Nydelig vær. Blir så trist (???)

[krøll9]

Hatt en god dag, fått sovet litt etter jobb, så måtte jeg ut i et ærend i ettermiddag. Det er nydelig vær. Solskinn, mildvær, klar himmel. Vet ikke hva det er, men jeg blir fylt med en engstelig og trist eller sorgfull følelse. Det er vanskelig å si hva slags følelse det er, men kan nesten bare sammenligne det med tristhet, men mer retning sorg og følelse av usikkerhet/utrygghet. Kan huske denne  spesifikke følelsen som har kommet over meg mange ganger i livet, langt tilbake i barndommen. Særlig om sommeren, og alltid ved fint vær der omgivelsene har vært så rolige og harmoniske som nå. Idylliske øyeblikk som med ett har slått om i sorg,  forvirring og engstelse. 

Kan noen kjenne igjen dette? Alt er ok. Det er ingenting som truer meg. Jeg har tenkt over at jeg har på stell det jeg skal. Men det kjennes ut som jeg er del av en unntakstilstand, som om jeg sørger og føler meg utrygg. Må nesten oppleves for å forstå, men forstår ikke selv hva slags følelse det er, selv om den gjerne har dukket opp nå og da gjennom hele livet... 

Ideer til hva det er? 

Ikke kom med innspill om at det ikke er farlig å kjenne på vanskelige følelser. Jeg vet jo det. Skjønner bare ikke hva slags følelse dette liksom skal være eller hvorfor den dukker opp... det kjennes ikke super dramatisk ut, men kjenner jo at det er sorgtungt og at jeg blir sittende og ikke skjønner hva det er meningen at jeg skal gjøre. 

[Glitter]

Har det ikke slik selv, men har lest om mange som ikke liker sommeren fordi sol og varme gjør de deprimert. Så du er ikke alene om det i alle fall. Hva det kommer av aner jeg ikke. 

[AnonymBruker]

Ja jeg kan få overveldende følelser innimellom.

Men tenker ikke mer over det. En  ting jeg har lært er at man ikke skal gruble så mye på egne følelser. 

Vet t de går over igjen, så da har man bare hatt en shitdag, og det er man helt sikkert ikke alene om

 

Anonymkode: 821c4...a4b

[AnonymBruker]

Jeg er deprimert og har absolutt kjent på tyngre følelser ved vårvær og sol.

Anonymkode: 47011...2a2

[krøll9]

Glitter skrev (1 time siden):

Har det ikke slik selv, men har lest om mange som ikke liker sommeren fordi sol og varme gjør de deprimert. Så du er ikke alene om det i alle fall. Hva det kommer av aner jeg ikke. 

Ja. Har også hørt om det. Takk som deler den infoen. Dette er noe annet enn depresjon (heldigvis!), tror ab nedenfor er inne på noe med å være overveldet kanskje. 

 

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ja jeg kan få overveldende følelser innimellom.

Men tenker ikke mer over det. En  ting jeg har lært er at man ikke skal gruble så mye på egne følelser. 

Vet t de går over igjen, så da har man bare hatt en shitdag, og det er man helt sikkert ikke alene om

 

Anonymkode: 821c4...a4b

Tror du er inne på noe der med stikkordet overveldet. Det hoper seg opp med sanseinntrykk og kjennes som jeg har alle sensorer for alt mulig ute. Denne gangen gikk det over ganske raskt etter at jeg stengte lyd og lys ute og la meg ned en stund. Nå er det mørkt ute og kjennes rolig hadde ikke en shit dag da, men vanskelig å ignorere en følelse av at alt blir for mye. Sikkert lurt å ikke gruble så mye, som du sier. På en annen side kan det ikke skade å ha litt bevissthet rundt hva som kan endres. Ro var det som skulle til nå. 

AnonymBruker skrev (47 minutter siden):

Jeg er deprimert og har absolutt kjent på tyngre følelser ved vårvær og sol.

Anonymkode: 47011...2a2

Ja. Men er der mønster når der er lyst ute, eller er du deprimert fra før av? Har vært deprimert om sommeren før og det kjennes som man er enda mer "i utakt" med all "lystighet" i omgivelsene. Så den er tung. Dette her var en forbigående (men handlingslammende og forvirrende) følelse heldigvis. Håper du får det bedre og at depresjonen denne gangen letter for deg med tiltagende lysere dager i denne runden ❤️‍🩹 Depresjon er noe dritt, året rundt. 

[AnonymBruker]

krøll9 skrev (5 minutter siden):

Ja. Har også hørt om det. Takk som deler den infoen. Dette er noe annet enn depresjon (heldigvis!), tror ab nedenfor er inne på noe med å være overveldet kanskje. 

 

Tror du er inne på noe der med stikkordet overveldet. Det hoper seg opp med sanseinntrykk og kjennes som jeg har alle sensorer for alt mulig ute. Denne gangen gikk det over ganske raskt etter at jeg stengte lyd og lys ute og la meg ned en stund. Nå er det mørkt ute og kjennes rolig hadde ikke en shit dag da, men vanskelig å ignorere en følelse av at alt blir for mye. Sikkert lurt å ikke gruble så mye, som du sier. På en annen side kan det ikke skade å ha litt bevissthet rundt hva som kan endres. Ro var det som skulle til nå. 

Ja. Men er der mønster når der er lyst ute, eller er du deprimert fra før av? Har vært deprimert om sommeren før og det kjennes som man er enda mer "i utakt" med all "lystighet" i omgivelsene. Så den er tung. Dette her var en forbigående (men handlingslammende og forvirrende) følelse heldigvis. Håper du får det bedre og at depresjonen denne gangen letter for deg med tiltagende lysere dager i denne runden ❤️‍🩹 Depresjon er noe dritt, året rundt. 

Nei, det har ikke vært et mønster hos meg. Jeg har vært sammenhengende deprimert i flere år nå. Tusen takk for gode ord!

Anonymkode: 47011...2a2

[Sokk]

Jeg liker å få gjette!

En mulig forklaring kan kanskje være at disse inntrykkene trigger minner og dermed følelser hos deg. Siden du pleier å få disse følelsene av akkurat denne situasjonen, så har assosiasjonen blitt styrket for hver gang. 

Ellers så sa forrige behandleren min at bipolare ofte ble ekstra påvirket av været, så kanskje det spiller inn. Personlig blir jeg alltid glad og oppstemt av våren, men jeg har vært deprimert flere ganger om sommeren. 

[krøll9]

Sokk skrev (15 timer siden):

Jeg liker å få gjette!

En mulig forklaring kan kanskje være at disse inntrykkene trigger minner og dermed følelser hos deg. Siden du pleier å få disse følelsene av akkurat denne situasjonen, så har assosiasjonen blitt styrket for hver gang. 

Ellers så sa forrige behandleren min at bipolare ofte ble ekstra påvirket av været, så kanskje det spiller inn. Personlig blir jeg alltid glad og oppstemt av våren, men jeg har vært deprimert flere ganger om sommeren. 

Ja. En artig øvelse å gjette litt 😊

Jeg har noen bilder av noen ulike situasjoner i hodet som kommer opp og utløser en slags sorg. Men jeg husker bare bilder av bølgeskvalp, barbeint på en varm støvete asfaltvei, lyder (du vet sånn ekstra ekko i lyder om kvelden en klar ettermiddag om sommeren, der lyder av prat og knitrende grus liksom kommer tydeligere frem men samtidig er litt sånn blurry, lyder av sykler på asfalt og litt sånn dagligdagse koselige lyder av dører som går igjen o.l.), husker også bilder av bål på en øy og lyder fra båter som ligger og dypper i havna, sånn pling, ding, ding, fra vanndråper som treffer plast eller metallrekkverk på båten, eller plingelyd fra snorer og diverse i båtmaster som taktvis dunker inn i en hardplast eller metalldel. Det som skjer er i alle fall at det er et vakkert øyeblikk... og så blir alt overskygget. Husket ikke noen leie hendelser, bare selve stemningsskiftet. Kan være så enkelt som at jeg kommer på at øyeblikk alltid går over. Alt er midlertidig. Det kjennes uekte og for vakkert liksom. Så blir det bare sorg istedenfor... 

En annen ting er at det er en tilstand der jeg suuuger til meg alle detaljer, lukter, lyder, synsinntrykk... alt. Og det blir for mye å ta i inn. Kanskje det er en slags melankoli. 

Er i alle fall veldig sånn ustabil i humøret for tiden. Ikke helt i vater. Det skal lite til for å dytte meg den ene eller andre retningen. Så er nok mer utsatt for slike følelser nå enn i mer stabile perioder. 

[Anonymos]

Det er gjenkjennelig. For meg, som sliter litt sosialt og med relasjoner, som har lett for å føle på utenforskap og ensomhet, blir lysere tider en synliggjøring av et sosialt liv jeg ikke er en del av og/eller trives i. I mørkere årstider er det lettere å gjemme seg bort, men på våren og sommeren skal "alle" ut og det blir synligere hva jeg mangler/ikke får til i livet. 

[snusmumeriken96]

Glitter skrev (På 6.3.2025 den 17.46):

Har det ikke slik selv, men har lest om mange som ikke liker sommeren fordi sol og varme gjør de deprimert. Så du er ikke alene om det i alle fall. Hva det kommer av aner jeg ikke. 

Jeg blir deprimert fordi jeg tenker på hvor fint alt kunne vært om jeg hadde masse vennet og rn omgangskrets og finne på ting med når det er så fint ute..

Når det er regn og snø finner jeg en annen ro, ligger nok noe i det at jeg vet at andre holder seg hjemme og.

[Glitter]

snusmumeriken96 skrev (9 timer siden):

Jeg blir deprimert fordi jeg tenker på hvor fint alt kunne vært om jeg hadde masse vennet og rn omgangskrets og finne på ting med når det er så fint ute..

Når det er regn og snø finner jeg en annen ro, ligger nok noe i det at jeg vet at andre holder seg hjemme og.

Okei. Jeg er også ensom, men liker sommeren likevel. Godt å trene i fint vær.

[krøll9]

Anonymos skrev (På 7.3.2025 den 15.42):

Det er gjenkjennelig. For meg, som sliter litt sosialt og med relasjoner, som har lett for å føle på utenforskap og ensomhet, blir lysere tider en synliggjøring av et sosialt liv jeg ikke er en del av og/eller trives i. I mørkere årstider er det lettere å gjemme seg bort, men på våren og sommeren skal "alle" ut og det blir synligere hva jeg mangler/ikke får til i livet. 

Kan godt kjenne på det og, men bare den typen lys og stemning og vårlukt i lufta gjør nok noen ganger. 

Huff. Kjenner igjen den der følelsen av utenforskap sommerstid, ved andre festligheter der en går forbi. Det kan noen ganger virker som "alle andre" har funnet sin naturlige plass bortsett fra en selv. For min del er jeg selv definitivt ansvarlig for min egen utilhørighet og manglende nettverk, men man kjenner det greit noen ganger, ja. Får ofte vondt av barna når de ikke kan møte en venn osv., fordi vennen må være med på sosiale sammenkomster som foreldrene skal på (nå igjen liksom), flere andre familier osv. Mine barn er aldri med meg på sosiale greier som grilling med bekjente osv. De kjenner sine venner, men jeg har ikke noe fellesskap å ta dem med på der de treffer andre mennesker, barn eller voksne, noe vi er del i. Får dårlig samvittighet for at jeg ikke er noe forbilde eller har noen trygg havn å introdusere dem inn i sånn sett. 

Føler du på utenforskap sånn til vanlig også, eller kjenner du mest behov for å være alene? Hvis du egentlig ønsker mer fellesskap - hva kan du gjøre?