som var gal, syk. Jeg kunne aldri stole egne tanker, kun han, jeg ville ikke klart meg et sekund uten han. Han sa at om jeg snakket med noen ville de innse hvor syk jeg var og sperre meg inne et sted og aldri slippe meg ut.                                Jeg trodde ham.

Jeg var nå blitt i slutten av tenårene, snart "voksen".                                             Mishandling var bare blitt verre og mer bisarr. Han pleide å dynke meg i vaskemidler og tvinge meg til å bli med i butikken, hvor han pekte på meg, lo og sa "kjenn den lukten! har sikkert pissa på seg!" 

Han delte også opp huset sitt i ulike "soner". Dette betø at for å få krysse terskelen fra et rom til et annet, måtte jeg utføre bestemte ritualer og gjøre det HELT rett. Det kunne være å resitere en bestemt setning, gjøre en bestemt kroppsbevegelse osv. Gjorde jeg det feil, vanket ulike former for vold. Bli slått med en stokk, bli kvalt, bli truet og slått med våpen.

Jeg husker de siste årene. Da hadde jeg begynt såvidt å forstå at jeg var grundig manipulert. Jeg tror han forsto det, at han var i ferd med å miste grepet om meg. Han forsøkte derfor over en periode å overtale meg til å ta mitt liv og tilbø seg og "hjelpe", det skjedde nesten.                                                           Men så døde han, plutselig. Jeg kan ikke beskrive hvor godt, vondt og rart det var. Jeg husker jeg fikk sammenbrudd, fordi jeg ikke visste hvordan jeg skulle tenke, leve, ta avgjørelser uten ham, trodde jeg.

Nå er jeg blitt ganske voksen. Jeg er ufør. Jeg strever veldig med søvn, blir liksom aldri trøtt og våkner med hjertebank og har mareritt når jeg først får sove.                                                         Sliter også med alkohol, jeg får ikke slappet av uten. Jeg drikker ikke hele dagen eller hver dag, men jeg "trenger" ofte et glass eller to på kvelden for å roe ned. Nei, dette er ikke noen god løsning.

Men jeg tror samtidig jeg har et forholdsvis fint liv, til tross for alt jeg strever med.

Denne historien foregår over mange år, så mye er utelatt.

Håper dette kan være interessant eller nyttig for noen. Vil ikke plage noen her på dol med dette, men jeg trengte å lufte det et sted.

Anonymkode: 9da77...c28

[AnonymBruker]

Utrolig vondt å lese om historien din. 

Bruker du noen medisiner og har du fått samtaleterapi/traumebehandling?

Anonymkode: af151...d14

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Utrolig vondt å lese om historien din. 

Bruker du noen medisiner og har du fått samtaleterapi/traumebehandling?

Anonymkode: af151...d14

Jeg bruker ingen medisiner.

Har tidligere gått til psykolog. Jeg likte det nøytrale rommet, at jeg kunne snakke om det med en person som ikke dømmer meg, men ellers fikk jeg ikke så mye ut av det.

Anonymkode: 9da77...c28

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg bruker ingen medisiner.

Har tidligere gått til psykolog. Jeg likte det nøytrale rommet, at jeg kunne snakke om det med en person som ikke dømmer meg, men ellers fikk jeg ikke så mye ut av det.

Anonymkode: 9da77...c28

Jeg forstår. Ville du kanskje prøvd sovemedisin?

Anonymkode: af151...d14

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg forstår. Ville du kanskje prøvd sovemedisin?

Anonymkode: af151...d14

Jeg er litt nervøs for sånt. Men jeg har jo definitivt vært inne på tanken 

Anonymkode: 9da77...c28

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg er litt nervøs for sånt. Men jeg har jo definitivt vært inne på tanken 

Anonymkode: 9da77...c28

Det høres skumlere ut å ha det slik du har det nå. Jeg bruker Alimemazin som ikke er vanedannende.

Anonymkode: af151...d14

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Det høres skumlere ut å ha det slik du har det nå. Jeg bruker Alimemazin som ikke er vanedannende.

Anonymkode: af151...d14

Takk for tipset! 🙂

Anonymkode: 9da77...c28

[AnonymBruker]

Forslår å prøve EMDR.

bortsett fra det: hvor i huleste var foreldrene dine oppi dette?! De lot en 13-åring dra alene på besøk til en voksen mann igjen og igjen?

Anonymkode: 70178...bee

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Forslår å prøve EMDR.

bortsett fra det: hvor i huleste var foreldrene dine oppi dette?! De lot en 13-åring dra alene på besøk til en voksen mann igjen og igjen?

Anonymkode: 70178...bee

Har hørt mye bra om det 🙂

De sviktet grovt der. Tok mange år før jeg så det selv. Men tror nok de bare lukket øynene for det.

Tror også at den ene forelderen ikke hadde særlig omsorg eller kjærlighet til meg.

Anonymkode: 9da77...c28

[Trinity80]

Dette her var veldig vondt å lese, men noen ganger hjelper det å dele byrden sin. Mulig det blir litt lettere å bære.

Jeg håper du tar vare på deg selv så godt du kan, selv med dette kan man ha ett liv som er verdig. Gjør det du kan for å passe på den lille 13-åringen ingen andre klarte å ta vare på ❣️

[AnonymBruker]

Trinity80 skrev (1 minutt siden):

Dette her var veldig vondt å lese, men noen ganger hjelper det å dele byrden sin. Mulig det blir litt lettere å bære.

Jeg håper du tar vare på deg selv så godt du kan, selv med dette kan man ha ett liv som er verdig. Gjør det du kan for å passe på den lille 13-åringen ingen andre klarte å ta vare på ❣️

Det var fint skrevet! Takk 🥲😊

Anonymkode: 9da77...c28