Frykten for å avvise

[AnonymBruker]

Det snakkes mye om frykten for å bli avvist, som jeg også kjenner meg igjen i. Men opplever også frykten for å avvise andre som et like stort problem. Spesielt med nære. I barndommen greide jeg sjeldent å si nei til foreldrene mine sine forslag (de er fantastiske folk og jeg er heldig som har dem som foreldre), enten det var å begynne på en fritidsaktivitet, forslag om film å se på kino osv. Det samme gjaldt jevnaldrende venner og de aller fleste andre. Førte til at jeg ble med på veldig mye jeg egentlig ikke ville, men som jeg følte jeg måtte. Eksempelvis fortsatte jeg på fotball i flere år lengre enn jeg burde. De siste to-tre årene grudde jeg meg til hver trening og kamp, men fikk meg aldri til å si at jeg ville slutte, fordi jeg på den måten avviste og var slem på et vis. Den overbevisningen var urokkelig. At søsknene mine sluttet på aktiviteter så ikke ut til å gjøre skade på foreldrene mine, men jeg skjønte aldri hvordan de fikk det til. 

I voksen alder er det blitt noe bedre, men mulig det bare handler om bedre mestringsstrategier. Nå har jeg jo muligheten til å komme med hvite løgner om andre avtaler som krasjer med deres forslag. Men å si nei til eller foreslå noe annet til venner og familie er fortsatt kjempevanskelig. Ligger ballen på min banehalvdel pleier jeg å foreslå noe som jeg vet den andre liker. Tar jeg sjansen på å ta dem med på/vise dem noe jeg liker, men som de er ukjente med, blir det til at jeg stresser mye og fort får følelsen av at de ikke liker det og jeg bruker masse energi på å "forsvare" det jeg tok dem med på/viser. Det blir ofte til at mye av det jeg liker å drive med er ting jeg gjør på egenhånd, som egentlig er ok siden jeg er introvert og slapper mye mer av i eget selskap. Greier heller ikke å involvere verken familie eller venner så mye i mitt liv og de avgjørelser jeg må ta, siden det fort kan bli til at vi har ulike syn på ting og at jeg da må avvise deres forslag eller at jeg ikke får meg til å "avvise" og da ender med å ta en avgjørelse som jeg egentlig ikke er enig i. Da blir det ofte til at jeg forsøker å overbevise meg om hvorfor den feile avgjørelse kan være rett likevel, som skaper enda mer ambivalens og forvirring. Da er det enkleste å finne ut av og fikse ting selv, selv om konsekvensen blir at jeg isolerer meg mer fra andre. 

Som en link til fotball i barndommen går jeg nå på en fritidsaktivitet som jeg har veldig blandede følelser for. Det er I utgangspunktet noe jeg hadde drømt om I flere år, men som har vist seg å inneholde langt mer stressende og negative sider enn jeg hadde sett for meg. Av den grunn vil jeg ofte slutte/endre på de stressende momentene, men får meg ikke til det fordi jeg da avviser de andre. Nå skal det sies jeg har en viktig rolle i denne gruppa, noe som kompliserer det mer. 

Langt innlegg, men følte det måtte til for å illustrere litt. Noen som kjenner seg igjen I dette med frykten for å avvise og det å holde alle på armlengdes avstand? 

Anonymkode: 4c5cd...3dc

[AnonymBruker]

Var ett problem jeg hadde som ung. Ble ett par forhold jeg ikke ville ha. Følte meg som ett ludder, så etter to slike forsøk klarte jeg å avvise. 

Var verre å ha sex med mennesker man ikke hadde følelser for enn å si at sorry, har ikke det følelsene for deg.

Anonymkode: c8182...09f

[psykedeliker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Var ett problem jeg hadde som ung. Ble ett par forhold jeg ikke ville ha. Følte meg som ett ludder, så etter to slike forsøk klarte jeg å avvise.

Var det ingen i omgivelsene dine som reagerte på at du gikk inn i forhold du egentlig ikke ville være i? Eller spilte du rollen så bra at du lurte alle?

[AnonymBruker]

psykedeliker skrev (2 minutter siden):

Var det ingen i omgivelsene dine som reagerte på at du gikk inn i forhold du egentlig ikke ville være i? Eller spilte du rollen så bra at du lurte alle?

Spilte nok rollene rimelig godt. Og er faktisk slemt mot den andre, slem er alt jeg ikke ville være,. Skulle gjerne vært der opplevelsene foruten.

Anonymkode: c8182...09f

[Eva Sofie]

Ja, jeg kjenner meg veldig godt igjen. Jeg har ingen vansker med å si ifra om meningene mine eller stå opp for andre. Men straks det angår mitt og meg selv, blir det vanskelig.

 

For min del handler det om vanskeligheter med å sette grenser for meg selv. Klare å hevde seg selv og egne meninger i samspill med andre. For min del skyldes det at egne grenser en gang i tiden har blitt høvlet over og ikke respektert.

Jeg deltok tidligere i dag i forskning, hvor jeg måtte svare på mange inngående spørsmål om meg selv, og spørre tilbake når jeg ikke forsto, men det er noe annet. Fordi jeg går inn i en "profesjonell rolle" som er mer distansert til meg selv.

[psykedeliker]

Eva Sofie skrev (1 minutt siden):

Fordi jeg går inn i en "profesjonell rolle" som er mer distansert til meg selv.

Hvorfor må du skille mellom de to væremåtene? Kan du ikke bare være deg selv på en "profesjonell" måte?

[Anonymos]

2 hours ago, Eva Sofie said:

Ja, jeg kjenner meg veldig godt igjen. Jeg har ingen vansker med å si ifra om meningene mine eller stå opp for andre. Men straks det angår mitt og meg selv, blir det vanskelig.

 

For min del handler det om vanskeligheter med å sette grenser for meg selv. Klare å hevde seg selv og egne meninger i samspill med andre. For min del skyldes det at egne grenser en gang i tiden har blitt høvlet over og ikke respektert.

Jeg deltok tidligere i dag i forskning, hvor jeg måtte svare på mange inngående spørsmål om meg selv, og spørre tilbake når jeg ikke forsto, men det er noe annet. Fordi jeg går inn i en "profesjonell rolle" som er mer distansert til meg selv.

Jeg kjenner meg igjen også, men har også litt problemer med å stå opp for meninger om annet enn meg selv. Men det går lettere enn å bare stå opp for seg selv. På samme måte ifht det å ha en profesjonell rolle å "gjemme" seg bak, det gjør det litt lettere, men fortsatt mye av den samme tvilen og usikkerheten jeg kjenner på.