Dere som har lav selvtillit og lavt selvbilde

[AnonymBruker]

Hvordan jobber dere med dette i behandling? Jeg strever veldig med selvbilde. Er deprimert i tillegg. Jeg tror det jeg har lært er å gjøre gode ting/aktiviteter for meg selv som igjen gir gode følelser. 

Anonymkode: 41301...9de

[Adeie]

Har alltid hatt god selvtillit, jeg er smart og får til det jeg vil.

Men synes utseende og personlighet var mindre heldig.

Psykologen spurte meg om jeg pleide å juge når jeg ga folk ett kompliment. Da sa jeg nei, da lurte hun på om det da var greit å tro andre juge når de gir deg komplimenter.

Fikk en liten vekker der. Så tok da til meg at folk synes jeg er god og pen. 

Tok så klart tid å få det til å sitte.

[AnonymBruker]

Adeie skrev (20 minutter siden):

Har alltid hatt god selvtillit, jeg er smart og får til det jeg vil.

Men synes utseende og personlighet var mindre heldig.

Psykologen spurte meg om jeg pleide å juge når jeg ga folk ett kompliment. Da sa jeg nei, da lurte hun på om det da var greit å tro andre juge når de gir deg komplimenter.

Fikk en liten vekker der. Så tok da til meg at folk synes jeg er god og pen. 

Tok så klart tid å få det til å sitte.

Det skal jeg også prøve på;)

Anonymkode: 41301...9de

[krøll9]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Hvordan jobber dere med dette i behandling? Jeg strever veldig med selvbilde. Er deprimert i tillegg. Jeg tror det jeg har lært er å gjøre gode ting/aktiviteter for meg selv som igjen gir gode følelser. 

Anonymkode: 41301...9de

Jobber ikke med dette i behandling. Vet ikke hvordan jeg skal ta det opp, også er det så mange andre ting å ta tak i også. 

Har et grunnleggende problem med å se på meg selv som verdifull i annen kontekst enn hva jeg utretter. Selvbilde henger noen ganger ihop så lenge jeg klarer å opprettholde A4 funksjonsnivå, men når noe svikter, så ryker hele selvtilliten og jeg blir verdiløs og et ekkelt menneske. Tenker ikke sånn om andre folk, at hvis de ikke "gjør noe", så er de verdiløse, men det finnes regler for andre og egne regler for meg selv. 

Klarer ikke handle inn mat bare til meg selv for eksempel. For å forberede et måltid er jeg avhengig av å ha barna her (50/50) som grunn til å holde et greit og normalt kosthold gjennom uka. Når jeg er sykemeldt så er det ikke bare skam utendørs. Kjenner den hele tiden. Hvis jeg ikke er trøtt og uansett vil sove, så tvinger jeg meg selv til å ligge i senga i hele dager av gangen. TV eller annen underholdning er ikke tillatt - da burde jeg dratt på jobb. Kan heller ikke trene eller gjøre ting som er bra for bare meg. Skriving her på forum er et lite moment som jeg får meg til å gjøre. Aner ikke hvorfor det skulle vært "greit" sett ut fra regler ellers, men det går visst. Merkelig greie. 

Adeie skrev (3 timer siden):

Har alltid hatt god selvtillit, jeg er smart og får til det jeg vil.

Men synes utseende og personlighet var mindre heldig.

Psykologen spurte meg om jeg pleide å juge når jeg ga folk ett kompliment. Da sa jeg nei, da lurte hun på om det da var greit å tro andre juge når de gir deg komplimenter.

Fikk en liten vekker der. Så tok da til meg at folk synes jeg er god og pen. 

Tok så klart tid å få det til å sitte.

Interessant tanke. Kan heller ikke ta imot komplimenter. Ser helt at folk lar være, for det blir fryktelig ubehagelig. Men sant det. Jeg er opptatt av å være oppriktig og ærlig så godt det går, så gir også komplimenter fordi jeg mener dem, stort sett. 

Er du nå bedre til å ta imot komplimenter? Synes spørsmålet til psykologen var godt, men jeg ville innvendig bare avfeid det med den grunntanken at det gjelder andre regler for meg og andre...  

[Adeie]

krøll9 skrev (8 timer siden):

Jobber ikke med dette i behandling. Vet ikke hvordan jeg skal ta det opp, også er det så mange andre ting å ta tak i også. 

Har et grunnleggende problem med å se på meg selv som verdifull i annen kontekst enn hva jeg utretter. Selvbilde henger noen ganger ihop så lenge jeg klarer å opprettholde A4 funksjonsnivå, men når noe svikter, så ryker hele selvtilliten og jeg blir verdiløs og et ekkelt menneske. Tenker ikke sånn om andre folk, at hvis de ikke "gjør noe", så er de verdiløse, men det finnes regler for andre og egne regler for meg selv. 

Klarer ikke handle inn mat bare til meg selv for eksempel. For å forberede et måltid er jeg avhengig av å ha barna her (50/50) som grunn til å holde et greit og normalt kosthold gjennom uka. Når jeg er sykemeldt så er det ikke bare skam utendørs. Kjenner den hele tiden. Hvis jeg ikke er trøtt og uansett vil sove, så tvinger jeg meg selv til å ligge i senga i hele dager av gangen. TV eller annen underholdning er ikke tillatt - da burde jeg dratt på jobb. Kan heller ikke trene eller gjøre ting som er bra for bare meg. Skriving her på forum er et lite moment som jeg får meg til å gjøre. Aner ikke hvorfor det skulle vært "greit" sett ut fra regler ellers, men det går visst. Merkelig greie. 

Interessant tanke. Kan heller ikke ta imot komplimenter. Ser helt at folk lar være, for det blir fryktelig ubehagelig. Men sant det. Jeg er opptatt av å være oppriktig og ærlig så godt det går, så gir også komplimenter fordi jeg mener dem, stort sett. 

Er du nå bedre til å ta imot komplimenter? Synes spørsmålet til psykologen var godt, men jeg ville innvendig bare avfeid det med den grunntanken at det gjelder andre regler for meg og andre...  

Jeg har nå ett greit selvbilde. Liker den jeg er på alle måter. Og tenker ikke lengre på hva andre måtte mene eller tro om meg.