Om unnvikende

[AnonymBruker]

Når man snakker om unnvikende personlighetsforstyrrelse er det mest fokus på unnvikelse i relasjoner, både emosjonelt og direkte fysisk unnvikelse, naturlig nok. Men et sted leste jeg at unnvikelsen også går på det å unnvike tanker og følelser, men jeg sliter litt med å forstå det. Betyr der at man unngår og skyver vekk tanker i slik grad at det går utover livskvalitet og/eller livsutfoldelse? Eksempelvis hvis man har såpass lav selvfølelse at man ser på det å finne seg kjæreste, bare det å dra på date i seg selv, som helt håpløst og dermed skyver den delen av livet hekt vekk. Altså ikke forholder seg til det behovet og stenger det helt vekk. Andre eksempler kan det å unngå å forholde seg til avgjørelser som å bytte jobb, slutte i en hobby man har stor ambivalens til osv fordi krever for mye av en å ta en avgjørelse og da er det enkleste å fortsette i samme sporet, firdi det i det minste er forutsigbart. Kan dette være eksempler på unnvikelse av tanker og følelser som er relevant for unnvikende pf? Prøver bare å forstå det. 

Anonymkode: 7afde...2de

[AnonymBruker]

Lurer på det samme, håper noen har svar.

Anonymkode: c6e6d...3f2

[AnonymBruker]

Jeg lurer også.

Anonymkode: bda2c...549

[Emoji]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Når man snakker om unnvikende personlighetsforstyrrelse er det mest fokus på unnvikelse i relasjoner, både emosjonelt og direkte fysisk unnvikelse, naturlig nok. Men et sted leste jeg at unnvikelsen også går på det å unnvike tanker og følelser, men jeg sliter litt med å forstå det. Betyr der at man unngår og skyver vekk tanker i slik grad at det går utover livskvalitet og/eller livsutfoldelse? Eksempelvis hvis man har såpass lav selvfølelse at man ser på det å finne seg kjæreste, bare det å dra på date i seg selv, som helt håpløst og dermed skyver den delen av livet hekt vekk. Altså ikke forholder seg til det behovet og stenger det helt vekk. Andre eksempler kan det å unngå å forholde seg til avgjørelser som å bytte jobb, slutte i en hobby man har stor ambivalens til osv fordi krever for mye av en å ta en avgjørelse og da er det enkleste å fortsette i samme sporet, firdi det i det minste er forutsigbart. Kan dette være eksempler på unnvikelse av tanker og følelser som er relevant for unnvikende pf? Prøver bare å forstå det. 

Anonymkode: 7afde...2de

Dette er meget gode eksempler på unnvikende/engstelig PF. 

[AnonymBruker]

Jeg lurer på hvorfor alt skal dreie seg om en eller annen diagnose. 

 

Anonymkode: d6c52...932

[psykedeliker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg lurer på hvorfor alt skal dreie seg om en eller annen diagnose.

Det må du nesten spørre hver enkelt om, men fra sosialistfløyen har jeg ihvertfall fått høre at man ikke kan eksistere som individ uten å identifisere seg som en del av en gruppe.

[Anonymos]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Jeg lurer på hvorfor alt skal dreie seg om en eller annen diagnose. 

 

Anonymkode: d6c52...932

Fordi det å få en diagnose åpner muligheten for å få behandling for akkurat den diagnosen. Hvis du blir kvalm og kaster opp og det ikke gir seg, ville ikke du satt pris på om legen fant ut at det var snakk om brokk og ga deg behandling rettet mot lyskebrokk? 

[AnonymBruker]

Anonymos skrev (10 minutter siden):

Fordi det å få en diagnose åpner muligheten for å få behandling for akkurat den diagnosen. Hvis du blir kvalm og kaster opp og det ikke gir seg, ville ikke du satt pris på om legen fant ut at det var snakk om brokk og ga deg behandling rettet mot lyskebrokk? 

Når det kommer til visse diagnoser så er det faktisk slik noen har det å lever med. Det å ha diagnoser for vanlige personligheter er noe nytt. Og unødvendig.

Anonymkode: d6c52...932

[Anonymos]

9 minutes ago, AnonymBruker said:

Når det kommer til visse diagnoser så er det faktisk slik noen har det å lever med. Det å ha diagnoser for vanlige personligheter er noe nytt. Og unødvendig.

Anonymkode: d6c52...932

Det er jeg klar over. Jeg har selv flere somatiske diagnoser, noen av de har krevd mye behandling og operasjoner fordi det var livsnødvendig. Disse diagnosene preger meg fremdeles en del i hverdagen, men det er rett og slett ikke mer å gjøre så resten må jeg leve med. Diagnosene står fortsatt.

Ifht personlighetsforstyrrelser er det ikke slik at personligheter i seg selv gir en diagnose, heller ikke symptomer på personlighetsforstyrrelse. Det som gir diagnosen er alvorlighetsgraden og om den gir såpass med lidelse og/eller funksjonsfall for deg selv og/eller folk rundt deg at du gjør lurt i å forandre på dette. Veien til behandling er diagnose, slik funker helsevesenet. Uten diagnose - ingen behandling. Så er det også slik at den aller meste av kontakten med psykatrien er frivillig. Oppsøker man ikke psykiatrien får man ikke diagnose, så diagnoser er ikke noe man får slengt etter seg - i de aller fleste tilfeller. 

Litt på siden, men fortsatt relevant: Jeg har også noe nedsatt syn, men ikke noe som plager meg eller gir meg utfordringer i hverdagen, så det gidder jeg per nå ikke å få hjelp for. Hadde jeg oppsøkt helsevesenet for det ville jeg sikkert fått diagnosen "synshemmet" og med det rett på f.eks briller. Så diagnoser er ikke noe man ber om bare for å ha en merkelapp eller en slags hvilepute, det er faktisk nødvendig for å få tilgang på hjelp eller behandling. 

Avslutningsvis vil jeg bare si at jeg tror vi egentlig er ganske enige. Jeg opprettet nylig en tråd om påstanden om at 1/10 av oss har en personlighetsforstyrrelse, siden jeg syntes det hørtes veldig mye ut. Jeg mener fremdeles at det er det.